Lovavdelingen kom til at en avgjørelse om retting av pasientjournal ikke kunne påklages etter forvaltningsloven, og at verken overlegen eller sykehuset derfor hadde klagerett. Samtidig uttalte Lovavdelingen at Statens helsetilsyn i utgangspunktet kunne overprøve saken av eget tiltak, og at tidligere uttalelser fra tilsynet bandt det til å gjøre dette.
Hva saken gjaldt
Saken gjaldt om en lege hadde rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven § 28 i forhold til fylkeslegens avgjørelse om retting av en pasients journal etter journalforskriften § 12, jf. § 11.
Lovavdelingen ble bedt av Statens helsetilsyn om å ta stilling til om avgjørelsen kunne påklages, og dermed om overlegen eller sykehuset kunne få saken overprøvd.
Bakgrunnen var at Helsetilsynet tidligere hadde skiftet standpunkt om klagerett i samme sak, og at spørsmålet derfor også gjaldt hvordan tilsynets egne uttalelser måtte forstås.
Rettslig vurdering
Lovavdelingen antok at de beste grunner taler for at verken innføring i pasientjournal, behandlingstiltak på grunnlag av journalen eller pålegg om å rette journalen kan anses som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Derfor forelå det etter Lovavdelingens syn ingen klagerett ut over den som følger av journalforskriften § 12.
På den bakgrunn antok Lovavdelingen at verken overlegen eller sykehuset kunne påklage fylkeslegens avgjørelse om retting av journalen. Dette var utgangspunktet, selv om saken hadde en spesiell forhistorie.
Lovavdelingen antok likevel at Statens helsetilsyn i utgangspunktet hadde adgang til av eget tiltak å overprøve og eventuelt omgjøre fylkeslegens avgjørelse etter journalforskriften § 12. Denne adgangen var etter Lovavdelingens syn ikke rettslig avskåret av hensynet til pasienten, selv om pasienten hadde fått medhold i kravet om retting.
Videre la Lovavdelingen til grunn at uttalelsene fra Helsetilsynet 12. januar 1995 måtte forstås som et bindende tilsagn om at tilsynet ville benytte adgangen til overprøving av eget tiltak. Dette ble forankret i god forvaltningsskikk, blant annet fordi saken hadde trukket ut i tid og tilsynet hadde skiftet standpunkt flere ganger. Lovavdelingen presiserte samtidig at den ikke tok stilling til hvilket resultat en slik overprøving burde ende med.
Uttalelsen i fulltekst
Vi viser til Statens helsetilsyns brev 1 februar 1996, hvor Lovavdelingen er bedt om å vurdere hvorvidt en lege har rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven § 28 i forhold til en avgjørelse om retting av en pasients journal truffet av fylkeslegen med hjemmel i forskrift 17 mars 1989 om lege og helseinstitusjons journal for pasient (journalforskriften) § 12, jf § 11. Vi viser også til telefonsamtale 11 april 1996 mellom kontorsjef Kristin Cordt-Hansen og førstekonsulent Jane Wesenberg.
Vi beklager sterkt at vi ikke har kunnet gi svar tidligere.
Lovavdelingen antar at de beste grunner taler for at verken en innføring i en pasientjournal, behandlingstiltak på grunnlag av journalen eller pålegg om å rette journalen kan anses som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Etter Lovavdelingens syn foreligger det derfor ingen klagerett ut over den som er fastsatt i journalforskriften § 12. Vi antar følgelig at verken overlegen eller sykehuset kan påklage fylkeslegens avgjørelse om retting av journalen.
Lovavdelingen antar imidlertid at Statens helsetilsyn i utgangspunktet vil ha adgang til av eget tiltak å overprøve og eventuelt omgjøre en avgjørelse som fylkeslegen har truffet etter journalforskriften § 12. Vi antar at denne omgjøringsadgangen ikke er rettslig avskåret av hensyntil pasienten, selv om denne gjennom fylkeslegens pålegg har fått medhold i sitt krav om retting. Vi antar videre at Statens helsetilsyn har rettslig adgang til å gi et bindende forhåndstilsagn om å vurdere fylkeslegens avgjørelse, så lenge tilsagnet ikke kan oppfattes som noen forpliktelse når det gjelder resultatet av revurderingen.
I brev 12 januar 1995 til klagerens advokat gir Statens helsetilsyn uttrykk for at fylkeslegens avgjørelse om retting av journal kan påklages til Statens helsetilsyn, og at det "med det første" vil realitetsbehandle den aktuelle klagesaken. Selv om innrømmelsen av denne klageretten etter vårt syn som nevnt hviler på en feilaktig rettsoppfatning, antar vi at uttalelsen her nettopp må forstås som et bindende tilsagn om at Helsetilsynet vil benytte adgangen til overprøving av eget tiltak. Vi legger vekt på at saken og dens forhistorie er meget spesiell: Det fremgår av det oversendte bakgrunnsmaterialet at (det daværende) Helsedirektoratet allerede høsten 1993 ble bedt om å overprøve fylkeslegens avgjørelse om retting (jf brev 14 september 1993 fra Østfold sentralsykehus). Klagen ble den gang avvist fordi man kom til at avgjørelsen måtte anses som endelig i henhold til forvaltningsloven § 28 første ledd annet punktum (jf Helsedirektoratets brev 19 november 1993 til Østfold sentralsykehus). En underdirektør ved Statens helsetilsyn skal deretter - som vitne i den første straffesaken i september 1994 - ha gitt uttrykk for at avgjørelsen etter Helsetilsynets oppfatning likevel kunne påklages. Denne oppfatningen ble bekreftet skriftlig av Statens helsetilsyn i det nevnte brevet 12 januar 1995 til klagerens advokat, som igjen var foranledningen til at avdelingsoverlegen utarbeidet en begrunnet klage til Helsetilsynet. Senere bekreftet Statens helsetilsyn på ny at avgjørelsen var gjenstand for klage og at klageren ville få svar "i løpet av kort tid" (jf brev 21 september 1995 til stortingsrepresentant Odd Holten). Ved brev 28 november 1995 til avdelingsoverlegen foretok Statens helsetilsyn sin siste helomvending. Klagen ble nå igjen avvist, denne gang på det grunnlag at klageren manglet rettslig klageinteresse.
At Statens helsetilsyn gjennom uttalelsene i brevet 12 januar 1995 må anses å ha bundet seg til å overprøve fylkeslegens avgjørelse, kan etter vår oppfatning forankres i de uskrevne prinsipper om god forvaltningsskikk. Saksbehandlingen har tatt usedvanlig lang tid og Helsetilsynet har som nevnt gjentatte ganger skiftet standpunkt i spørsmålet om det foreligger klagerett. Vi antar at dette har påført klageren atskillig bry. God forvaltningsskikk tilsier etter Lovavdelingens syn at Statens helsetilsyn nå benytter den mulighet som byr seg for å imøtekomme klagerens ønske om en overprøving av avgjørelsen, nemlig de alminnelige reglene om overprøving av eget tiltak.
Vi presiserer for ordens skyld at vi med dette ikke har tatt stilling til hvilket resultat Statens helsetilsyn bør komme til ved en overprøving av fylkeslegens avgjørelse.