Praktisering av regelverket for offentlige anskaffelser i Norge fremstår som lite effektivt sammenlignet med praksis i EU. Dette er en merkostnad for samfunnet generelt og for privat næringsliv spesielt, som samlet bærer 75 prosent av direktekostandene ved en anskaffelsesprosess. Under vurdering av økonomiske konsekvenser er det identifisert en betydelig merkostnad i praktisering av nasjonalt regelverk, ved at offentlige oppdragsgivere velger unødig kostnadskrevende prosedyrer som er lite tilpasset anskaffelsen. Dette påfører næringslivet unødig ineffektivitet og manglende kapasitet til verdiskaping. Innspill fra næringslivet understreker at utfordringer ved dagens regelverk først og fremst er knyttet til offentlig sektors praktisering av dette. Utvalget har ikke hatt tilgang til studier av hvordan denne ineffektiviteten blir fordelt, men kan anta at den dels tilbakeføres til offentlige oppdragsgivere i form av direkte høyere priser og leveranse av mindre effektive løsninger. Håndhevelsespraksis har dannet grunnlag for et omfattende behov for anskaffelsesrettslig kompetanse. Offentlige oppdragsgivere hevder dette er en betydelig transaksjonskostnad i form av innkjøp av kompetanse og utsatte/forlengede anskaffelsesprosesser. Utvalget har ikke hatt anledning til å kartlegge disse kostnadene eller omfanget av denne type tjenester, men på bakgrunn av antallet klageprosesser er det helt tydelig at det brukes mye ressurser på å håndtere klager og tvister. Usikkerhet i praktisering av regelverket og muligheten til å overprøve oppdragsgivere på alle detaljregler, har medført omfattende bruk av klageorganet KOFA og domstolene, for å avgjøre tvister mellom offentlige oppdragsgivere og private tilbydere. Selv bagatellmessige avvik, som ikke har betydning for gjennomføringen eller resultatet av konkurransen, kan føre til avvisningsplikt, eller erstatningssøksmål dersom avvisning ikke har skjedd. Slike avvisningssaker kan ha betydelige kostnader både for den offentlige oppdragsgiver og den private tilbyder. Saker av denne type har vært med på å underbygge at dagens regelverk fremstår som detaljert, komplisert og formalistisk. Fremstilling av anskaffelsespraksis med utgangspunkt i slike saker svekker allmennhetens tillit til at offentlige anskaffelser gjennomføres i henhold til samfunnets interesser, og bidrar til økt frykt hos dem som skal etterleve regelverket.
Forarbeid