Etter utvalgets syn bør en ny klima- og miljøbestemmelse i anskaffelsesregelverket ta utgangspunkt i at det i 2050 skal være et svært begrenset klimagassutslipp fra offentlige anskaffelser. Anskaffelser kan bidra til både direkte og indirekte klimagassutslipp, nasjonalt og internasjonalt. Når det må gjøres avveininger knyttet til de ulike typene mener utvalget at reduserte klimagassutslipp som bidrar til å nå Norges klimamål bør prioriteres. Eksemplene i boks 14.3 illustrerer dette.
Boks 14.3 Eksempler på avveininger – klimautslipp fra offentlige anskaffelser
Anskaffelser kan bidra til å redusere både direkte og indirekte klimagassutslipp, nasjonalt og internasjonalt. Som nevnt mener utvalget at reduserte klimagassutslipp som bidrar til Norges klimamål bør prioriteres, men uten at oppdragsgiver straffer leverandører som velger å produsere varer i Norge. Eksemplene under illustrerer dette. Alle tallene i disse eksemplene er fiktive og valgt for å gjøre fremstillingen enklest mulig.
Eksempel 1
En kommune skal bygge et nytt eldrehjem. Det er to tilbydere, A og B. A lover utslippsfri byggeplass med elektriske anleggsmaskiner som knyttes til elektrisitetsnettet i Norge. B lover ikke utslippsfri byggeplass, men vil benytte betong basert på biokull. A vil bruke vanlig betong. De to tilbudene er ellers like på pris og kvalitet. Det er derfor utslippene som avgjør hvilken leverandør som skal velges.
A oppgir at ved å erstatte fossildrevne anleggsmaskiner med elektriske så vil kommunen kutte utslipp tilsvarende 1000 tonn CO 2 . B vedgår at byggeplassen vil slippe ut 1000 tonn CO 2 , men argumenterer med at elektrisitetsforbruket til As anleggsmaskiner også har utslipp da elektrisitetsproduksjonen i EU delvis er basert på kull- og gasskraft. Den reelle utslippsreduksjonen er derfor kun 500 tonn ved å gå over til utslippsfri byggeplass. Videre hevder B at deres betong gir en utslippsreduksjon i Sverige tilsvarende 750 tonn CO 2 (begge tallene basert på utslippsregnskap fra en autorisert leverandør av slike).
Utvalgets syn er at konkurransegrunnlaget bør utformes slik at leverandør A vil vinne. Utslippene fra sementproduksjonen er omfattet av EUs kvotemarked (EU ETS). Disse utslippene er dermed allerede regulert, og offentlige innkjøp av biobetong vil ha mindre effekt på miljøet når det kommer i tillegg til andre velfungerende virkemidler. As elektriske byggeplass vil derimot redusere norske utslipp med 1000 tonn og dermed bidra til oppfyllelse av klimamål.
Eksempel 2
En kommune skal gå til innkjøp av nye varebiler. Det er to tilbydere, A og B. Bare A kan tilby helelektrisk drift av varebiler i den størrelsen og med den rekkevidden og fremkommeligheten kommunen ønsker. De elektriske varebilene vil gi kommunen en merkostnad på 150 000 kroner (årlig, i forventet driftsperiode) og en utslippsreduksjon på 100 tonn CO 2 per år sammenlignet med Bs tilbud. En pris på 1500 kroner per tonn CO 2 er innenfor tiltakskostnaden for andre nødvendige utslippsreduserende tiltak i Norge. B har imidlertid fremlagt et regnestykke fra et analyseselskap som viser at de reelle utslippsreduksjonene fra elbilene er overdrevet, fordi det er et felles elektrisitetsmarked i EØS og elektrisitetsproduksjonen i EU delvis er basert på kull- og gasskraft. B hevder derfor at den faktiske utslippsreduksjonen er 50 tonn per år og at en pris på 3000 kroner per tonn CO 2 er over tiltakskostnaden for andre nødvendige utslippsreduserende tiltak i Norge.
Etter utvalgets syn må kommunen her se bort fra regnestykket til B. Det er det målte kuttet i norske utslipp som skal benyttes som utgangspunkt dersom oppfyllelse av klimaloven har prioritet. Dessuten er utslipp i EU fra det ekstra elforbruket fra elbilene i Norge allerede regulert gjennom EU ETS. Elbiler vil redusere norske utslipp med 1000 tonn og dermed bidra til å oppnå klimamål (innenfor en rimelig tiltakskostnad).
Eksempel 3
En kommune skal pusse opp kommunehuset. Det er to tilbydere, C og D. Ds tilbud har en merkostnad på 100 000 kroner (årlig, over byggets levetid), men innebærer bruk av gjenbruksteglsten. Dette vil innebære en utslippsreduksjon på 100 tonn CO 2 per år over byggets levetid gjennom mindre teglstensproduksjon i EU.
Etter utvalgets mening bør D vinne kontrakten til tross for at utslippsreduksjonen skjer utenfor Norge, og derfor er irrelevant for å oppfylle klimaloven. Dersom oppfyllelse av klimamål ikke kan brukes som kriterium for å velge mellom to leverandører, er oppfyllelse av EUs klimamål et relevant kriterium. Norge har vedtatt felles gjennomføring med EU av Parismålene, og innkjøp som bidrar til dette innenfor en rimelig tiltakskostnad (1000 kroner per tonn CO 2 – dagens EU ETS pris) bør velges.
Eksempel 4
En kommune skal inngå kontrakt om levering av mat til sine sykehjem. Det er to tilbydere, A og B. A baserer seg på import av soya mm. og kan levere en vegetarisk ukesmeny til en pris X. B tilbyr mat fra lokale produsenter og kan også levere en vegetarisk ukesmeny, men til en høyere pris Y (> X). Kommunen har sett på klimagassutslippene til de to tilbudene. Dersom kommunen regner med globale utslipp kommer B best ut, blant annet på grunn av avskoging forbundet med soyadyrking. Dersom kommunen bare ser på norske utslipp, kommer A best ut da det blant annet er en del utslipp fra bruk av kunstgjødsel i produksjonen til B.
Etter utvalgets syn bør B vinne kontrakten. Klimaloven sier at Norge skal bli et lavutslippssamfunn. Et lavutslippssamfunn kan ikke basere seg på å importere høyutslippsvarer eller -tjenester fra utlandet fordi dette ikke vil være et reelt lavutslippssamfunn.
På bakgrunn av drøftelsene ovenfor foreslår utvalget at det i ny lov konkret angis hvordan oppdragsgiver bør prioritere når det skal stilles krav eller kriterier i en anskaffelsesprosess. Det vises til utvalgets forslag til § 2‑2 om grønn omstilling. Forslaget er omtalt i den videre fremstillingen, se punkt 14.2.4.5 om prioritering av klimaavtrykk.