Lovavdelingen uttaler at kommunen i utgangspunktet kan prioritere byggesaker annerledes enn i innkomstrekkefølge, men bare når prioriteringen bygger på saklige og tilstrekkelig tungtveiende grunner. Samtidig må alle saker behandles innen lovpålagte frister og i tråd med god forvaltningsskikk.
Hva saken gjaldt
Uttalelsen gjelder kommunens adgang til å prioritere behandling av byggesaker. Spørsmålet var hvordan kommunen kan innrette saksbehandlingen når det både gjelder kravet om avgjørelse uten ugrunnet opphold etter forvaltningsloven § 11 a og frister i plan- og bygningslovgivningen.
Lovavdelingen peker på at fristreglene i byggesaksregelverket har ulike rettsvirkninger. Noen fristoverskridelser gir ingen særskilt rettsvirkning, mens andre kan føre til tap av gebyr eller at tillatelse anses gitt. Noen regler åpner også for fristforlengelse.
Det ble også vist til at kommunen må organisere byggesaksbehandlingen slik at fristene kan holdes, og at det er uheldig dersom lovpålagte frister brytes over tid. Lovavdelingen omtaler derfor både kommunens organisasjonsfrihet og plikten til å sikre fremdrift.
Rettslig vurdering
Lovavdelingen legger til grunn at kommunen har frihet til å organisere byggesaksbehandlingen ut fra lokale forhold og behov. Normalt behandles søknadene i den rekkefølgen de kommer inn, men avvik fra dette utgangspunktet trenger ikke i seg selv å innebære brudd på likhetsprinsippet, kravet om avgjørelse uten ugrunnet opphold eller byggesaksfristene.
Dersom saklige og tilstrekkelig tungtveiende grunner taler for det, kan kommunen behandle søknader i en annen rekkefølge. Det fremheves at kommunen løpende må ta standpunkt til hvordan ressursene skal prioriteres, og at den i en periode kan finne det nødvendig å prioritere noen saker foran andre, for eksempel når restansene bygger seg opp.
Samtidig understrekes det at alle søknader skal behandles i tråd med god forvaltningsskikk og innen de fristene som følger av plan- og bygningslovgivningen, uavhengig av om det kan tas gebyr for søknaden. Prioritering alene ut fra om det kan kreves gebyr, vurderes som problematisk og neppe i tråd med god forvaltningsskikk.
Hvis kommunen ikke klarer å overholde fristen, forutsetter forvaltningsloven § 11 a at det sendes foreløpig svar til søker. Lovavdelingen peker på at det da som minimum bør opplyses om den gjennomsnittlige reelle saksbehandlingstiden for sakstypen, og at behandlingstiden i den konkrete saken kan avvike fra dette.
Uttalelsen i fulltekst
Vi viser til e-post av 18. august 2022 der det stilles spørsmål om kommunens adgang til å prioritere behandling av byggesaker. Vi gjør innledningsvis oppmerksom på at vår uttalelse gis på generelt grunnlag.
Departementets svar
Utgangspunkt
Kommunen skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold, jf. forvaltningsloven § 11 a. I tillegg er det i plan- og bygningslovgivningen fastsatt frister for kommunens saksbehandling av byggesøknader. For noen frister utløses ingen rettsvirkning ved overskridelse, mens for andre utløses rettsvirkninger som tap av gebyr eller at tillatelse anses som gitt. Det er også noen regler som gir adgang til å forlenge fristene.
Fristene er gitt for å bidra til effektivitet og større forutsigbarhet i byggesaksbehandlingen, og sikre fremdrift i og gjennomføring av byggetiltak.
Saksbehandlingen må organiseres på en slik måte at fristene holdes
Det er kommunens ansvar å sikre at lovpålagte frister følges, og det er uheldig dersom lovpålagte saksbehandlingsfrister blir brutt over tid. Dersom dette skjer er det viktig at det iverksettes tiltak for å overholde fristene.
Kommunen har frihet til å organisere sin byggesaksbehandling ut fra lokale forhold og behov. Normalt behandles byggesøknadene i rekkefølgen de kommer inn til kommunen. Avvik fra dette utgangspunktet trenger likevel ikke å innebære et brudd på verken likhetsprinsippet, forvaltningslovens krav om avgjørelse «uten ugrunnet opphold», eller plan- og bygningslovens saksbehandlingsfrister.
Der saklige og tilstrekkelig tungtveiende grunner taler for det, kan kommunen behandle søknadene i en annen rekkefølge. Kommunen må løpende ta standpunkt til hvordan den skal prioritere sine ressurser, og kan for eksempel i en periode finne det nødvendig å prioritere noen saker fremfor andre, f.eks. i en situasjon der restansene bygger seg opp.
Dette betyr at så lenge kommunen behandler søknader i henhold til slike saklige prinsipper og på en konsekvent måte, så har kommunen et visst skjønn med hensyn til hvordan den vil innrette saksbehandlingen. Samtidig er det klart at alle søknader skal behandles i tråd med god forvaltningsskikk og innen de frister som følger av plan- og bygningslovgivningen, uavhengig av om det kan tas gebyr for søknaden eller ikke. Prioritering alene på bakgrunn av om det kan tas gebyr for søknaden, vil etter vår vurdering være problematisk og neppe i tråd med god forvaltningsskikk. Vi gjør for ordens skyld også oppmerksom på at dersom kommunen ikke klarer å overholde fristen, forutsetter forvaltningsloven § 11 a at det sendes et foreløpig svar til søker. Her bør det som minimum opplyses om den gjennomsnittlige reelle saksbehandlingstiden for gjeldende sakstype angis, og at behandlingstiden i den konkrete saken kan avvike fra dette. Blir kommunen oppmerksom på at behandlingstiden for saken kommer til å avvike fra det som er angitt, bør søker orienteres om dette med korrigert estimert saksbehandlingstid.