Forenklingsutvalgets flertall foreslo å oppheve anskaffelsesloven § 6. De pekte på at pliktene er inntatt som generelle prinsipper som ikke kan bli håndhevet for domstolene. Leverandørene kan således ikke påberope seg at oppdragsgiver har forsømt sine plikter etter bestemmelsen. Flertallet mente at regelverket, så langt det er mulig, ikke bør inneholde regler som utelukkende er av motiverende art. Når det gjelder livssykluskostnader og universell utforming, viste flertallet dessuten til at disse hensynene ivaretas gjennom annen og mer presis lovgivning. For øvrig pekte flertallet på at dersom myndighetene mener at oppdragsgivere bør vektlegge disse samfunnshensynene ved sine anskaffelser, vil det mest egnede tiltaket være å gi konkret veiledning om hvordan dette kan skje. Samtidig understreket flertallet at forslaget om å oppheve § 6 ikke innebar at oppdragsgiver skal være forhindret fra å ta slike hensyn. Utvalgets mindretall sluttet seg ikke til flertallets forslag om å stryke § 6. To medlemmer mente at bestemmelsen må videreføres fordi den skaper bevissthet hos oppdragsgiver om hva som bør prioriteres i planleggingen. De fremhevet at det er viktig at både oppdragsgivere og leverandører retter oppmerksomheten mot livssykluskostnadene ved den enkelte anskaffelse fremfor ensidig å konsentrere seg om anskaffelseskostnadene. Det er dessuten et uttalt politisk mål at offentlig sektor som kunde skal bidra til å utvikle og ta i bruk miljø- og klimavennlige løsninger og teknologier, og disse medlemmene mente det er et stort behov for å finne dekning i anskaffelsesregelverket for at miljø- og klimahensyn skal veie tungt. Tilsvarende mente de at universell utforming er bra for alle, og at det kan bidra til smarte løsninger og innovasjon. På grunnlag av sin forståelse av mandatet avsto ett medlem fra å vurdere § 6, med unntak av plikten til å legge vekt på livssykluskostnader. Dette medlemmet understreket at livssykluskostnader er en viktig del av den økonomiske vurderingen av en anskaffelse og en integrert del av formålet med regelverket. Etter dette medlemmets oppfatning burde derfor kravet om å ivareta livssyklusperspektivet opprettholdes i regelverket. Et mindretall på ett medlem foreslo å innføre en ny bestemmelse som setter et tak på maksimalt tre leverandører i kjeden, med en hovedleverandør og to nivåer av underleverandører. Formålet var å bekjempe useriøsitet i det norske arbeidslivet. Jo færre ledd i leverandørkjeden, jo enklere er det å føre kontroll og ha kommunikasjon med de enkelte leddene. Utvalgets flertall støttet ikke forslaget. De mente at det falt utenfor utvalgets mandat å foreslå nye slike regler. Selv om de erkjente sammenhengen mellom lange leverandørkjeder og useriøsitet i arbeidslivet, fremhevet de at ulike forhold og tiltak må vurderes i ulike bransjer. Flertallet mente derfor at problemstillingen fortjente en bredere debatt. Høringsinnspillene til utvalgets vurdering av § 6 sprikte. Det var ikke noe klart skille mellom oppdragsgiver- og leverandørsiden i synet på om bestemmelsen burde videreføres eller ikke. Mange høringsinstanser, både oppdragsgivere og leverandører, fremhevet imidlertid betydningen av at loven har bestemmelser som tydeliggjør viktigheten av å ivareta slike samfunnshensyn i anskaffelsesprosessene, uten at de nødvendigvis tok stilling til om § 6 har en hensiktsmessig utforming. Høringen la heller ikke opp til nærmere diskusjon om utformingen av bestemmelsen ettersom utvalget kun drøftet om den skulle videreføres som den var, eller oppheves. Etter høringsrunden, og i forbindelse med forslaget til gjennomføring av de tre nye anskaffelsesdirektivene, sendte departementet et forslag til ny lovbestemmelse som skal erstatte anskaffelsesloven § 6, på høring. Det er redegjort nærmere for forslaget og høringsinnspillene nedenfor i punkt 7.5.3 og 7.5.4. Flere høringsinstanser uttalte seg om mindretallets forslag om å innføre et tak på maksimalt tre leverandører i leverandørkjeden. Mens Økokrim, Nittedal kommune og Landsorganisasjonen i Norge støttet forslaget, var Arbeids- og velferdsdirektoratet, Havforskningsinstituttet, Statsbygg og Mercell Holding AS imot. Landsorganisasjonen i Norge viste i sin høringsuttalelse til at flere offentlige byggherrer allerede har igangsatt slike tiltak, og at det er bred enighet om at slike kjedebegrensninger er et effektivt virkemiddel i kampen mot arbeidslivskriminalitet, selv om det ikke er enighet om hvordan dette best reguleres. I dag har man ikke nok kunnskap om hvilke negative konsekvenser som kan oppstå ved å innføre kjedebegrensninger. Landsorganisasjonen i Norge ba derfor om at regjeringen igangsetter en offentlig utredning om kjedebegrensninger som virkemiddel for å motvirke sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. I dette lå også et ønske om en vurdering av hvordan et slikt tiltak kan bli iverksatt enten i lovs form eller i avtaler av mer strukturell art. Økokrim sluttet seg til virkelighetsforståelsen som utvalgets mindretall ga i sin begrunnelse for forslaget, og mente at slike begrensninger også burde være praktisk mulig å gjennomføre. Statsbygg redegjorde for sin egen praksis med å begrense antallet ledd i leverandørkjeden. Praksisen er begrunnet særlig i hensynene som utvalgets mindretall fremhevet. Statsbygg mente imidlertid at det i noen tilfeller kan være behov for å tillate underleverandører i flere ledd, uten at det øker risikoen for misligheter. De mente at anskaffelsesregelverket ikke bør være til hinder for dette, og ønsket derfor ingen regulering av adgangen. Arbeids- og velferdsdirektoratet mente det bør være opp til oppdragsgiver å bestemme hvor lange leverandørkjedene kan være. Regelverket bør åpne for at oppdragsgiver kan sette maksimalgrenser for antallet underleverandører og lengden på leverandørkjeder, men forskriften bør ikke selv tallfeste dette.
Forarbeid