Anskaffelsesforskriften § 3-11 tredje ledd inneholder følgende regel om bruk av lærlingklausuler:
«For arbeid som skal utføres i Norge, kan oppdragsgiver sette som betingelse for gjennomføringen av kontrakten at norske leverandører skal være tilknyttet en offentlig godkjent lærlingordning. Slik betingelse kan likevel kun settes dersom det er et klart definert behov for lærlingplasser i den aktuelle bransje.»
Bestemmelsen ble tatt inn i anskaffelsesregelverket av departementet i 2000. 77 Dette ble gjort til tross for klart uttrykte bekymringer og motargumenter, både fra Tronslin-utvalget og til dels fra departementet selv. 78
Slik bestemmelsen om bruk av lærlingklausuler er utformet i gjeldende regelverk – som en mulighet for oppdragsgiver til å kreve at norske leverandører har en offentlig godkjent lærlingordning der det er et klart definert behov for lærlingplasser i den aktuelle bransje – er det vanskelig å se at den i seg selv er i strid med formålet om å sikre mest mulig effektive anskaffelser. På den annen side sier bestemmelsen ikke annet enn det som flertallet mener uansett er det grunnleggende utgangspunktet: Det bør være mulig å ivareta denne type hensyn ved offentlige anskaffelser. Flertallet er imidlertid av den oppfatning at det ikke er nødvendig å regulere dette i anskaffelsesregelverket. Oppdragsgivere trenger ikke oppfordringer i lov eller forskrift om bruk av lærlingklausuler. Det de trenger, er virkemidler og konkret veiledning om hvordan de best kan legge til rette for bruk av lærlinger, dersom de ønsker å stille krav knyttet til dette.
Bestemmelsen om såkalte antikontraktørklausuler er nedfelt i anskaffelsesforskriften § 3-11 fjerde ledd:
«For bygge- og anleggsarbeid som skal utføres i Norge, kan oppdragsgiver sette som betingelse for gjennomføringen av kontrakten at arbeidet skal utføres av entreprenøren og dennes ansatte i tjenesteforhold, eventuelt av underentreprenører og deres ansatte, eller ved bruk av lovlig innleid arbeidskraft. Det kan stilles krav om at bruk av enkeltmannsforetak som ikke er entreprenør eller underentreprenør, skal begrunnes.»
Antikontraktørklausuler har tradisjonelt vært begrunnet i et ønske om at oppdragsgiver ikke skal benytte aktører som har organisert sitt firma på en måte som anses samfunnsmessig uheldig eller uønsket. Dette kan for eksempel være tilfellet når en leverandør leier inn arbeidskraft eller benytter selvstendige næringsdrivende, når det ut fra det arbeidet som utføres, ville ha vært naturlig å ha egne ansatte.
Den nærmeste begrunnelsen for å nedfelle en regel om bruk av antikontraktørklausuler i anskaffelsesregelverket har vært todelt. For det første skal oppdragsgivers tiltak bidra til kontroll med og sanksjonering av allerede eksisterende lover og regler (håndhevelseshensynet). For det andre skal oppdragsgiver kunne iverksette tiltak som går ut over det som følger av gjeldende regelverk (restriksjonshensynet). 79 Tronslin-utvalget konkluderte imidlertid med at «antikontraktørklausulen bør søkes erstattet med andre tiltak som er mer effektive og presise enn den gjeldende klausulen.» 80 Departementet fulgte opp dette: «På bakgrunn av det ovenstående mener departementet det ikke er hensiktsmessig å innta en antikontraktørklausul i det offentlige anskaffelsesregelverket.» 81
Likevel kom departementet til motsatt konklusjon et par år senere og foreslo å innta en regel om antikontraktørklausuler. 82 Bestemmelsen ble imidlertid ikke gjort obligatorisk.
Etter flertallets vurdering viser bestemmelsens forhistorie at den fremstår overflødig. Ut fra et ønske om forenkling foreslår flertallet derfor å oppheve den.
Bestemmelsen om at oppdragsgiver kan pålegges å innta spesifikke lønns- og arbeidsvilkår i sine kontrakter, følger av anskaffelsesloven § 7:
«Kongen kan ved forskrift pålegge statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer å ta inn klausuler i tjeneste- og bygge- og anleggskontrakter som inngås etter denne lov, som skal sikre lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtale eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke.
Kongen kan ved forskrift pålegge oppdragsgivere å føre tilsyn med at klausulene blir overholdt, og iverksette tiltak overfor leverandøren ved manglende etterlevelse av klausulene.»
Bestemmelsen ble innlemmet i anskaffelsesloven på grunn av frykt for sosial dumping som følge av utvidelsen av EØS-avtalen til å omfatte landene i Øst-Europa:
«Etter EØS-utvidinga 1. mai 2004 har det vore ein sterk auke i arbeidsinnvandringa til Noreg. Det er brei semje blant partane i arbeidslivet og styresmaktene om at veksten i talet på arbeidsinnvandrarar så langt har medverka positivt til norsk økonomi ved å avhjelpe mangel på arbeidskraft i fleire bransjar, særleg i byggjebransjen. Det er likevel rapportert om aukande problem med useriøsitet og sosial dumping. Det ligg føre ei rekkje eksempel på at utanlandske arbeidstakarar har fått uakseptable lønns- og arbeidsvilkår, særleg i byggjebransjen. Problema ser først og fremst ut til å vere knytte til tenesteverksemd.» 83
Med hjemmel i bestemmelsen er det gitt en forskrift 8. februar 2008 nr. 112 om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Forskriften forvaltes av Arbeids- og sosialdepartementet. Den kommer til anvendelse ved tildeling av statlige tjenestekontrakter og bygge- og anleggskontrakter som overstiger 1 million kroner, og andre tjenestekontrakter og bygge- og anleggskontrakter som overstiger 1,6 millioner kroner, jf. forskriftens § 4.
Slik anskaffelsesloven § 7 og forskriftens § 4 er utformet i dag, har forskriften begrenset betydning for anskaffelser under EU/EØS-terskelverdiene. Tildeling av varekontrakter er ikke omfattet av forskriften, og det samme gjelder tildeling av tjenestekontrakter under EU/EØS-terskelverdiene. Av anskaffelser under terskelverdiene er det således bare bygge- og anleggskontrakter over 1/1,6 millioner kroner (men som ikke overstiger 40 millioner kroner) som er omfattet av forskriften.
Det faktum at anskaffelsesloven § 7 og den tilhørende forskriften har et begrenset anvendelsesområde for anskaffelser under EU/EØS-terskelverdiene, samt at bestemmelsene reiser til dels kompliserte juridiske spørsmål og anskaffelsesfaglige utfordringer, gjør at flertallet foreslår at disse reglene ikke skal komme til anvendelse på anskaffelser som underlegges nytt nasjonalt regelverk.