Lovavdelingen kom til at bare sakens parter kan kreve saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36 første ledd, og at en organisasjon som bistår en part derfor normalt ikke har eget krav. Samtidig uttalte lovavdelingen at partens egne nødvendige utgifter til bistand kan være dekningsberettiget, men at dette må vurderes konkret.
Hva saken gjaldt
Helsedirektoratet ba om en vurdering av om Norges Handikapforbund kunne få dekket saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36 første ledd for bistand forbundet hadde ytt til en part i en klagesak over et enkeltvedtak.
Spørsmålet var både om forbundet selv kunne kreve dekning, og om utgifter til bistand fra en interesseorganisasjon i det hele tatt kunne omfattes av § 36 når det er parten som får vedtaket endret til gunst.
Lovavdelingen tok også opp om en organisasjon som har rettslig klageinteresse og blir part i klagesaken, kan falle inn under ordlyden «endret til gunst for en part», og hvordan nødvendighetsvilkåret skal vurderes når bistanden ytes av en interesseorganisasjon.
Rettslig vurdering
Lovavdelingen la til grunn at det bare er sakens parter som har krav på saksomkostninger etter § 36 første ledd. Personer eller organisasjoner som bistår en part uten selv å være part, har ikke selvstendig krav på dekning av egne kostnader, og departementet fant ikke grunnlag i andre rettskilder for å fravike ordlyden.
Etter lovavdelingens syn var NHF heller neppe part i den aktuelle saken. Det opprinnelige vedtaket rettet seg bare mot mottakeren av omsorgslønn, og det var lite som talte for at saken ellers «direkte gjaldt» forbundet, selv om vedkommende var medlem.
Lovavdelingen uttalte samtidig at dersom en organisasjon faktisk er part i klagesaken og får vedtaket endret til gunst, vil den kunne kreve nødvendige saksomkostninger. Men i en sak som den foreliggende antok departementet at en organisasjon som NHF normalt ikke kan anses som part fra første omgang, fordi det i utgangspunktet er opp til den enkelte part å avgjøre om vedtaket skal påklages.
Partens egne utgifter til advokat, sakkyndige og annen bistand kan dekkes dersom de har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Ved bistand fra en interesseorganisasjon må det særlig vurderes om organisasjonen vanligvis yter vederlagsfri bistand, for da taler det mot at honoraret er en nødvendig utgift. Betingede avtaler om kostnadsdekning er ikke avskåret, men en eventuell forhøyelse av vederlaget for å kompensere for «no cure, no pay» kan etter lovavdelingens mening neppe regnes som en nødvendig utgift.
Uttalelsen i fulltekst
Vi viser til brev 15. april 2008 fra Helsedirektoratet der det bes om en vurdering av om Norges Handikapforbund (NHF) kan tilkjennes saksomkostninger med hjemmel i forvaltningsloven § 36 første ledd for bistand forbundet har ytt til en part i en klagesak over et enkeltvedtak.
1. Forvaltningsloven § 36 første ledd lyder:
”Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det.”
Det er bare sakens parter som har krav på å få dekket saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36 første ledd. Personer eller organisasjoner som bistår en part uten selv å være part i saken, har ikke selvstendig krav på å få dekket egne vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Vi kan ikke se at øvrige rettskilder gir grunnlag for å fravike lovens ordlyd på dette punktet.
”Part” etter forvaltningsloven er den som ”en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder”, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. I den nærværende saken rettet det opprinnelige vedtaket om omsorgslønn etter sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav a seg bare mot mottakeren av omsorgslønn. Det er videre lite som taler for at en slik sak som retter seg mot en enkeltperson, på andre måter kan anses å ”direkte gjelde” en organisasjon som NFH, selv om vedkommende er medlem av forbundet. Etter vårt syn gir derfor forvaltningsloven § 36 neppe NHF krav på dekning av egne omkostninger i den aktuelle saken.
2. Helsedirektoratets henvendelse reiser imidlertid enkelte andre spørsmål som vi
finner grunn til å omtale kort.
