Anskaffelsesregelverket bygger på en grunnleggende sondring mellom private og offentlige anskaffelser. Det gjelder en generell presumsjon for at private markedsaktører normalt vil opptre bedriftsøkonomisk rasjonelt. Det skyldes at de selv må bære konsekvensene av forretningsmessig dårlige disposisjoner. De står derfor fritt til å foreta sine anskaffelser på den måten de måtte ønske. For offentlige markedsaktører er utgangspunktet et annet. En offentlig etat eller bedrift driver normalt for «andres», skattebetalernes, regning, og det offentlige er ofte i en monopolsituasjon, der «eier» av en leverandør også er kjøper av varer og tjenester. Som Håndhevelsesutvalget uttrykker det, er tanken at «offentlige innkjøpere ikke har samme insitament til å opptre økonomisk rasjonelt som private, siden de ikke er underlagt samme konkurranse og samme krav til effektivitet og inntjening.» 6 Når det offentlige skal foreta sine anskaffelser, gjelder derfor strenge og til dels detaljerte regler om fremgangsmåte forut for anskaffelsen. Disse reglene har sitt opphav dels i EU/EØS-retten, dels i intern norsk rett. Formålene med reglene er likevel ikke totalt overlappende i EU/EØS og i Norge. Den EU/EØS-rettslige reguleringen av offentlige anskaffelser skal bidra til å realisere et felles europeisk indre marked (kapittel 9.2), mens norsk lovgiver primært har sett på regelverket som et verktøy for i sikre at fellesskapets midler forvaltes på best mulig måte (kapittel 9.3).
I det gjeldende norske anskaffelsesregelverket er formålet nedfelt i anskaffelsesloven § 1, og gjentatt i anskaffelsesforskriften § 1-1. Bestemmelsen har i dag følgende ordlyd:
«Loven og tilhørende forskrifter skal bidra til økt verdiskapning i samfunnet ved å sikre mest mulig effektiv ressursbruk ved offentlige anskaffelser basert på forretningsmessighet og likebehandling. Regelverket skal også bidra til at det offentlige opptrer med stor integritet, slik at allmennheten har tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte.» Utvalget foreslår endringer i anskaffelsesloven § 1 (kapittel 9.4). Etter utvalgets vurdering er det behov for å klargjøre formålet med anskaffelsesregelverket. Anskaffelsesloven § 1 bør rendyrkes som formålsbestemmelse. Henvisninger til virkemidler for å realisere de målene som er satt, bør tas ut av formålsbestemmelsen og synliggjøres som nettopp virkemidler. Utvalgets flertall, medlemmene Roll-Matthiesen, Amdal, Brekke, Fredriksen, Frøyland, Liessem og Vigander, foreslår at effektiv bruk av samfunnets ressurser og konkurranse om offentlige kontrakter angis som et todelt formål med det norske anskaffelsesregelverket. Utvalgets mindretall, medlemmene Breiland, Gjønnes og Strømsnes , foreslår at formålet angis å være størst mulig samlet verdiskaping, basert på effektiv bruk av samfunnets ressurser og konkurranse, samtidig som oppdragsgiver opptrer med stor integritet og at anskaffelsen skjer på en samfunnstjenlig måte.