Selv om det ikke følger uttrykkelig av verken anskaffelsesloven § 5 eller anskaffelsesforskriften § 3-1, gjelder også et grunnleggende prinsipp om forsvarlig saksbehandling. De fleste offentlige oppdragsgivere er forvaltningsorganer, og for disse følger prinsippet allerede av alminnelige forvaltningsrett. Høyesterett har slått fast at en anskaffelse innebærer at oppdragsgiver utøver forvaltningsmyndighet, til tross for at det ikke blir truffet enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. 62 I dom av 29. juni 2001 (LB-2000-2645) har Borgarting lagmannsrett vist til Høyesteretts uttalelser og deretter lagt til grunn følgende: «Men sentrale forvaltningsrettslige prinsipper kan støte an mot sentrale anbudsrettslige prinsipper som skal sikre like konkurransevilkår. Den forvaltningsrettslige veiledningsplikt må således avgrenses mot forbudet mot å gi opplysninger som kan føre til konkurransevridning, og utredningsplikten må avgrenses mot forhandlingsforbudet. Dette betyr etter lagmannsrettens syn ikke at forvaltningsorganet ikke har plikt til å søke saken best mulig utredet og opplyst så langt dette kan gjøres uten å støte an mot sentrale anbudsrettslige prinsipper, særlig de prinsipper som skal sikre lik konkurranse. Utredningsplikten må derfor bestå slik at opplysninger kan innhentes både fra anbyderen selv, og ikke minst fra referanser uten at det går utover det konkurranserettslige likhetsprinsipp. Det at betydelige ressurser ofte nedlegges i anbud, tilsier en saklig og grundig behandling, og det antas derfor at det gjelder et grunnprinsipp om forsvarlig saksbehandling rent generelt i anbudsretten, jf Simonsen: Prekontraktuelt ansvar (1997) s. 543. Dette grunnprinsipp må etter lagmannsrettens syn enn mer gjelde når kontraktstildeling representerer utøvelse av forvaltningsmyndighet.» Et krav om forsvarlig saksbehandling er også blitt ansett som en del av god anbudsskikk. 63 Kravet kan dessuten forankres i de grunnleggende prinsippene om likebehandling og gjennomsiktighet. Både klagenemnda og norske domstoler viser i sin praksis regelmessig til at oppdragsgiver må utøve sitt skjønn på en saklig og forsvarlig måte, og at skjønnet ikke må være vilkårlig eller (grovt) urimelig. Dette er formuleringer som er hentet fra den alminnelige forvaltningsretten, men som får et videre anvendelsesområde i anskaffelsesretten fordi ikke alle offentlige oppdragsgivere nødvendigvis er omfattet av generelle forvaltningsrettslige prinsipper.
Forarbeid