En beslektet problemstilling er i hvilket omfang oppdragsgiver har adgang til å benytte seg av bestemmelser i andre deler av forskriften. Slik utvalget ser det, er det i prinsippet ikke noe til hinder for at oppdragsgiver velger å gjennomføre en anskaffelse etter strengere regler enn det han er forpliktet til. Er en anskaffelse for eksempel omfattet av forskriftens del II, kan oppdragsgiver frivillig velge å gjennomføre en anskaffelse etter reglene i del III. Etter utvalgets vurdering må dette medføre at samtlige regler i del III får anvendelse, inkludert reglene om kunngjøring, frister, anskaffelsesprosedyre, forhandlingsforbud og reglene om håndhevelse. På en rekke punkter inneholder forskriftens del III regulering av forhold som ikke er regulert i del I eller II. Et eksempel er reglene om at en leverandør kan støtte seg på andre foretaks kapasitet, blant annet når leverandøren ikke selv har de nødvendige tekniske eller faglige kvalifikasjonene, jf. § 17-9 annet ledd. En slik eksplisitt regel fremgår ikke av forskriftens del II, og da oppstår spørsmålet om leverandørene har denne muligheten her. KOFA har lagt til grunn at leverandørene også har en slik mulighet i del II. Utvalgets flertall, medlemmene Roll-Matthiesen, Breiland, Brekke, Fredriksen, Frøyland, Gjønnes, Liessem, Strømsnes og Vigander, er enig i denne tolkningen, og ser ingen grunn til at det skal gjelde strengere regler etter forskriftens del II enn det som gjelder etter del III. Ut fra en «fra det mer til det mindre»-betraktning mener flertallet at når noe er tillatt etter del III, må det også være tillatt etter del II, med mindre det strider mot særlige regler i denne delen. Dette får blant annet den konsekvensen at oppdragsgiver også i del II vil kunne anvende elektroniske auksjoner og dynamiske innkjøpsordninger, kreve elektroniske kataloger, dele opp en kontrakt i delkontrakter osv., selv om slike forhold bare reguleres i forskriftens del III, jf. utvalgets forslag til nytt nasjonalt regelverk. Slike valg og løsninger blir da en del av tilbudskonkurransen, og det er en vesentlig forutsetning at oppdragsgiver sørger for å beskrive disse relevante elementene i tilstrekkelig grad i konkurransedokumentene. De grunnleggende prinsippene og forskriftens krav til konkurransegrunnlag vil da være retningsgivende. Mot denne bakgrunn ønsker flertallet å utvide oppdragsgivers handlingsrom, snarere enn å begrense det. Utvalgets mindretall, medlemmet Amdal, mener at denne føringen er uheldig, fordi det er uklart hvilke rettsregler som vil gjelde dersom oppdragsgiver ikke fullt ut har regulert de aktuelle forholdene i konkurransegrunnlaget for en anskaffelse etter del II. Det er også svært ressurskrevende for oppdragsgiver å måtte nedfelle samtlige relevante bestemmelser i konkurransegrunnlaget. Mindretallet mener at bestemmelsene i del III frivillig kan benyttes av oppdragsgiver i en konkurranse som i utgangspunktet er regulert av del II, men at «bordet fanger»; med andre ord skal samtlige bestemmelser i del III komme til anvendelse i den aktuelle konkurransen. Mindretallet mener også at utvalgets konklusjon om at det ikke skal skje noe automatisk «nedfall» av rettsregler i del III til regelverket under EU/EØS-terskelverdiene, innebærer at det ikke kan legges til grunn at bestemmelser som utelukkende fremgår eksplisitt i del III, kan benyttes i andre deler av regelverket.
Forarbeid