Som nevnt over er formålet med det norske anskaffelsesregelverket nedfelt i anskaffelsesloven § 1 og gjentatt i anskaffelsesforskriften § 1-1. Med denne bestemmelsen synes norsk lovgiver å ha ønsket å fremheve tre formål med det norske anskaffelsesregelverket. Disse formålene overlapper til en viss grad de formål som er søkt ivaretatt på EU/EØS-nivå. For det første skal de norske anskaffelsesreglene bidra til effektiv ressursbruk. Enkelt formulert skal offentlig sektor få mest mulig ut av fellesskapets midler når noe skal anskaffes («best value for money»), med de positive samfunnsøkonomiske følger dette har. 12 Dette formålet står sentralt i norsk anskaffelsesrett og har vært fremhevet som et hovedformål. 13 At effektiv ressursbruk er det bærende formålet med regler for offentlige anskaffelser, ble også slått fast i forarbeidene til Regelverket for statens anskaffelsesvirksomhet mv. (REFSA) fra 1975: «Målet for enhver anskaffelsesvirksomhet vil være å sørge for at brukerens behov blir dekket på en mest mulig effektiv og hensiktsmessig måte, slik at brukeren får det «riktige» produkt – sett i relasjon til formålet til riktig tid og til lavest mulig pris.» 14 Selv om gjeldende formålsbestemmelse i anskaffelsesloven § 1 også henviser til «forretningsmessighet», er dette ikke et selvstendig formål, men kun nevnt for å understreke formålet om effektiv ressursbruk. En oppdragsgiver som skal få mest mulig ut av hver krone, må tenke forretningsmessig; det å gjøre innkjøp er først og fremst forretning, ikke forvaltning. I forarbeidene er dette formulert på følgende måte: «Med forretningsmessighet menes her at offentlige oppdragsgivere, for å nå målet om en mest mulig effektiv anskaffelse, skal opptre som enhver annen profesjonell anskaffer på alle stadier i anskaffelsesprosessen, men likevel innenfor de rammer som gis i regelverket…» 15 For det andre skal anskaffelsesregelverket ivareta rettssikkerheten til leverandører som ønsker å delta i konkurranser om offentlige kontrakter, jf. henvisningen til «likebehandling». I forarbeidene er dette formålet presisert slik: «Som også utvalget har påpekt (se NOU 1997: 21 kapittel 4.2), skal anskaffelsesregler ikke bare ivareta hensynet til effektiv ressursbruk gjennom mer effektive anskaffelser, men også hensynet til rettssikkerhet for potensielle leverandører. Dette gjenspeiles i forslaget til formålsbestemmelse der det bl a stilles krav om likebehandling i anskaffelsesprosessen. Prinsippet om likebehandling innebærer at alle potensielle leverandører skal behandles likt. […] Prinsippet sikrer leverandørenes berettigede forventning om en korrekt og rettferdig behandling dersom de ønsker å selge til det offentlige anskaffelsesmarkedet og innbærer således en viktig rettssikkerhetsgaranti .» 16 (utvalgets kursivering) Som utvalget vil komme tilbake til nedenfor, kan det stilles spørsmålstegn ved at likebehandling og rettssikkerhet angis som formål med anskaffelsesregelverket. Utvalget er av den oppfatning at dette snarere er viktige virkemidler for å realisere andre formål med regelverket, jf. kapittel 9.4.1. For det tredje skal anskaffelsesregelverket bidra til at allmennheten har tillit til at offentlige innkjøp skjer på en samfunnstjenlig måte. Denne formuleringen kom inn i § 1 ved en lovendring i 2006 og gir uttrykk for et krav om etisk adferd hos offentlige tjenestemenn. Anskaffelsesregelverket skal sikre tilliten utad til det offentlige, og forhindre korrupsjon og kameraderi. 17 Med andre ord skal regelverket sikre åpenhet rundt og kontroll med anskaffelsene i offentlig sektor.
Forarbeid