Som det fremgår av denne utredningen, mener et samlet utvalg at det er potensial for å forenkle regelverket. Det er dog ulike oppfatninger av hva forenkling er, og hvordan forenklinger kan gjennomføres. Dette gjenspeiles i forslagene til endringer, hvor utvalget på en rekke punkter har delt seg i et flertall og et mindretall. Det er imidlertid enighet om at det er rom for å gjøre regelverket mindre detaljert og mer fleksibelt for oppdragsgiver.
Etter utvalgets syn har både oppdragsiversiden og leverandørsiden selvstendig interesse i de foreslåtte endringer. Begge sider har store administrative kostnader knyttet til offentlige anskaffelser. Rapporten «Public procurement in Europe – Cost and effectiveness» som PwC utarbeidet på oppdrag fra EU-kommisjonen i mars 2011, viser at leverandørene i gjennomsnitt bærer 75 prosent av kostnadene i en anskaffelsesprosess. I så måte mener utvalget at det også er i leverandørenes interesse å få et enklere regelverk.
Et samlet utvalg vil påpeke at det hviler et stort ansvar på oppdragsgivere når de eventuelt, gjennom utvalgets forslag, gis økt fleksibilitet og større rom for å finne gode løsninger i den enkelte anskaffelsesprosess. Dette ansvaret handler selvfølgelig om å ivareta anvendelsen av regelverket på en god måte, men utvalget finner det også riktig å påpeke at det er minst like viktig å fokusere på å forbedre og profesjonalisere andre relevante forutsetninger for å oppnå en vellykket anskaffelsesvirksomhet og «det gode innkjøp».
Utvalget finner grunn til å understreke at også leverandørene har et ansvar for å realisere «det gode innkjøp». Utvalget har gjennom sitt arbeid fått en forståelse av at noen leverandører (med tilhørende juridiske rådgivere) nærmest av prinsipp leter etter feil i konkurranser som kan gi grunnlag for å klage, og at dette gjøres tilnærmet uavhengig av om en klage realistisk sett vil gi leverandøren mulighet til å bli tildelt kontrakt. En slik «overdreven» kontroll med at anskaffelsesregelverket blir fulgt, går ut over oppdragsgivers produktivitet, skaper et unødvendig byråkrati og flytter fokus fra det som skal være essensen i enhver anskaffelsesprosess: «det gode innkjøp».
Utvalget har for øvrig merket seg at antall klager til KOFA har gått ned.
Det ligger utenfor utvalgets mandat å gå i dybden på andre forutsetninger for «det gode innkjøp» enn selve regelverket. I lys av utvalgets samlede erfaringer og de innspill det har mottatt gjennom sitt arbeid, finner utvalget likevel grunn til å peke på noen av disse andre forutsetningene. Det er avgjørende at sentrale fagmyndigheter, innkjøpsmiljøer og den enkelte oppdragsgiver arbeider systematisk med alle disse forutsetningene for at «det gode innkjøp» skal realiseres.
Det faktum at anskaffelsesregelverket må ses i en større sammenheng, er omtalt tidligere. Utvalget viser til stortingsmeldingen «Det gode innkjøp» fra 2009, som beskriver mange forutsetninger og karakteristika for gode offentlige anskaffelser:
«Regelverket for offentlege innkjøp er eit prosessuelt rammeverk med hovudformål å sikre best moglege innkjøp gjennom konkurranse og openheit om offentlege kontraktar. I dei seinare åra er det òg lagt vekt på at regelverket skal sikre andre samfunnsomsyn. Eksempel på dette er omsynet til miljø og universell utforming og å forhindre sosial dumping og korrupsjon.
Regelverket aleine kan ikkje sikre at innkjøpa er fagleg gode og har høg kvalitet. Både innkjøpsfagleg kompetanse og planlegginga av kvart enkelt innkjøp er vesentleg for å få til vellykka innkjøp. Dette er òg viktig for å gjennomføre innkjøpsprosessen i samsvar med reglane for offentlege innkjøp.
