Lovavdelingen mente at fristen for krav om sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 normalt løper fra det tidspunktet meldingen om vedtaket som gir grunnlag for kravet, er kommet fram til parten. Samtidig pekte den på at det i noen tilfeller kan være grunnlag for oppreisning dersom parten har ventet i den tro at kravet var avhengig av sakens videre utvikling.
Hva saken gjaldt
Uttalelsen gjelder utgangspunktet for fristberegningen etter forvaltningsloven § 36 tredje ledd tredje punktum. Spørsmålet var når 3-ukersfristen for å kreve dekning av sakskostnader begynner å løpe.
Bakgrunnen var en forståelse hos enkelte forvaltningsorganer og advokater om at en midlertidig materiell endring til gunst for parten først ga grunnlag for sakskostnader dersom endringen ble mer permanent. Etter et slikt syn ville parten kunne vente med å fremsette krav til klagebehandlingen var avsluttet.
Lovavdelingen tok også opp spørsmål om oppreisning etter forvaltningsloven § 31 første ledd, dersom parten hadde ventet med kravet i den tro at det avhang av sakens videre utvikling.
Rettslig vurdering
Lovavdelingen la til grunn at ordlyden i § 36 tredje ledd tredje punktum tilsier at fristen regnes fra det tidspunktet meldingen om vedtaket som gir grunnlag for kravet, kom fram til parten. Dette følger etter deres syn naturlig av at også midlertidige materielle endringer til gunst kan gi grunnlag for krav om sakskostnader.
På den bakgrunn er det ikke nødvendig for parten å avvente det endelige utfallet av saken, for eksempel utfallet av en klage over det nye vedtaket, før kravet fremsettes.
Samtidig uttalte Lovavdelingen at det kan være grunnlag for en liberal oppreisningspraksis overfor parter som har ventet i den tro at kravet var betinget av sakens videre utvikling. En slik oppreisning syntes å kunne forankres i både alternativ a og b i § 31 første ledd.
Dersom forvaltningen uttrykkelig har gjort oppmerksom på at det løper en 3-ukersfrist fra underretningen er kommet fram, blir det etter Lovavdelingens syn vanskeligere å se grunnlag for oppreisning. Den tok ikke stilling til om den lange tiden i saken gjorde at forholdet kunne falle utenfor § 36, men pekte på at dette også kunne være et moment mot å tilkjenne sakskostnader etter § 36 første ledd in fine.
Uttalelsen i fulltekst
Det vises til brev 26. mai 2004.
Ordlyden i forvaltningsloven (fvl.) § 36 tredje ledd tredje punktum tilsier etter Lovavdelingens oppfatning at det legges til grunn at fristen for å framsette krav om dekning av sakskostnader etter første ledd, bør regnes fra da meldingen om det vedtaket som gir grunnlag for kravet kom fram til vedkommende. Dette synes å være en naturlig følge av at også midlertidige materielle endringer av et vedtak til gunst for en part gir grunnlag for krav om dekning av sakskostnader. Det er derfor ikke nødvendig for parten å avvente det endelige utfallet av saken, f.eks. å avvente utfallet av en klage framsatt mot det nye vedtaket, før kravet om sakskostnader framsettes.
Om grunnlaget for at også midlertidige materielle endringer til gunst for en part kan være basis for et krav om dekning av sakskostnader, viser vi til vårt brev til Sivilombudsmannen 2. september 2003, jf. http://www.dep.no/jd/tolkningsuttalelser/forvaltningsrett/012041-990045/ram080-bn.html#ram80.
Vi har imidlertid brakt i erfaring – særlig gjennom de forespørslene vi mottar på telefon fra fylkesmennene – at både enkelte forvaltningsorgan og enkelte advokater fortsatt er av den formening at en midlertidig materiell endring til gunst for en part bare gir grunnlag for krav om sakskostnader etter fvl. § 36 dersom endringen blir mer permanent. Med et slikt utgangspunkt er det forståelig at man venter med å framsette krav til klagebehandlingen er avsluttet, jf. faktum i den saken som danner bakgrunn for henvendelsen fra Kommunal- og regionaldepartementet.
Det kan derfor være grunnlag for en liberal oppreisningspraksis overfor parter som har kommet i skade for å vente med å framsette sakskostnadskravet i den tro at kravet var betinget av sakens videre utvikling. Oppreisning i slike tilfelle synes å kunne forankres både i alternativ a og b i fvl. § 31 første ledd. Om forvaltningen, i samband med underretningen om det nye vedtaket til gunst for parten, har gjort uttrykkelig oppmerksom på at det løper en 3‑ukersfrist fra underretningen er kommet fram, jf. fvl. § 36 fjerde ledd, blir det derimot vanskeligere å se grunnlag for oppreisning.
I det foreliggende tilfellet gikk det over 6 år fra fylkesmannens første behandling til parten på nytt brakte opp spørsmålet. Det kan derfor diskuteres om man er innenfor det fvl. § 36 dekker. Det kan være like nærliggende å se behandlingen i 2003 som en ny sak der fvl. § 36 ikke kommer til anvendelse i forhold til fylkesmannens behandling av saken. Uten å ta stilling til dette spørsmålet, vil vi henlede oppmerksomheten på at denne omstendighet vil være et moment ved en vurdering av om ”særlige forhold taler mot” at parten tilkjennes dekning av sakskostnader, jf. fvl. § 36 første ledd in fine.