Utvalget er av den oppfatning at anskaffelsesloven § 5 gjeldende forskrift § 3-1 kan danne et godt utgangspunkt for et minimumsregelverk. Et slikt regelverk må i det minste pålegge oppdragsgiver en plikt til å overholde de grunnleggende prinsippene. Oppdragsgiver må ha plikt til å sikre konkurranse om offentlige kontrakter og ivareta de grunnleggende prinsippene om likebehandling, gjennomsiktighet og forholdsmessighet. Som det fremgår av kapittel 10.5, mener utvalgets flertall at disse fire prinsippene bør rendyrkes, og at det ikke er nødvendig å henvise til dem i forskriften hvis de allerede er forankret i loven. Utvalget mener også at et minimumsregelverk må inneholde et skriftlighetskrav, slik som i gjeldende forskrift § 3-1 syvende ledd. Oppdragsgiver bør ha en plikt til å sikre at alle vesentlige forhold og viktige beslutninger i anskaffelsesprosessen kan dokumenteres skriftlig. Det vises til omtalen av skriftlighetskravet i kapittel 14.2. I tillegg foreslår utvalget at et minimumsregelverk må pålegge oppdragsgiver en plikt til å kunngjøre konkurranse. Etter utvalgets vurdering er en generell kunngjøringsplikt det beste virkemiddelet for å gi markedet informasjon om oppdragsgivers anskaffelsesbehov, slik at så mange leverandører som mulig gis anledning til å delta i en konkurranse. I mangel av andre holdepunkter legger utvalget til grunn at terskelverdien for kunngjøringsplikt bør tilsvare gjeldende nasjonale terskelverdi på 500 000 kroner. Unntak fra kunngjøringsplikten bør gjelde i de særlige tilfellene hvor utvalget ellers har foreslått unntak fra detaljerte prosedyreregler, jf. kapittel 12.5. Utvalget har vurdert om plikten til å kunngjøre konkurranse kan erstattes av en plikt til å kunngjøre konkurranseresultater, dvs. en plikt til å kunngjøre at kontrakt er tildelt, og med hvem. En slik etterfølgende kunngjøringsplikt vil sikre at markedet i ettertid får informasjon om oppdragsgivers atferd, og med dette bidra til gjennomsiktighet. Sammen med det grunnleggende skriftlighetskravet vil dette gi leverandørene mulighet til å kontrollere om det vide anskaffelsesfaglige skjønnet som et minimumsregelverk gir oppdragsgiver, faktisk blir utøvet i tråd med de grunnleggende prinsippene. Utvalget ønsker imidlertid ikke å foreslå en slik kunngjøringsplikt i stedet for en plikt til å kunngjøre konkurranse. Utvalget antar et dette alternativet vil slå heldig ut først og fremst for den lokale konkurransen. Fravær av en plikt for oppdragsgiver til å kunngjøre konkurranse vil medføre at det først og fremst vil være lokale leverandører som får kjennskap til anskaffelsesbehovet, for eksempel gjennom informasjon på websidene til oppdragsgivere som de vil være opptatt av å få oppdrag fra. Utvalget er opptatt av å sikre konkurranse for et samlet næringsliv i landet og anser det ikke formålstjenlig å foreslå løsninger som først og fremst vil legge til rette for lokale konkurranser. Et regelverk som utelukkende er basert på de grunnleggende prinsippene og en plikt til å kunngjøre konkurranse, vil gi oppdragsgiver et vidt skjønn og høy grad av fleksibilitet til selv å tilpasse gjennomføringen av en konkurranse til den konkrete anskaffelsen. Samtidig vil leverandørenes rettigheter være ivaretatt gjennom de grunnleggende prinsippene. Utvalget ser en fare for at et vidt skjønn fører til usikkerhet og til at oppdragsgiver på eget initiativ «overregulerer» gjennomføringen av en konkurranse ved å benytte kjente anskaffelsesprosedyrer, for eksempel de som i dag er angitt i forskriftens del III. Utvalget har fått inntrykk av at dette til en viss grad har skjedd i Danmark. Innføring av et minimumsregelverk synes derfor å forutsette – i enda større grad – gode og tilgjengelige veiledningstjenester. I denne sammenheng påpeker utvalget også hvor viktig det er å unngå såkalt «nedfallsproblematikk» (at detaljerte prosedyreregler «faller ned» fra en del i forskriften til en annen), jf. kapittel 7.1. I prinsippet ser utvalget ingen grunn til at det skal gjelde forskjellige regler for kontrakter om varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider. Et minimumsregelverk vil kunne fungere like godt ved tildeling av alle typer kontrakter under EU/EØS-terskelverdiene, samt kontrakter om særlige tjenester som omfattet av direktiv 2014/24/EU artikkel 74. Når det gjelder klage- og håndhevelsesreglene i et minimumsregelverk, har utvalget ikke vurdert dette. Utvalget nøyer seg med å påpeke at en slik vurdering naturligvis må foretas, og viser i denne sammenheng til at man i Danmark vurderer å fjerne klage- og håndhevelsesreglene for anskaffelser under EU/EØS-terskelverdiene.
Forarbeid