Begrepet ”rettslig klageinteresse” i forvaltningsloven § 28 første ledd er videre enn partsbegrepet i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Dette innebærer at andre enn parten kan ha rettslig klageinteresse og dermed ha anledning til å påklage et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 28 første ledd. Vedkommende person eller organisasjon vil i så fall anses som ”part” i klagesaken. Det fremgår ikke uttrykkelig av loven eller forarbeidene om det med ordlyden ”endret til gunst for en part” i forvaltningsloven § 36 første ledd også siktes til en som blir part i klagesaken på denne måten. I Ot.prp. nr. 3 (1976-77) s. 101 uttales det imidlertid helt generelt:
”Hovedbegrunnelsen for bestemmelsen er at det kan være rimelig at det offentlige dekker de utgifter som en person pådrar seg for å få endret uriktige forvaltningsvedtak. Sakens utfall tillegges avgjørende vekt, og man er for så vidt kommet over i vurderinger som grenser opp til spørsmålet om det offentliges erstatningsansvar for uriktige forvaltningsavgjørelser.”
Vi ser det på denne bakgrunn som nokså klart at alle som er parter i klagesaken og som får endret vedtaket til gunst for seg, vil kunne kreve sine nødvendige saksomkostninger i forbindelse med klagesaken dekket etter forvaltningsloven § 36 første ledd.
En organisasjon som NHF kan ha selvstendig rettslig klageinteresse selv om organisasjonen ikke er part i saken i første omgang. I en sak som den foreliggende antar vi imidlertid at dette ikke kan være tilfellet. Det må i utgangspunktet være opp til den enkelte part alene å avgjøre om et vedtak angående hvilke ytelser vedkommende har krav på, skal påklages med sikte på å oppnå større eller andre typer ytelser.
3. Forvaltningsloven § 36 gir parten krav på å få dekket egne reelle utgifter til advokat, sakkyndige og andre som har bistått parten i saken, såfremt utgiftene har vært ”nødvendige for å få endret vedtaket”. Dette kan også omfatte utgifter til bistand fra en interesseorganisasjon, i den grad organisasjonen krever betaling for bistanden. Hvorvidt slike utgifter kan kreves dekket etter § 36, beror på om kostnadene har vært ”nødvendige for å få endret vedtaket”. Her skal det anlegges en subjektiv vurdering av hva slags bistand som rimeligvis har vært nødvendig for parten, hvor det blant annet må legges vekt på partens kompetanse og sakens art og vanskelighetsgrad, herunder om saken har et komplisert faktum eller reiser kompliserte juridiske spørsmål, jf. om dette f.eks. Woxholth, Forvaltningsloven med kommentarer (4. utg. 2006) s. 560 flg.
I tilfeller hvor en interesseorganisasjon bistår et medlem i en forvaltningssak, kan det oppstå særskilte spørsmål i forhold til om interesseorganisasjonens kostnader har ”vært nødvendige” for å få endret vedtaket til gunst for parten. Et sentralt moment i nødvendighetsvurderingen vil da være om organisasjonen ordinært yter vederlagsfri juridisk eller annen bistand i slike saker til sine medlemmer. I så fall vil det trekke i retning av at honorar til organisasjonen i anledning av saken ikke kan anses som en ”nødvendig” utgift som parten kan kreve dekket i medhold av forvaltningsloven § 36.
Ordlyden i forvaltningsloven § 36 første ledd er imidlertid ikke til hinder for at parten inngår betingete avtaler om kostnadsdekning med en medhjelper, f.eks. slik at parten kun skal dekke medhjelperens utgifter dersom vedtaket blir endret til gunst for parten. Hvorvidt disse var nødvendige for å få endret vedtaket og parten kan kreve dem dekket
som saksomkostninger, må vurderes konkret. Etter vår mening må man ved utmålingen se bort fra en eventuell forhøyelse av vederlaget til medhjelperen som skal veie opp for at en ”no cure, no pay”-ordning medfører at medhjelperen i mange tilfeller ikke vil motta noe vederlag; en slik forhøyelse kan neppe anses som noen ”nødvendig”
utgift i en konkret sak.