Utvalget har vurdert om det bør innføres en egen terskelverdi for bygge- og anleggskontrakter («differensiert terskelverdi»). EU har valgt å differensiere terskelverdiene avhengig av hvem som er oppdragsgiver (stat eller kommune), og hva som skal anskaffes (varer og tjenester, bygge- og anleggsarbeider, uprioriterte tjenester). Den nasjonale terskelverdien på 500 000 kroner er imidlertid felles for alle oppdragsgivere og alle anskaffelser. Dette ble også anbefalt av Asplan Viak i 2008. EU/EØS-terskelverdien for bygge- og anleggskontrakter er 25 ganger høyere enn for varer og tjenester. Dette kan hevdes å tale for at også den nasjonale terskelverdien for bygge- og anleggskontrakter bør heves. Skulle den nasjonale terskelverdien vært differensiert på tilsvarende måte, skulle terskelverdien for bygge- og anleggskontrakter vært 12,5 millioner kroner. Den differensierte terskelverdien på EU/EØS-nivå knytter seg imidlertid i hovedsak til om anskaffelsene har grenseoverskridende interesse. Slike betraktninger er ikke relevante ved fastsettelse av nasjonale terskelverdier. Flere medlemsland har valgt å differensiere nasjonale terskelverdier. Eksempelvis har danske oppdragsgivere adgang til å innhente såkalte «underhåndsbud» ved konkurranser om bygge- og anleggskontrakter opp til 3 millioner DKK, mens tilsvarende terskelverdi er 500 000 DKK for vare- og tjenestekontrakter. Etter utvalgets vurdering bør den nasjonale terskelverdien heves bare dersom transaksjonskostnadene overstiger gevinsten ved å følge de detaljerte prosedyrereglene. Ifølge utredningen til Asplan Viak fra 2008 er transaksjonskostnadene uavhengig av hva som skal anskaffes. Asplan Viak har således lagt til grunn at det ikke finnes særlige forhold ved bygge- og anleggskontrakter som skulle tilsi at det bør gjelde en egen terskelverdi for dem. Hvis man legger Asplan Viak-rapporten til grunn, går grensen ved 500 000 kroner. Utvalget har ikke grunnlag for å mene at dette er feil. I et forenklingsperspektiv mener utvalgets flertall, medlemmene Amdal, Breiland, Fredriksen, Frøyland, Gjønnes, Lisessem og Strømsnes, at det er et selvstendig poeng å ha så få terskelverdier som mulig. I mangel av sterke argumenter for å heve terskelverdien generelt, jf. kapittel 13.6.1, foreslår flertallet ikke å innføre en egen terskelverdi for slike kontrakter. Bygge- og anleggskontrakter med en anslått verdi som overstiger 500 000 kroner, skal således være underlagt utvalgets forslag til nytt nasjonalt prosedyreregelverk. Flertallet viser her til at den foreslåtte prosedyren er svært fleksibel og vil kunne utformes på en hensiktsmessig måte, gitt den konkrete anskaffelsen. Videre vil differensierte terskelverdier medføre at oppdragsgiver må foreta kompliserte grensedragninger mellom bygge- og anleggsarbeider og tjenester. Med dette oppstår en risiko for at oppdragsgiver bryter regelverket hvis feil terskelverdi blir lagt til grunn. Flertallet ønsker ikke å foreslå et slikt terskelverdisystem. Utvalgets mindretall, medlemmene Roll-Matthiesen, Brekke og Vigander, foreslår en egen terskelverdi for bygge- og anleggskontrakter. Mindretallet viser til at fordelingen av kontrakter (etter antall og verdi) er svært forskjellig avhengig av om de gjelder bygge- og anleggsarbeider eller varer og tjenester. Siden bygge- og anleggskontrakter gjennomgående har en betydelig høyere kontraktsverdi, vil en generell terskelverdi på 500 000 kroner i praksis innebære «strengere» regulering av disse kontraktene. Det skyldes i hovedsak at en mye større andel av bygge- og anleggskontrakter er omfattet av forskriftens del II enn vare- og tjenestekontrakter. Mindretallet viser også til at det gjelder egne terskelverdier for bygge- og anleggskontrakter både på EU/EØS-nivå og i de nordiske nabolandene. Mindretallet mener at det vil være hensiktsmessig å fastsette terskelverdien for bygge- og anleggskontrakter på omtrent samme nivå som Danmark (terskelverdien for å innhente «underhåndsbud», jf. kapittel 5.2), noe som tilsvarer en terskelverdi på 3 millioner kroner.
Forarbeid