Utvalget har ikke foretatt en nærmere vurdering av de nye bestemmelsene i direktiv 2014/24/EU som omhandler ikke-anskaffelsesfaglige hensyn. Utvalgets flertall, medlemmene Roll-Matthiesen, Amdal, Brekke, Fredriksen, Frøyland, Liessem og Vigander, vurderer det uansett slik at denne typen krav ikke bør etableres i et nasjonalt anskaffelsesregelverk. Et nytt og forenklet regelverk bør fokusere på det anskaffelsesfaglige. Etter flertallets syn bør anskaffelsesregelverket ivareta andre hensyn bare når disse er forenlige med lovens formål om å sikre effektiv bruk av samfunnets ressurser og konkurranse om offentlige kontrakter. I denne sammenheng vises det til at utvalgets flertall foreslår å rendyrke formålsbestemmelsen, jf. kapittel 9.4.2. Regler som skal fremme andre hensyn (for eksempel miljø, HMS, skatteinndrivelse, antall lærlinger osv.), vil raskt kunne komme i konflikt med nettopp disse formålene. Ikke-anskaffelsesfaglige hensyn bør i stedet fanges opp av relevante sektorbestemmelser. De samme utgangspunktene synes Tronslin-utvalget å ha lagt til grunn i sin utredning i 1997, jf. det som er sitert fra dette utvalgets utredning ovenfor i kapittel 11.1. Etter flertallets vurdering er det i seg selv en forenkling å fjerne bestemmelser som skal ivareta ikke-anskaffelsesfaglige hensyn. Gjeldende anskaffelsesregelverk legger helt generelle føringer for alle anskaffelser. De er ikke nødvendigvis like relevante for alle anskaffelser. Oppfølgning av slike krav oppleves av mange, både oppdragsgivere og leverandører, som unødvendig ressurskrevende og lite målrettet i lys av de hensyn som de forskjellige bestemmelsene faktisk er ment å ivareta. Et eksempel på dette er de absolutte kravene om oppdragsgiver skal kreve at samtlige leverandører leverer skatteattester og HMS-egenerklæring. Av de samme grunner er flertallet også av den oppfatning at det vil være å gå i helt feil retning å introdusere nye bestemmelser som skal fremme andre hensyn enn de rent anskaffelsesfaglige. Utvalgets mindretall, medlemmene Breiland, Gjønnes og Strømsnes, mener som nevnt at det ligger utenfor utvalgets mandat å omtale og enn mindre å foreslå å fjerne gjeldende regler som skal ivareta ikke-anskaffelsesfaglige hensyn. Når et utvalgets flertall likevel uttaler seg om gjeldende bestemmelser som skal ivareta ikke-anskaffelsesfaglige hensyn, mener medlemmene Breiland og Gjønnes at disse hensynene er viktige og må ivaretas i anskaffelsesregelverket på en eller annen måte, det være seg i lov og/eller i forskrift. Gjeldende regelverk inneholder viktige sosiale- og miljødimensjoner som må videreføres. Medlemmet Breiland mener at det offentlige er en betydelig økonomisk aktør som bør bruke sin tyngde som innkjøpsmakt til å påvirke viktige samfunnsinteresser i ønsket retning. Dette fremkommer tydelig i stortingsmeldingen «Det gode innkjøp», hvor det er understreket at «[i]kkje minst er det viktig at offentlege innkjøp vert brukte til å fremje viktige samfunnsomsyn og bidra til miljøvennlege og innovative løysingar.» 68 Dette gjenspeiles også i mindretallets forslag om at formålsbestemmelsen uttrykkelig skal fremheve at offentlige anskaffelser skal skje på en samfunnstjenlig måte, jf. kapittel 9.4.3. Offentlige anskaffelser er således et viktig politisk virkemiddel. I dette ligger også det særlige ansvaret som det offentlige som oppdragsgiver har for å legge til rette for et seriøst arbeidsliv. Gjeldende anskaffelsesregelverk inneholder bestemmelser som berører mange av de utfordringene man står overfor i dag. Et anskaffelsesregelverk skal derfor være ett av flere instrumenter for å bekjempe og forhindre useriøsitet i arbeidslivet. Det er blant annet et uttalt politisk ønske at offentlig sektor skal gå foran som et godt eksempel i kampen mot sosial dumping. Medlemmet Gjønnes erkjenner at offentlige anskaffelser kan brukes som virkemiddel for å fremme viktige samfunnspolitiske målsettinger. Det har i de senere år vært et økt press mot politikere for å sikre at offentlige oppdragsgivere påvirker samfunnsutviklingen ved å stille krav til bedriftenes adferd når de deltar i konkurranser om offentlige kontrakter. I det nye anskaffelsesdirektivet er det i større grad enn tidligere åpnet for å vektlegge sosiale hensyn som er forholdsmessige og har tilknytning til kontraktsgjenstanden . Dette medlem mener man må være varsom med å inkludere flere «nye gode hensyn» i anskaffelsesregelverket. Det er en risiko for at konsekvensene av forslagene ikke blir tilstrekkelig utredet og vurdert, og at det enkelte formål som søkes oppnådd, tillegges for stor vekt. Det er også en risiko for at den samlede effekten av alle de krav som stilles, ikke blir utredet. De samlede kostnadene og negative markedsmessige effektene av mange forskjellige krav kan overstige summen av de positive følger som kravene er ment å ha. Medlemmet Strømsnes vil på sin side nøye seg med å påpeke at spørsmålet om hvordan den offentlige etterspørselsmakten skal brukes til å understøtte andre hensyn enn de rent anskaffelsesfaglige, er en politisk vurdering. Dette medlem mener at det enkelte ikke-anskaffelsesfaglige hensyn må vurderes opp mot den økte kompleksitet slike krav representerer for anskaffelsesprosessen. Det er hevet over tvil at den offentlige etterspørselsmakten kan brukes til å promotere miljø, forebygge barnearbeid og brudd på ILO-konvensjoner og bidra til å forebygge kriminalitet i arbeidslivet, blant annet ved aktivt å forebygge sosial dumping i leveransene til offentlig sektor. Dette medlem vil imidlertid påpeke at utvalget ikke er kompetansemessig sammensatt til å vurdere disse spørsmålene og derfor ikke bør foreslå endringer på dette feltet.
Forarbeid