Lovavdelingen la til grunn at kommunen som utgangspunkt kan omgjøre eget vedtak etter forvaltningsloven § 35, også når klagesaken er oversendt til fylkesmannen. Samtidig konkluderte den med at kommunen trolig ikke har krav på å få klagesaken tilbake, men at saken kan returneres dersom kommunen og fylkesmannen er enige om det.
Hva saken gjaldt
Lovavdelingen ble bedt om å vurdere om kommunen kan be om å få en klagesak «i retur» etter at saken er oversendt fylkesmannen for klagebehandling, men før fylkesmannen har truffet endelig vedtak.
Bakgrunnen var at kommunen ønsket å vurdere saken på nytt. Spørsmålet ble derfor forstått både som om kommunen kan omgjøre sitt eget vedtak etter at klagen er sendt videre, og som om kommunen kan kreve at fylkesmannen stanser klagebehandlingen og sender saken tilbake.
Lovavdelingen presiserte at den første innfallsvinkelen gjelder omgjøring etter fvl. § 35, mens den andre gjelder en mulig «gjenåpning» av kommunens behandling av klagesaken.
Rettslig vurdering
Når det gjelder omgjøring av eget vedtak, pekte Lovavdelingen på at fvl. § 35 regulerer forvaltningens adgang til å omgjøre eget vedtak, blant annet når endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte godeser, eller når vedtaket er ugyldig.
Lovavdelingen fant ikke grunnlag for å lese inn en generell begrensning i omgjøringsadgangen for vedtak som er påklaget. Tvert imot uttalte den at det ikke er noe rettslig hinder for at kommunen omgjør sitt eget vedtak etter § 35, selv om klagesaken er oversendt klageinstansen.
For spørsmålet om å få klagesaken tilbake til kommunen, viste Lovavdelingen til at dette ikke er regulert i loven. Den mente trolig at kommunen ikke har noe krav på å få saken i retur, men at loven heller ikke inneholder et generelt forbud mot en slik løsning.
Dersom kommunen og fylkesmannen er enige om at dette er hensiktsmessig i den konkrete saken, er loven ikke til hinder for at saken returneres kommunen. Lovavdelingen understreket samtidig at valg av løsning må ivareta hensynet til de private partene på en tilfredsstillende måte.
Uttalelsen i fulltekst
1. Innledning
Vi viser til Deres brev 19. oktober 2018, der det bes om Lovavdelingens vurdering av om kommunen har adgang til å be om å få en klagesak «i retur» etter at den er oversendt fylkesmannen for klagebehandling, men før fylkesmannen har fattet endelig vedtak.
Bakgrunnen for anmodningen om å få saken «i retur» er at kommunen ønsker å vurdere den på nytt. Realiteten i spørsmålet synes å være hvorvidt kommunen kan omgjøre sitt eget vedtak i saken etter at klagesaken er oversendt til fylkesmannen, men før fylkesmannen har truffet endelig vedtak. En slik omgjøring kan skje på i alle fall to ulike måter. For det første kan kommunen av eget tiltak omgjøre sitt eget vedtak, jf. forvaltningsloven (fvl.) § 35. For det andre kan anmodningen om å få saken i retur anses som et initiativ til «gjenåpning» av kommunens behandling av klagesaken. Etter denne innfallsvinklen oppstår det i realiten et spørsmål om kommunen kan kreve at fylkesmannen stanser behandlingen av klagesaken og returnerer den til kommunen for ny behandling.
I henvendelsen hit omtaler fylkesmannen kun den sistnevnte av de to fremgangsmåtene. Vi vil i det følgende kort omtale begge.
2. Kommunens adgang til å omgjøre eget vedtak av eget tiltak – fvl. § 35
Forvaltningens adgang til å omgjøre eget vedtak uten at det er påklaget er regulert i § 35. Etter bestemmelsens første ledd kan et organ omgjøre sitt eget vedtak dersom endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte godeser, jf. § 35 første ledd bokstav a, eller dersom vedtaket må anses ugyldig, jf. bokstav c. (Bestemmelsen i § 35 første ledd bokstav b, som fastsetter at organet også kan omgjøre sitt eget vedtak dersom underretning om vedtaket ikke er kommet frem til vedkommende og vedtaket heller ikke er offentlig kunngjort, vil ikke være aktuell i disse tilfellene.)
Forvaltningsloven § 35 begrenser etter sin ordlyd ikke omgjøringsadgangen for vedtak som er påklaget. Vi kan heller ikke se at det på generelt grunnlag kan utledes noen slik rettslig begrensning av andre bestemmelser i loven eller mer generelt av lovens regulering av klagesaksbehandlingen.
Som en viss parallell kan det nevnes at saksanlegg for domstolene med påstand om at et vedtak er ugyldig, ikke er til hinder for at forvaltningen omgjør vedtaket i medhold av fvl. § 35. Konsekvensen av omgjøringsvedtaket blir som utgangspunkt at søksmålet avvises. Selv om det er forskjeller mellom en situasjon der det er reist ugyldighetssøksmål for domstolene, og en forvaltningsklage, må utgangspunktet være at det ikke er noe rettslig hinder for at kommunen omgjør sitt eget vedtak etter fvl. § 35. Hvorvidt det er en hensiktsmessig fremgangsmåte, kan bero på forholdene i den enkelte sak.
3. Kommunens adgang til å kreve klagesaken returnert for videre behandling
Når et enkeltvedtak kan påklages, skal klagen sendes til det organet som har truffet vedtaket, jf. fvl. § 32 første ledd. Underinstansen skal foreta de undersøkelser klagen gir grunn til, og den kan oppheve eller endre vedtaket dersom den finner klagen begrunnet, jf. § 33 annet ledd. Underinstansen kan også avvise saken dersom vilkårene for å behandle klagen ikke foreligger. Dersom underinstansen ikke avviser klagen eller finner grunn til å endre eller oppheve vedtaket, skal klagen oversendes til klageinstansen, jf. § 33 fjerde ledd. Klageinstansen behandler saken og treffer vedtak i tråd med bestemmelsene i § 34.
Spørsmålet om, og eventuelt på hvilke vilkår, kommunen kan be om å få saken i retur etter at den er oversendt klageinstansen, er ikke regulert i loven. Det kan trolig legges til grunn at kommunen ikke vil ha noe krav på å få saken i retur. På den annen side kan det heller ikke av loven eller lovens ordning utledes et generelt forbud mot en slik løsning. Dersom kommunen og fylkesmannen er enige om at dette er en hensiktsmessig fremgangsmåte i en konkret sak, er loven ikke til hinder for at saken returneres kommunen.
Vi har vurdert henvendelsen på generelt grunnlag. Det kan ikke utelukkes at det på særskilte områder kan tenkes andre løsninger. Vi begrenser oss her til å peke på at en ved valg av løsninger må ha for øye at den samlede saksbehandlingen må ivareta hensynet til de involverte private partene på en tilfredsstillende måte.