Spørsmålet om hvilke beslutninger som må kunne være gjenstand for klage i henhold til håndhevingsdirektivet artikkel 1 nr. 1 fjerde avsnitt, er forelagt EU-domstolen i en rekke saker. Som følge av direktivbestemmelsens vide ordlyd har resultatet i de fleste saker vært at den aktuelle beslutningen må kunne påklages. EU-domstolen har blant annet fastslått at oppdragsgivers valg om ikke å iverksette konkurranse fordi kontrakten antas å falle utenfor anskaffelsesdirektivet , er en beslutning som må kunne være gjenstand for klage. 20 EU-domstolen påpekte at det motsatte resultat ville gjøre det valgfritt å følge anskaffelsesreglene, samtidig som det ville innebære en vesentlig begrensning i formålet om effektiv og hurtig klagebehandling. 21 Dette er senere nedfelt i fortalen til endringsdirektivet. 22 En beslutning som tillater en leverandør å delta i konkurranse n må kunne påklages (av andre leverandører), jf. sak C-391/15 Marina del Mediterráneo . 23 En beslutning om avvisning må kunne påklages (av den avviste leverandøren), jf. sak C-100/12 Fastweb . 24 En beslutning om å tildele kontrakt skal alltid kunne påklages. EU-domstolen har presisert at klageadgangen må være i behold, uavhengig av muligheten for å kreve erstatning etter at kontrakten er blitt inngått, jf. sak C-81/98 Alcatel Austria . 25 Uttalelsen er gjentatt blant annet i Stadt Halle . 26 Oppdragsgivers beslutning om å avlyse en konkurranse må kunne påklages, jf. sak C-92/00 HI .EU-domstolen viste blant annet til at formålet med håndhevingsdirektivet ville settes i fare dersom en avlysningsbeslutning ikke er underlagt domstolskontroll, og heller ikke kan settes til side med den begrunnelse at den er i strid med anskaffelsesreglene. 27 EU-domstolen gjentok dette i sak C-15/04 Koppensteiner . 28 I sak C-682/21 HSC Baltic mfl. var situasjonen at leverandører kunne bli oppført på en nasjonal liste over upålitelige leverandører som følge av vesentlige kontraktsbrudd, noe som medførte at leverandørene ble utestengt fra å konkurrere om offentlige kontrakter. Spørsmålet for EU-domstolen var om listeføringen utgjorde en «beslutning» i henhold til artikkel 1 nr. 1 fjerde avsnitt, og som derfor måtte kunne påklages av leverandøren. EU-domstolen besvarte spørsmålet bekreftende. Det sentrale i begrunnelsen var at beslutningen må være i samsvar dels med reguleringen av frivillige avvisningsgrunner i anskaffelsesdirektivet artikkel 57 nr. 4 bokstav g, dels med prinsippet om forholdsmessighet i artikkel 18 nr. 1. 29
Forarbeid