Bakgrunnen for denne meldinga er at regjeringa vil forbetre offentleg innkjøpsverksemd. Då er det nødvendig å sjå på gjennomføring av offentlege innkjøp i ein større samanheng. Innkjøpsreglar, organisering og gjennomføring av konkurransar, kompetansebehov og statusen til innkjøpsfaget er blant dei faktorar som har avgjerande innverknad på kvaliteten i innkjøpsprosessane. Ved å sjå nærmare på korleis stat og kommune gjennomfører sine innkjøp, har regjeringa avdekt område der det er trong for tiltak. Dette er organisering, leiing og kompetanse.» 1
Gjennom tilbakemeldinger fra både oppdragsgivere og leverandører har utvalget fått inntrykk av at det de senere år har skjedd en betydelig profesjonalisering, særlig på oppdragsgiversiden. Den utvikling man så for seg i 2008–2009 synes til dels å være i gang. Samtidig er det utvalgets inntrykk at profesjonaliseringen i større grad er knyttet til forståelsen og anvendelsen av regelverket enn til andre viktige forutsetninger som ble påpekt allerede i 2009. Utvalget vil derfor slutte seg til de betrakninger som er gitt i utvalgets mandat om at mange offentlige oppdragsgivere er mer opptatt av ikke å begå feil i anskaffelsesprosessen med risiko for å bli tatt for brudd på regelverket, fremfor å fokusere på effektive anskaffelser og «det gode innkjøp». 2
Også Riksrevisjonen har gjennom flere tilsyn påpekt behovet for en samlet profesjonalisering av det offentliges anskaffelsesvirksomhet:
I Dokument 3:6 (2010–2011) «Riksrevisjonens undersøking av årsaker til at statlege verksemder ikkje etterlever regelverket for offentlege ansakffingar» har Riksrevisjonen gitt uttrykk for følgende overordnede forventninger til offentlige anskaffelser:
«God bruk av regelverket skal tryggje effektive offentlege innkjøp der det offentlege går fram på ein profesjonell måte, og der det offentlege sørgjer for å få att så mykje som råd for pengane til felleskapet. Ved å vere ein krevjande og profesjonell innkjøpar kan det offentlege også tryggje andre samfunnsomsyn, for eksempel sosiale omsyn og miljøomsyn».
Riksrevisjonen påpekte så:
«Riksrevisjonen har i ei årrekkje rapportert i Dokument 1 om manglande etterleving av anskaffingsregelverket i staten. Når regelverket ikkje blir følgt, kan det føre til ineffektiv ressursutnytting gjennom høgare priser og lågare kvalitet på dei varene og tenestene som ein kjøper inn. Med manglande etterleving av anskaffingsregelverket aukar òg risikoen for korrupsjon og mislegheiter.» 3
Riksrevisjonens hovedfunn i 2010–2011 var at offentlige virksomheter ikke konkurranseutsetter sine anskaffelser. Årsakene til dette mente Riksrevisjonen lå i følgende forhold:
Lav faglig anskaffelseskompetanse
Mangelfull organisering av anskaffelsesarbeidet
Manglende internkontroll av anskaffelseser
Manglende ledelsesoppfølging
Det påfølgende året påpekte Riksrevisjonen i Dokument 1 (2012–2013) «Riksrevisjonens rapport om den årlige revisjon og kontroll for budsjettåret 2011»:
«Riksrevisjonen har i en årrekke rapportert om svakheter og mangler på dette området, og konstaterer at det fortsatt er rom for forbedringer – til tross for at det er iverksatt omfattende tiltak de senere årene.» 4
PwC foretar en årlig analyse for «å ta pulsen på innkjøpsarbeidet i norske virksomheter», i det følgende omtalt som «PwC’s modenhetsanalyser». I 2013 oppsummeres undersøkelsen: