Norge har også gode erfaringer gjennom tilsvarende satsinger som eksempelvis Pilot E. Pilot E er et samarbeid mellom Forskningsrådet, Innovasjon Norge og Enova for å utvikle klimavennlig energiteknologi fra FoU til markedsintroduksjon, herunder til offentlig sektor. Gjennom Pilot E har innovasjonssamarbeid langs verdikjeden og bidrag fra offentlig sektor gjennom innovative anskaffelser og tidlige brukere blant annet medvirket til utviklingen av batteridrevne ferger og teknologi for fossilfrie anleggsplasser. Regjeringens satsning på grønt industriløft peker ut noen særlige innsatsområder, herunder batterier og den maritime verdikjeden, og det legges opp til et tettere samarbeid mellom næringsliv og myndigheter. 85 Innovasjon handler ikke bare om FoU. Forenklet kan en innovasjonsprosess deles inn i tre hovedfaser. 86 Disse tre fasene er FoU-fasen, fasen for salg til tidlige brukere som gjør at teknologien kan videreutvikles ved læring gjennom bruk, og fasen for utbredt markedsspredning hvor den nye teknologien kan regnes som standard. Fra et innovasjonsperspektiv vil en klima- og miljøteknologi måtte gå gjennom alle de tre fasene, og det vil være behov for tilstrekkelig mange tidlige brukere i en fase hvor det er få tilbydere på markedet. Offentlige kunder er en betydelig markedsaktør, og er også relevant for tidlig utrulling og kritisk masse for teknologier som er nyutviklede. Slike teknologier kan imidlertid være dyrere i anskaffelser og innebærer at kunden tar på seg læringskostnader for markedet ved å være tidlig bruker av teknologien. For noen teknologier, for eksempel ferger, er offentlige virksomheter hovedkunden. Fra et samfunnsøkonomisk ståsted kan det være lønnsomt å ta på seg læringskostnader, da dette medfører at kostnadene synker på sikt, og at både offentlig og privat sektor får en langsiktig gevinst ved senere anskaffelser av tilsvarende teknologi. Litteraturen viser at læringskurver gjør at enhetskostnadene for produktene går ned på sikt, og at dette medfører samfunnsøkonomiske gevinster. Dette betinger imidlertid at det er kunder som er villige til å være «tidlig markeds-kunder» . Det kan også kreve styringssignaler, risikovilje og risikoavlastning både for leverandør og oppdragsgiver. Det pågår i dag en løpende utvikling for å fremme mer bærekraftige produkter og løsninger. Etter hvert som teknologien og markedet blir modent er utfordringen markedsspredning. For flere produktområder som har markedsmodne grønne løsninger finnes miljømerkeordninger, miljøvaredeklarasjoner, miljøstandarder for bygg og annet som viser hvilke produkter og løsninger som er de beste på markedet når det gjelder miljøegenskaper. Veiledende miljøkriterier for offentlige anskaffelser utviklet av DFØ kan også vise beste tilgjengelige miljøløsninger på markeder. Det vises også til omtalen av standardiserte minimumskrav i kapittel 14.3. Standardisere minimumskrav vil også være et relevant virkemiddel for å fremme tidlig bruk og spredning av løsningene som fremmer grønn omstilling. De ulike perspektivene på anskaffelser som virkemiddel for grønn omstilling som effektivitetsperspektivet, verdikjede- og fotavtrykksperspektivet, konkurranseperspektivet og innovasjonsperspektivet kan faglig sett gi noe ulike svar på anskaffelser som virkemiddel for å nå klima- og miljømål. Innovasjon gjennom anskaffelser generelt er nærmere diskutert i kapittelet om innovative anskaffelser. Boks 14.1 Klima- og miljøkrav i ulike trinn av anskaffelsesprosessen sett i forhold til markedets modenhet Klima- og miljøløsninger har ulik modenhet i markedet, fra utviklingsstadiet, tidlig bruker fase og til spredning i et modent marked. Markedets modenhet kan påvirke i hvilket trinn av anskaffelsesprosessen det er mest hensiktsmessig å stille miljøkrav. Oppdragsgiver kan inkludere miljø på ulike trinn i anskaffelsesprosessen gjennom behovsavklaringen, kvalifikasjonskrav, kravspesifikasjon, tildelingskriterium og kontraktsvilkår. For innovasjon er behovsfasen en viktig fase, men denne er i dag ikke regulert gjennom anskaffelsesloven. I et modent marked vil minimumskrav være det mest effektive. Dette vil gi best mulig konkurranse og de laveste kostnadene for klima- og miljøkravene. Dersom en bruker tildelingskriterier for et produkt i et modent marked kan offentlig sektor risikere å betale mer enn nødvendig for produktet eller tjenesten uten at miljøeffekten blir bedre. I et mindre modent marked der få leverandører kan levere den ønskede miljøteknologien er bruk av tildelingskriterier eller en kombinasjon av minimumskrav og kriterier et virkemiddel for å premiere de leverandørene som ønsker å strekke seg lengre. På denne måten kan oppdragsgiver bidra til å modne markedet. Noen illustrerende eksempler følger: Oslo kommunes utvikling av markedene for fossilfrie anleggsplasser: Første trinn: startet med å fremme innovasjon med klima/miljø som tildelingskriterium (20 prosent) Videre utvikling: gradvis stille strengere minimumskrav ettersom ulike maskinkategorier blir mer markedsmodne Utvikling av lavutslippsferger (Statens vegvesen – Ampere) Første trinn: konkurransepreget dialog Andre trinn: tildelingskriterier energieffektivitet og klima med vekting 40 prosent Nå: forskriftsfestede standardiserte minimumskrav vurderes Bodø kommune (Sjøgata fossilfrie anleggsplasser) Første fase: tidlig markedsdialog og tildelingskriterier for klima og miljø med vekting 35 prosent Boks 14.2 Tiltakskostnader for klimahensyn i offentlige anskaffelser Det finnes flere ulike tiltak for å redusere de globale klimagassutslippene, med ulike kostnader. Tiltakskostnaden er hvor mye det koster å redusere klimagassutslippene med ett tonn CO 2 e. Formålet med å beregne tiltakskostnaden er blant annet å kunne sammenlikne klimatiltak på tvers av sektorer. For klimatiltak med lang levetid, vil det ofte hefte usikkerhet ved tiltakskostnaden. For samfunnet er det mest lønnsomt å gjennomføre de klimatiltakene som gir størst utslippskutt for pengene. Regelverk for hvordan klimagassutslipp skal hensyntas i samfunnsøkonomiske analyser av statlige tiltak inneholder anslag for karbonpriser i kroner per tonn som varierer fra 798 i dag til 9099 i år 2100. 1 Kvoter og avgifter på klimagassutslipp setter en pris på utslipp som gir aktører incentiver til utvikling av lavutslippsteknologi og andre tiltak for å redusere klimagassutslipp. Skatteutvalget (NOU 2022: 20) viser til at hvis en skal ta alle utslippsreduksjonene innenlands, bør avgiften på ikke-kvotepliktige utslipp settes høyere enn 2000 kroner i 2030. I Klimastatus og -plan (2022–2023) er en planlagt opptrapping av CO 2 -avgiftssatsen til 2000 kroner per tonn i 2030 en del av planen for å nå 2030-målet. Avgiften har de siste årene vært trappet opp i tråd med dette signalet.
Forarbeid