Figur 31.3 illustrerer kostnader og gevinster forbundet ved å ha et nasjonalt regelverk for offentlige anskaffelser. Disse marginale samfunnsøkonomiske effektene kan vurderes ut fra den gjennomsnittlige anskaffelsesverdien (kontraktsverdien i en konkurranse). Ved en studie av hver enkelt konkurranse vil man kunne få frem en kostnadskurve og en kurve for konkurranseeffekt. Kostnadskurven er svakt økende jo større anskaffelsesverdien i en konkurranse blir. Flere studier henviser til en slik profil på kostnadskurven. Konkurranseeffekten øker jo mer konkurranse det kan oppnås i en konkurranse. Denne kurven får en gradvis økende effekt for så å stige konstant, det vil si at effekten ved høyre kontraktsverdi flater ut over en gitt verdi. Dette er effekten som påpekes i studien til Gomez-Lobo og Szymanski (2001). 15 Asplan Viak har vurdert optimal nasjonal terskelverdi i skjæringspunktet mellom kostnadskurven og konkurranseeffekten. Utvalget mener at de studiene det vises til her, underbygger at det er en positiv samfunnsøkonomisk effekt ved å ha et nasjonalt regelverk for offentlige anskaffelser. Utvalget kan legge til grunn at dagens regelverk sikrer konkurranseutsetting og at tilstrekkelig konkurranse oppnås i den enkelte konkurranse. Det fremkommer at anskaffelsesprosesser praktiseres mer ressurskrevende enn det dagens regelverk legger opp til for de nasjonale anskaffelsene. Praktisering av regelverket sett i sammenheng med at kostnader for anskaffelsesprosesser er betydelig høyere – 193 prosent (Norge 4,1 prosent av kontraktsverdi mot snitt i EU 1,4 prosent) – enn i resten av Europa. Utvalget mener at det er et potensial til effektivisering av anskaffelsesprosesser i Norge. Evne til nyskaping og innovasjon har vært er satsningsområde som ofte knyttes til innkjøp, jf. Strategi for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser (2013). En hindring for dette har vært at offentlige oppdragsgivere anvender detaljerte kravspesifikasjoner i anbudskonkurranser der muligheten til dialog og tilpasninger er begrenset. I rapporten «Innovative offentlige innkjøp – mer produktivitet og bedre tjenester» (Menon-publikasjon, nr. 11/2014) legges det frem at svak vektlegging av innovasjon i offentlige anskaffelser kan hindre produktivitetsvekst i offentlig sektor. Potensialet ved mer innovative offentlige anskaffelser er vurdert som betydelig. Utvalget mener at dagens regelverk ikke er til hinder for anskaffelse av innovative løsninger men at manglende kompetanse og forståelse for regelverket hindrer at anskaffelsesprosesser tilrettelegger for dette. Når det er sagt har utvalget foreslått en prosedyre som i mye større grad muliggjør tilrettelegging for innovative løsninger, ved at oppdragsgivere og leverandører alltid kan ha en dialog etter at tilbudene har kommet inn. Gjennom denne dialogen kan partene komme frem til den beste løsning for den konkrete anskaffelsen. Utvalget har registrert en misnøye for måten dagens regelverk blir praktisert på. Denne kritikken er først og fremst rettet mot manglende fleksibilitet og rom for å finne effektive løsninger for den konkrete anskaffelse. Det er en viss grad av fleksibilitet i det nasjonale regelverket, men den utnyttes i liten grav av frykt for å gjøre feil. Utvalget tror at frykten for å gjøre feil er en følge av detaljgraden og formalismen i regelverket, som igjen fører til at mange trår feil selv med de beste intensjoner. Videre kan regelbrudd og klager få store konsekvenser, og innebære store kostnader for oppdragsgivere.
Forarbeid