Departementet har merket seg at et flertall av høringsinstansene støtter innføringen av en plikt for oppdragsgiver til å stille krav om bruk av lærlinger. Departementet opprettholder derfor forslaget om å innføre en hjemmel til å vedta forskrift om dette, jf. lovforslaget § 7. Etter departementets vurdering vil de betenkeligheter som enkelte høringsinstanser har pekt på, kunne avhjelpes ved utformingen av forskriftsreglene, for eksempel ved at plikten bare skal gjelde for kontrakter over en bestemt verdi og av en bestemt varighet. For at et pålegg om bruk av lærlinger skal ha den ønskede virkningen, er det etter departementets syn ikke tilstrekkelig bare å stille krav om at leverandøren er tilknyttet en lærlingordning. Det er nødvendig at oppdragsgiver stiller krav om bruk av lærlinger ved utførelsen av den konkrete kontrakten. Departementet viser også til anskaffelsesdirektivets artikkel 70 som slår fast at kontraktsvilkår som stilles i forbindelse med en anskaffelse, må ha tilknytning til leveransen. Etter departementets vurdering bør oppdragsgivers plikt være begrenset til å skulle stille krav om at hovedleverandøren bruker lærlinger ved utførelsen av kontrakten. Anskaffelsesregelverket gjelder for oppdragsgivers kontraktsforhold med hovedleverandøren, og oppdragsgiver inngår ikke kontrakt direkte med eventuelle underleverandører. Slik departementet ser det, vil det være uheldig om oppdragsgiver skal gripe inn i forholdet mellom hovedleverandøren og eventuelle underleverandører ved å kreve at også underleverandørene skal bruke lærlinger ved utførelsen sine kontrakter med hovedleverandøren. På den annen side bør hovedleverandøren gis frihet til å avgjøre om han vil oppfylle kravet selv eller ved hjelp av underleverandører. Hvordan hovedleverandøren velger å oppfylle kravet i den konkrete anskaffelsen, bør ikke detaljreguleres i forskrift. Krav om bruk av lærlinger vil kunne stille oppdragsgivere og leverandører overfor betydelige praktiske utfordringer. Selv om det er et reelt behov for læreplasser i en bransje, vil det kunne oppstå situasjoner hvor leverandører søker etter lærlinger uten å få interesserte søkere. Departementet vil derfor vurdere om forskriften skal åpne for at leverandører som kan dokumentere forsøk på å rekruttere lærlinger, men uten å lykkes, likestilles med bedrifter som har lærlinger. Med en slik løsning vil man kunne unngå situasjoner der oppdragsgivere må avlyse konkurransen og kunngjøre den på nytt fordi det viser seg at det ikke er mulig å få inn tilbud fra leverandører med lærlinger. Dette vil også innebære at leverandører som ikke har lærlinger tilgjengelig ved kunngjøringen av konkurransen, får mulighet til likevel å delta, enten ved å skaffe lærlinger i ettertid eller ved å dokumentere forsøk på å rekruttere lærlinger. Dette vil kunne forhindre betydelig merarbeid, økte kostnader og store forsinkelser der ingen av leverandørene er i stand til å knytte til seg lærlinger. Krav om bruk av lærlinger skal gjelde alle leverandører, ikke bare norske. Departementet ser ikke behov for å presisere dette i lovteksten. Begrensningen til norske leverandører ble satt da bestemmelsen om lærlingsklausuler ble innført i anskaffelsesforskriften i 2000, og skulle fungere som sikkerhet for at krav om tilknytning til en lærlingordning ikke skulle diskriminere utenlandske leverandører. Siden den tid har Danmark innført krav om bruk av lærlinger ved offentlige anskaffelser som ikke er begrenset til danske leverandører. For øvrig har enkelte land innført en lærlingordning som tilsvarer den norske. Departementet er kjent med at Danmark, Nederland, Tyskland og Østerrike har dette i dag. På grunn av EØS-avtalens forbud mot diskriminering kan oppdragsgiver ikke stille krav om at lærlingen er tilknyttet en norsk lærlingordning. Utenlandske leverandører som er lærebedrift i hjemlandet og vil bruke lærlinger i arbeidet med utførelsen av kontrakten, skal derfor kunne bli tildelt kontrakt på lik linje med norske leverandører. Dernest kan yrkesopplæringen i andre land være organisert på andre måter enn ved lærlingordninger, for eksempel ordninger med praksiselever. Ved utformingen av forskriftsregler vil departementet vurdere om også slike andre former for praktisk opplæring bør likestilles med å ha lærlinger. I tillegg kan utenlandske leverandører bli godkjent som lærebedrift i Norge når de utfører arbeid i Norge. Utenlandske leverandører må imidlertid sikres en reell mulighet til å bli tilknyttet en norsk lærlingordning, slik at de faktisk kan bruke lærlinger i Norge. I motsatt fall vil krav om bruk av lærlinger medføre indirekte diskriminering av leverandører fra land uten lærlingordning eller eventuelle tilsvarende ordninger. Et krav om bruk av lærlinger i offentlige anskaffelser vil – uavhengig av om det anses diskriminerende – begrense den frie flyten av tjenester i EØS-området. Kretsen av leverandører som vil kunne konkurrere om oppdraget, innsnevres. Det medfører en risiko for at konkurransen begrenses. I henhold til EØS-retten må tiltak som begrenser den frie flyten av tjenester, være begrunnet i et legitimt formål. Tiltaket må i tillegg være forholdsmessig. Regjeringen har foreslått krav om bruk av lærlinger som en del av sin strategi mot arbeidslivskriminalitet. Tiltaket skal bidra til å sikre et seriøst arbeidsliv og at reglene i arbeidslivet overholdes. I tillegg skal tiltaket bøte på den betydelige mangelen på læreplasser man i dag ser innenfor flere lærefag. Mangelen innebærer på den ene siden at unge som har startet en fagutdanning, ikke får muligheten til å avslutte den, og på den andre siden at samfunnet risikerer en betydelig mangel på kvalifiserte fagarbeidere innenfor flere bransjer i årene fremover. Det er i stor utstrekning tillatt å stille krav som ivaretar sosiale hensyn, i forbindelse med offentlige anskaffelser. På dette grunnlaget vil et krav om bruk av lærlinger etter departementets vurdering ivareta et legitimt formål som kan begrunne innskrenkning av konkurransen i tråd med EØS-retten. For at krav om bruk av lærlinger skal anses forholdsmessig, må kravet ikke begrense konkurransen i større utstrekning enn det som er nødvendig for å oppnå dets formål. Det er derfor sentralt at kravet om bruk av lærlinger begrenses til bransjer hvor det er spesielle utfordringer med arbeidslivskriminalitet eller et særlig behov for læreplasser. Dette er ment som en generell føring for bransjeavgrensningen som vil måtte gjøres i forskrift. Det er ikke slik at oppdragsgiver skal måtte påvise at et krav om bruk av lærlinger i den konkrete anskaffelsen vil bidra til å forhindre arbeidslivskriminalitet eller øke bruken av lærlinger.
Forarbeid