Asymmetrisk informasjon Asymmetrisk informasjon oppstår når en part i en transaksjon har mer informasjon enn en annen part. I anskaffelsesrettslig sammenheng er det særlig to typer asymmetriske informasjonsforhold som er viktige. Den ene er mellom leverandør/behandler og bruker/pasient, den andre er mellom oppdragsgiver og leverandør. De fleste ressursene på helse- og sosialområdet blir fordelt i møtet mellom behandler og bruker/pasient. Når en pasient er usikker på sin egen helsetilstand, søker han eller hun nettopp informasjon fra behandler om tilstanden og mulige løsninger eller behandlinger. Pasienten vet best hvordan forbedringer i helsen påvirker hans opplevde livskvalitet, men behandler har ofte bedre informasjon om hva som er opphavet til sykdommen/lidelsen, og hvilke typer behandling som er mest effektive. Disse typer asymmetrier kan gi opphav til «markedssvikt», dvs. at pasienten/klienten velger å «kjøpe» tjenester han ikke ville kjøpt dersom han var bedre informert, eller pasienten/brukeren kan «kjøpe» tjenester av feil kvalitet. Brukerens/pasientens rolle som kvalitetssikrer av tjenesten kan også være ytterligere begrenset av forhold som kognitiv svikt (demens), umyndighet (barnevern) eller generell livsbelastning. Oppdragsgiver står dermed i fare for å betale for en tjeneste som ikke er kostnadseffektiv. Siden utforming av tjenestene skjer i møte mellom bruker/pasient og den individuelle tjenesteyter, vil den enkelte leverandør også ha lettere tilgang til informasjon om tjenestens kvalitet, endringer i brukers behov og reelle kostnader ved tjenesten enn oppdragsgiver. Leverandører av helse- og sosialtjenester har derved rom for eksempelvis å spare utgifter ved å tone ned viktige sider ved tjenestenes kvalitet, samtidig som de ivaretar de objektive kvalitetskravene som er satt. Gitt denne informasjonsproblematikken kombinert med sårbare brukere/pasienter blir tillit mellom oppdragsgiver og leverandør av særlig betydning. Det er imidlertid også i dette tillitsrommet at mulighetene for et ikke-optimalt forhold mellom pris og kvalitet kan oppstå. Risiko Finansieringsordningene og avtaletypene i helse- og sosialtjenestene har betydning for risikodelingen mellom oppdragsgiver og leverandør. Grovt sett kan man si at rammeavtaler overfører all risiko til leverandøren, mens hundreprosents «fastavtaler» eksponerer oppdragsgiver for maksimal risiko. Med fastavtaler menes avtaler der omfanget av tjenestene er gitt på forhånd. Dette fordi rammeavtaler utløser betaling til leverandøren kun dersom bestiller benytter seg av tjenesten, mens ved hundreprosents fastavtaler er betalingen allerede gitt. For leverandørene vil risikograden påvirke insentivene for atferd knyttet til effektivitet, kvalitet og tilgjengelighet. På helse- og sosialområdet, der det offentlige også har bestillermonopol, er det grunn for oppdragsgiver til å vurdere ekstra grundig hva som er en hensiktsmessig risikofordeling mellom oppdragsgiver og leverandør for å sikre et mangfold av leverandører og ønsket kvalitet på tjenestene. Et siste forhold som er særegent for anskaffelser innen helse- og sosialsektoren, er at disse tjenestene er underlagt flere regelverk med til dels kryssende hensyn. Dette er hensyn som bør beskrives nærmere og vurderes i lys av anskaffelsesregelverket. I Difis veileder for anskaffelser av helse- og sosialtjenester kapittel 2.2 og 4.2.2 er dette også framhevet. Her er blant annet brukernes medvirkningsrett nevnt som eksempel på et hensyn som må tas i forbindelse med en anskaffelse på dette feltet (jf. sosialtjenesteloven § 42, pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 og 3-10 og helseforetaksloven § 35). Veilederen understreker at man skal høre brukernes syn på om konkurranseutsetting er ønskelig, og at brukeren også skal involveres i utformingen av konkurransegrunnlaget. Brukerne skal videre involveres både ved planlegging og gjennomføring av anskaffelser, og ved utforming av mer langsiktige planer. Offentlige virksomheter må derfor etablere egne rutiner for å legge til rette for denne brukerinvolveringen.
Forarbeid