Den danske tilbudsloven har separate regelsett for henholdsvis bygge- og anleggskontrakter og vare- og tjenestekontrakter. Disse reglene er nærmere beskrevet i kapittel 5.2. Regelverket for vare- og tjenestekontrakter under EU/EØS-terskelverdiene (men som overstiger 500 000 DKK) er i hovedsak kun en kodifisering av de grunnleggende prinsippene. I korte trekk er oppdragsgiver pålagt følgende plikter: Kunngjøringsplikt, jf. § 15 c Utvelgelsen av leverandører skal skje på grunnlag objektive, saklige og ikke-diskriminerende kriterier, og leverandørene må ikke bli forskjellsbehandlet, jf. § 15 d stk. 1 Begrunnelsesplikt, jf. § 15 d stk. 2 Reglene blir ofte omtalt som «annonceringsplikten»; det er kravet om å kunngjøre konkurranse som utgjør kjernen av oppdragsgivers plikter ved slike anskaffelser. Det er opplagt at reglene gir oppdragsgiver et fleksibelt utgangspunkt, særlig når de ikke legger konkrete føringer for hvordan en konkurranse skal gjennomføres. Regelverket for bygge- og anleggskontrakter er mer detaljerte. Skillet synes først og fremst å være historisk betinget, som følge av at disse reglene i stor grad bygger på den tidligere licitationsloven, som gjaldt for både offentlige og private byggherrer. En samlet bygge- og anleggsnæring ønsket ikke å endre disse reglene da reglene for vare- og tjenestekontrakter ble innlemmet i tilbudsloven i 2007. Utvalget er kjent med at man i Danmark nå vurderer et forslag om å oppheve tilbudslovens regler for vare- og tjenestekontrakter. 386 På tidspunktet for ferdigstillingen av utvalgets utredning er det ikke avklart i hvilken grad dette forslaget vil bli fulgt opp. Utvalget mener likevel det er relevant å gi disse opplysningene i forbindelse med en presentasjon av et alternativt minimumsregelverk. Utvalget er orientert om at det danske forslaget per i dag går ut at oppdragsgiver ikke skal ha plikt til kunngjøre verken konkurranse eller konkurranseresultater. I stedet blir det vurdert å innføre en lovregel som pålegger oppdragsgiver å sikre at vare- og tjenestekontrakter tildeles «på markedsmæssige vilkår». Det skal være opp til oppdragsgiver selv å avgjøre hvilken fremgangsmåte han vil benytte for å sikre tildeling «på markedsmæssige vilkår» – dette skal for eksempel kunne være kunngjøring på oppdragsgivers websider, innehenting av tilbud direkte fra utvalgte leverandører eller vurderinger basert på tidligere erfaringer. Oppdragsgiver skal også ha plikt til å dokumentere hvordan han har sikret at tildelingen har skjedd «på markedsmæssige vilkår». Samtidig er det uttrykt et ønske om å fjerne klage- og håndhevelsesmulighetene for disse anskaffelsene. Forslaget, som kommer fra leverandørsiden i Danmark, springer ut av et ønske om å redusere transaksjonskostnadene ved mindre anskaffelser. Dette vurderes å veie tyngre enn hensynet til likebehandling og gjennomsiktighet i den konkrete anskaffelse. Utvalget har fått opplyst at forslaget i sin ytterste konsekvens vil kunne gå ut på at oppdragsgiver forbys å benytte anbudskonkurranser som anskaffelsesprosedyre. Anbudskonkurranser vurderes som svært kostbare både å arrangere og å delta i, særlig ved anskaffelser med lav verdi. Det blir hevdet at bruk av slike prosedyrer dypest sett er til hinder for konkurranse om offentlige kontrakter fordi oppdragsgivere avstår fra å invitere til konkurranse, og leverandører avstår fra å delta i dem. Utvalget har imidlertid fått opplyst at det nok er urealistisk å få politisk gjennomslag for et slikt forslag. Det arbeides derfor også med et forslag om at oppdragsgiver som utgangspunkt ikke kan innhente flere enn to eller tre tilbud. Hvis oppdragsgiver vurderer det som hensiktsmessig å innehente flere tilbud, skal dette i så fall begrunnes. Poenget med en slik regel er å tvinge oppdragsgiver til å vurdere behovet for flere tilbud opp mot transaksjonskostnadene for både oppdragsgiver selv og leverandørene.
Forarbeid