Til § 1 Formål
Bestemmelsen angir formålet med loven. Departementet har gjort betydelige språklige endringer fra den gjeldende anskaffelsesloven § 1. Hensikten har imidlertid først og fremst vært å foreta en klargjøring av anskaffelsesregelverkets formål, som er å fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser og bidra til at det offentlige opptrer med integritet ved offentlige anskaffelser.
Effektiv bruk av samfunnets ressurser er det sentrale formålet med anskaffelsesregelverket. Den nye formålsbestemmelsen viderefører i tillegg gjeldende § 1 annet punktum i forkortet form. Som departementet fremhevet ved tilføyelsen i 2006, er det også et formål med regelverket å bidra til at allmennhetens tillit til offentlig sektor ikke undergraves på området for offentlige anskaffelser, jf. Ot.prp. nr. 62 (2005–2006) side 25.
Til § 2 Virkeområde
Bestemmelsen angir lovens virkeområde og erstatter den gjeldende anskaffelsesloven §§ 2 og 3.
I første ledd fastslås det at loven gjelder når nærmere angitte oppdragsgivere inngår vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakter eller gjennomfører plan- og designkonkurranser.
Det er uttrykkelig presisert at inngåelse av kontrakter også omfatter konsesjonskontrakter. Dette er nytt. Tidligere har bare bygge- og anleggskonsesjoner vært omfattet av anskaffelsesregelverket, mens tjenestekonsesjoner har vært unntatt. En nærmere definisjon av konsesjonskontrakt vil bli gitt i forskrift.
Videre begrenses lovens virkeområde til anskaffelser med en anslått verdi som er lik eller overstiger 100 000 kroner ekskl. mva. Dette er en videreføring av gjeldende rett, men det er nytt at dette fremgår uttrykkelig av loven og ikke bare av forskriftene. Plasseringen av regelen i loven gjør det enda klarere at anskaffelser med en anslått verdi under 100 000 kroner ekskl. mva. er helt unntatt fra anskaffelsesregelverket.
Annet ledd angir hvilke oppdragsgivere som er omfattet av loven. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, men inneholder enkelte presiseringer som tidligere kun har fulgt av forskrift.
I bokstav a til d fastslås det at statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter, offentligrettslige organer og sammenslutninger med en eller flere av disse er omfattet av loven.
At loven også gjelder for sammenslutninger med en eller flere statlige, fylkeskommunale eller kommunale myndigheter eller offentligrettslige organer, har tidligere kun vært presisert i forskrift. For å unngå tvil følger dette nå uttrykkelig av annet ledd bokstav d.
Videre følger det av bokstav e og f at offentlige foretak og andre virksomheter som utøver forsyningsaktivitet som definert i internasjonale avtaler som Norge er forpliktet av, er omfattet av loven. I bokstav f er det presisert at det er virksomheter som utøver forsyningsaktivitet på grunnlag av enerett eller særrett, som er omfattet.
Nærmere presisering av hva som menes med offentligrettslige organer, offentlige foretak, forsyningsaktivitet, enerett og særrett, vil bli gitt i forskrift.
Tredje, fjerde og femte ledd består av hjemmelsbestemmelser. Felles for alle er at kompetansen til å gi forskrift legges til departementet og ikke til Kongen som tidligere.
I tredje ledd gis departementet hjemmel til i forskrift å fastsette unntak fra loven. Unntak fra lovens virkeområde vil dermed ikke følge av loven, men vil bli gitt i forskriftene. Hjemmelen vil hovedsakelig bli benyttet til å vedta de unntak som følger av anskaffelsesdirektivene. For anskaffelser som overstiger EØS-terskelverdiene, har departementet ikke adgang til å vedta særnorske unntak.
Fjerde ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å fastsette at loven gjelder for bygge- og anleggskontrakter og tilknyttede tjenestekontrakter som oppdragsgivere ikke selv inngår, men yter direkte tilskudd til med mer enn 50 prosent. Tidligere har disse kontraktene vært regulert dels i lov og dels i forskrift. Fremover vil det kun fremgå av forskrift når slike subsidierte kontrakter er omfattet av loven.
I femte ledd fremkommer det at departementet i forskrift kan fastsette at loven skal gjelde på Svalbard, og gi nærmere regler av hensyn til de stedlige forholdene. Denne forskriftshjemmelen er en videreføring av gjeldende rett, men er foreløpig ikke benyttet.
Til § 3 Rettighetshavere
Bestemmelsen angir hvilke leverandører som har rettigheter etter loven, og viderefører den gjeldende anskaffelsesloven § 4 uten materielle endringer.
Foruten norske leverandører har også leverandører som er gitt rettigheter etter internasjonale avtaler som Norge har på området, rettigheter etter loven. Disse leverandørene har krav på å bli behandlet likt med norske leverandører i konkurranser om offentlige anskaffelser, og har adgang til å klage til KOFA og til domstolene hvis de mener at det foreligger brudd på regelverket.
Leverandører som er opprettet i samsvar med lovgivningen i en EØS-stat og har sitt sete, hovedadministrasjon eller hovedforetak i en slik stat, er rettighetshavere uavhengig av anskaffelsens verdi, jf. første punktum .
Leverandører fra land som har tiltrådt WTO-avtalen om offentlige innkjøp eller inngått frihandelsavtaler med Norge bilateralt eller gjennom EFTA, er også rettighetshavere, jf. annet punktum. Hvilke rettigheter ulike lands leverandører har etter slike avtaler, vil avhenge av avtalene som er inngått. WTO-avtalen om offentlige innkjøp, som ble inngått i 1994 og trådte i kraft i 1996, er en plurilateral avtale som omfatter en rekke av WTOs medlemmer: Armenia, Aruba, Canada, EU, Hong Kong, Island, Israel, Japan, Korea, Liechtenstein, Montenegro, New Zealand, Norge, Singapore, Sveits, Taiwan og USA. Den reviderte avtalen ble formelt vedtatt 30. mars 2012 og trådte i kraft 6. april 2014. De nærmere rettighetene etter avtalen fremgår av avtaleteksten og bindingslistene til avtalen, som er lagt ut på nettsidene til WTO. Gjennom EFTA har Norge inngått flere frihandelsavtaler som inneholder regler om offentlige anskaffelser. Flere av avtalene gir leverandører fra disse landene tilsvarende adgang til offentlige anskaffelser i Norge som leverandører fra land som er tilsluttet WTO-avtalen om offentlige innkjøp. En oversikt over hvilke frihandelsavtaler Norge har inngått, er tilgjengelig på Nærings- og fiskeridepartementets nettsider.
Leverandører fra land som ikke er med i EØS-avtalen eller WTO-avtalen om offentlige innkjøp, og som heller ikke har inngått en frihandelsavtale med Norge som omfatter offentlige anskaffelser, har ingen rettigheter etter anskaffelsesloven.
Til § 4 Grunnleggende prinsipper
Bestemmelsen fastsetter grunnleggende prinsipper som gjelder for alle anskaffelser som er omfattet av loven. Den viderefører den gjeldende anskaffelsesloven § 5, men i en betydelig forkortet og forenklet form. Med unntak av én endring svarer bestemmelsen til utvalgets forslag til ny § 5.