Anskaffelsesloven § 6 omhandler livssykluskostnader, universell utforming og miljø og lyder:
«Statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer skal under planleggingen av den enkelte anskaffelse ta hensyn til livssykluskostnader, universell utforming og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen.»
Likelydende bestemmelse er gitt i anskaffelsesforskriften § 3-1 åttende ledd.
Plikten til å ta hensyn til livssykluskostnader og miljømessige konsekvenser er inntatt i loven som generelle prinsipper som ikke skal kunne bli håndhevet for domstolene. 69 Det samme gjelder hensynet til universell utforming, som ble innlemmet i § 6 ved en lovendring i 2006. 70 Leverandørene kan således ikke påberope seg at oppdragsgiver har forsømt sine forpliktelser etter bestemmelsen. Med en slik rettslig forankring av disse hensynene er det vanskelig å se at de som sådan kommer i konflikt med regelverkets grunnleggende formål om effektiv bruk av samfunnets ressurser. Etter flertallets syn bør imidlertid anskaffelsesregelverket, så langt det er mulig, ikke inneholde regler som utelukkende bare er av «motiverende art», jf. kapittel 8. Slike regler fremstår uten reelt innhold, utover å signalisere en ønsket politisk retning. Dersom dette er ønskelig politikk, bør den etter flertallets vurdering utformes på en annen måte med mer effektive virkemidler.
Når det særlig gjelder livssykluskostnader –de samlede kostnadene ved en anskaffelse –har det nye anskaffelsesdirektivet egne regler om beregningen, jf. artikkel 67 og 68. Det oppstilles imidlertid ingen plikt til å ta hensyn til livssykluskostnader, og flertallet foreslår at det heller ikke i den nasjonale delen av anskaffelsesregelverket innføres en særskilt regulering eller plikt til å ta hensyn til dette. Samtidig viser flertallet til forslaget om at det uttrykkelig skal fremgå av regelverket at livssykluskostnader er et tillatt tildelingskriterium, jf. kapittel 21.2.
Hensynet til universell utforming ble som nevnt tatt inn i regelverket ved en lovendring i 2006, bl.a. som en gjennomføring av direktiv 2004/18/EF i norsk rett. I forarbeidene er bakgrunnen for lovforslaget omtalt nærmere:
«I handlingsplanen for økt tilgjenglighet for personer med nedsatt funksjonsevne, står det at en ved revisjonen av regelverket for offentlige anskaffelser, blant annet på bakgrunn av implementering av nytt EU-direktiv, vil ta stilling til hvordan det best kan tas hensyn til prinsippet om universell utforming. I begrepet universell utforming ligger det en ambisjon om at alle produkter, tjenester, bygninger og omgivelser skal planlegges slik at de kan brukes på like vilkår av så mange som overhodet mulig. Det er fordi fysisk tilgjengelighet ofte legger grunnlaget for sosial tilgjengelighet og deltagelse i samfunnet. Mange opplever å bli funksjonshemmet på grunn av de løsninger som velges. Det foreslås derfor en plikt for statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer til å ta hensyn til universell utforming under planleggingen av den enkelte anskaffelse.» 71
De samme kravene følger imidlertid nå av annen og mer treffende lovgivning. Etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 første ledd skal offentlige virksomheter «arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming innenfor virksomheten». Samme plikt påligger private virksomheter som er «rettet mot allmennheten». Det vises også til plan- og bygningsloven § 29-3 første ledd, hvor det heter at alle byggetiltak etter sin funksjon skal være universelt utformet, og rekken av detaljerte regler om universell utforming i byggteknisk forskrifts kapittel 8 og 12.
Etter flertallets vurdering er det overflødig å supplere disse reglene med en egen bestemmelse i anskaffelsesregelverket som skal oppfordre oppdragsgivere til å tenke på universell utforming. Ut fra et ønske om forenkling foreslår derfor flertallet å stryke bestemmelsen.
Plikten til å ta i betraktning miljømessige konsekvenser ble inntatt i anskaffelsesloven § 6 etter forslag fra Tronslin-utvalget. Utvalget hadde følgende overordnede syn på miljø:
«Det bør være et mål at offentlig sektors aktiviteter og arbeidsformer bidrar til en bærekraftig utvikling, når det gjelder ressursbruk, innkjøp, transport, byggevirksomhet o l. Miljøhensyn ved offentlige innkjøp vil kunne påvirke innretningen av produksjonen og bidra til utvikling av nye, bedre og miljøvennlige produkter.» 72
Utvalget pekte i tillegg på at erfaringer syntes å tilsi en sammenheng mellom miljøriktige og effektive anskaffelser, samtidig som vektlegging av miljøhensyn også medfører en risiko for dyrere anskaffelser. Det ble også understreket at vektlegging av miljøhensyn ved vurderingen av livssykluskostnader vil redusere risikoen for konflikt med formålet om effektiv ressursbruk. 73 Departementet fulgte opp forslaget og vurderte det som viktig at det ble tatt inn en bestemmelse om miljø i regelverket. Den nærmere begrunnelsen var som følger:
«Dette vil innebære en oppfølging og konkretisering av de uttalelsene som er kommet i de to siste stortingsmeldinger vedrørende miljø. Ved at statlige oppdragsgivere etterspør miljøvennlige produkter og tjenester vil man kunne fremtvinge et større utvalg av mindre miljøbelastende og mer ressurs- og energieffektive varer og tjenester. Dette vil igjen kunne påvirke produksjons- og forbruksmønsteret i en mer bærekraftig retning. Økt fokus på miljøhensyn i innkjøpsprosessen kan også bidra til at det offentlige reduserer miljøproblemer som følge av egen virksomhet.» 74
Flertallets prinsipielle betraktninger om at anskaffelsesregelverket ikke bør inneholde bestemmelser av «motiverende art», gjelder også i relasjon til miljøhensyn. Flertallet viser også til at regelverket uansett vil gi oppdragsgivere adgang til å vektlegge miljøhensyn på de ulike stadiene i en anskaffelsesprosess (ved beskrivelsen av anskaffelsen i konkurransegrunnlaget, ved kvalifiseringen av leverandører, i tildelingsfasen eller i kontraktsvilkårene). Dette vil følge eksplisitt av de regler som gjelder over EØS-terskelverdiene, og implisitt av de regler som utvalget foreslår i nytt nasjonalt regelverk. Flertallet mener således at det ikke er nødvendig å regulere miljøhensyn særskilt i den nasjonale delen av anskaffelsesregelverket. For øvrig vil flertallet påpeke at dersom offentlige myndigheter mener at oppdragsgivere bør fokusere på miljø ved sine anskaffelser – flertallet tror at de fleste oppdragsgivere vil gjøre dette på eget initiativ – vil det mest egnede tiltaket være å gi konkret veiledning om hvordan dette kan skje.