Etter departementets vurdering gir ikke høringen grunnlag for å gjøre vesentlige endringer i forslaget til nye regler om lovens virkeområde. Departementet er imidlertid enig med Justis- og beredskapsdepartementet og Politiets fellestjenester i at det har mye for seg å slå sammen bestemmelsene i anskaffelsesloven §§ 2 og 3. Lovens virkeområde handler både om hva den gjelder for og hvem den gjelder for. Departementet har derfor valgt å regulere virkeområdet i en felles bestemmelse, jf. departementets lovforslag § 2. Når det gjelder unntak, er departementet i utgangspunktet enig med Forenklingsutvalget og høringsinstansene i at unntak fra loven bør plasseres i loven. Etter departementets vurdering vil det likevel ikke være hensiktsmessig å gå for en slik løsning, verken regelteknisk eller av hensyn til brukervennligheten. Det er flere grunner til dette. De tre nye anskaffelsesdirektivene inneholder svært mange unntak som skal gjennomføres i norsk rett. Unntaksbestemmelsene er imidlertid ikke fullt ut likelydende i de tre direktivene. I tillegg gjelder egne unntaksregler i forsvars- og sikkerhetsanskaffelsesdirektivet (direktiv 2009/81/EF), som i dag er gjennomført i forskrift om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser. Dersom samtlige unntak i disse fire direktivene skulle gjennomføres som unntaksbestemmelser i loven, ville mesteparten av loven bestått av unntaksbestemmelser. I tillegg ville det vært behov for en rekke særtilpasninger for henholdsvis forsyningssektorene, konsesjonskontrakter og forsvars- og sikkerhetsanskaffelser. Slik departementet ser det, ville ikke slike omfattende særtilpasninger gjøre det enkelt for brukerne å navigere i regelverket. På dette grunnlaget opprettholder departementet forslaget sitt om at departementet gis hjemmel til å fastsette unntak fra loven i forskrift, jf. departementets lovforslag § 2 tredje ledd. Forskriftshjemmelen er ganske vidt formulert. Hjemmelen skal imidlertid i all hovedsak brukes til å gjennomføre unntakene som følger av EUs anskaffelsesdirektiver i norsk rett. Unntakene i direktivene gjelder hovedsakelig anskaffelser som er dekket av andre regler eller som er begrunnet i særlige forhold ved kontraktsgjenstanden, kontraktsområdet eller kontraktsparten. For anskaffelser over EØS-terskelverdi vil det ikke være mulig å vedta egne unntak nasjonalt, som ikke er i overenstemmelse med internasjonale avtaler som Norge er forpliktet av. Selv om det er mulig å vedta egne unntak fra lovens virkeområde for anskaffelser under EØS-terskelverdi, vil dette normalt være lite praktisk. I dag gjelder samme unntaksbestemmelser over og under EØS-terskelverdi. Departementet har vurdert muligheten for å presisere hjemmelsbestemmelsen til kun å omfatte dette praktiske nedslagsfeltet, men har ikke funnet det mulig å formulere en snevrere hjemmel på en dekkende måte. Departementet følger ikke opp forslaget fra høringsnotatet om å fastsette en egen hjemmel til å presisere hvem som er omfattet av loven. Etter departementets vurdering er kompetansen til å definere eller presisere lovens virkeområde tilstrekkelig hjemlet i den generelle forskriftshjemmelen i departementets lovforslag § 16. Det følger av det nye anskaffelsesdirektivets artikkel 13 at direktivet får anvendelse på bygge- og anleggskontrakter og tilknyttede tjenestekontrakter som det offentlige ikke selv inngår, men som de yter tilskudd til med mer enn 50 prosent. Siden regelen bare er relevant for klassisk sektor, foreslår departementet at den nærmere presiseringen av anvendelsesområdet gjøres i anskaffelsesforskriften. På denne bakgrunn foreslås det at departementet gis hjemmel til å fastsette i forskrift at loven skal gjelde for slike subsidierte kontrakter, jf. departementets lovforslag § 2 fjerde ledd.
Forarbeid