FN vedtok i 2011 veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. Prinsippene omhandler medlemsstatenes ansvar for å beskytte individer mot brudd på menneskerettighetene – herunder krenkelser begått av tredjeparter, for eksempel aktører i næringslivet – og næringslivets ansvar for å respektere menneskerettighetene. FNs veiledende prinsipper viser til FNs verdenserklæring fra 1948, FNs to konvensjoner fra 1966 om henholdsvis sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og ILOs kjernekonvensjoner om grunnleggende rettigheter og prinsipper i arbeidslivet. I henhold til prinsipp 6 i FNs veiledende prinsipper bør staten fremme respekt for menneskerettigheter hos selskapene de gjennomfører forretningstransaksjoner med.
Departementet foreslår at dette ansvaret reflekteres gjennom en bestemmelse i anskaffelsesloven som slår fast at oppdragsgiverne skal ha etablert egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser, der det er en risiko for brudd på slike rettigheter, jf. lovforslaget § 5 første ledd annet punktum. Så lenge produksjonen finner sted i andre land, først og fremst i den tredje verden, har norske myndigheter få alternative virkemidler tilgjengelig for å påvirke disse produksjonsforholdene.
Som gjennomgangen av høringsinnspillene viser, har bestemmelsen fått en blandet mottakelse. En del høringsinstanser har uttrykt glede over at betydningen av å bidra til ansvarlige produksjonsforhold nedover i produksjonsrekken, også der ytelsen produseres i utlandet, blir reflektert i anskaffelsesregelverket. Andre høringsinstanser, særlig representanter for oppdragsgiversiden, har påpekt at det vil være svært ressurskrevende og forutsette svært god kompetanse å følge opp slike krav i praksis. Enkelte oppdragsgivere mener det er urealistisk å forvente at alle oppdragsgivere vil være i stand til dette, mens andre etterlyser omfattende veiledning og tilrettelegging sentralt.
Like konkurransevilkår skapes ved at oppdragsgiverne stiller krav om at leverandørene og deres underleverandører følger grunnleggende internasjonale spilleregler ved fremstillingen av ytelsen. Leverandører som presser produksjonsprisene gjennom brudd på grunnleggende menneskerettigheter, bør ikke vinne konkurranser om offentlige kontrakter på bekostning av seriøse leverandører. Det finnes enkelte gode eksempler på offentlige oppdragsgivere som har rettet oppmerksomheten mot denne problematikken, og som legger ned ressurser i å gå foran med etisk forsvarlige innkjøp. Samtidig er det dessverre slik at mange oppdragsgivere ikke har rutiner for å fange opp disse problemstillingene. Departementet mener derfor det bør innføres et lovkrav som fastslår at offentlige oppdragsgivere skal ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter i sine anskaffelser.
Rutinene skal primært bidra til å forhindre brudd på grunnleggende menneskerettigheter i forbindelse med kjøp fra land der den nasjonale lovgivningen og/eller nasjonale kontrolltiltak er utilstrekkelige for å beskytte ansatte mot uforsvarlige arbeidsforhold.
Det er i hovedsak medlemsland, ikke private rettssubjekter, som er pliktsubjekter etter internasjonale konvensjoner. Departementet ser det derfor som lite hensiktsmessig å begrense bestemmelsen til menneskerettighetsbrudd som er begått av et pliktsubjekt etter den aktuelle konvensjon. Det ville gjort bestemmelsen tilnærmet innholdsløs.
Samtidig er det krevende ikke bare å stille, men særlig å følge opp slike krav i praksis. Nivået på oppdragsgivers oppfølgingsrutiner må gjenspeile risikoen for brudd på kravene. Som utgangspunkt bør oppfølging av slike krav inngå i oppdragsgivers ordinære kontraktsoppfølging.
En del høringsinstanser er opptatt av at det ikke må stilles urealistisk strenge krav til oppdragsgiverne. Departementet er enig i at det er viktig at lovbestemmelsen ikke pålegger dem uforholdsmessig store administrative byrder. Et lovkrav vil gjelde ikke bare for offentlige etater med store, profesjonelle innkjøpsmiljøer, men også små kommuner og andre organer med mer begrensede ressurser tilgjengelig. Det må være praktisk håndterbart for alle å oppfylle lovkravene. Ingen oppdragsgiver vil ha mulighet til å skaffe full oversikt over alle ledd i produksjonskjeden til samtlige komponenter som inngår i de produkter som anskaffes. Med andre ord vil ingen oppdragsgiver kunne garantere seg mot ulovligheter i produksjonen. Alle kan imidlertid treffe tiltak for å bidra til å redusere risikoen for slike menneskerettighetsbrudd.
Krav knyttet til ivaretakelse av grunnleggende menneskerettigheter vil ikke være relevante for alle anskaffelser. I tråd med forholdsmessighetsprinsippet bør oppdragsgivere ha oppmerksomheten rettet mot produkter og land der det er en særlig risiko for at leverandøren bryter grunnleggende menneskerettigheter. I tillegg vil kontraktens verdi og varighet være relevante momenter i vurderingen av om det skal stilles slike krav.
På samme måte som for miljø- og klimahensynet, jf. lovforslaget § 5 første ledd første punktum, er departementet opptatt av at plikten til å ha egnede rutiner for å fremme hensynet til grunnleggende menneskerettigheter skal fungere som et effektivt virkemiddel. At oppdragsgiver har egnede rutiner, har liten verdi dersom de ikke følges opp i den enkelte anskaffelse. Dette må underlegges en grad av rettslig kontroll.
Enkelte høringsinstanser har etterlyst en klar rettslig standard for hvilke rutiner oppdragsgiver skal etablere for å sikre en ensartet praksis. Departementet kan imidlertid ikke se at det er mulig å fastsette en slik standard. Hva som er hensiktsmessige tiltak, vil blant annet være avhengig av hva oppdragsgiver skal anskaffe, kontraktens størrelse og varighet og hvilke potensielle menneskerettighetsbrudd risikoen relaterer seg til. Siden ulike oppdragsgivere har ulike forutsetninger, må det dessuten aksepteres at ambisjonsnivået varierer. Departementet forventer særlig at store, profesjonelle innkjøpere som foretar et stort antall anskaffelser i risikogruppen, tar et særlig ansvar. Like omfattende tiltak kan ikke forventes fra mindre oppdragsgivere.
Etter departementets vurdering vil imidlertid god veiledning være viktig på dette området. God veiledning vil bidra til mer ensartet praksis blant oppdragsgiverne og dermed større forutsigbarhet for leverandørene. Dessuten vil veiledning, maler og verktøy for å stille og følge opp krav bli oppdatert og videreutviklet.