Vedlegg XIV til direktiv 2014/24/EU lister opp hvilke tjenester som omfattes av særregler i artikkel 74–76. Listen, som følger som vedlegg 1 til denne utredningen, inkluderer tjenester av svært forskjellig karakter, blant annet helse- og sosialtjenester, utdanningstjenester, kulturtjenester, religiøse tjenester, hotell- og restauranttjenester, visse juridiske tjenester, tjenester innen fengsel, sikkerhet, etterforskning og beredskap og posttjenester. I premiss 114–117 i fortalen til det nye direktivet er det redegjort for bakgrunnen for at disse tjenestene er underlagt egne regler. Det uttales at visse kategorier av tjenester fremdeles har begrenset grenseoverskridende interesse, og at først når kontraktene overstiger en viss verdi, vil de kunne være av interesse også for aktører fra andre medlemsland. Helse-, sosial- og utdanningstjenester er særskilt omtalt. Hvordan disse tjenestene utføres, varierer fra medlemsland til medlemsland som følge av forskjellige kulturelle tradisjoner. For å ivareta den kulturelle konteksten og disse tjenestenes særtrekk er det understreket at medlemslandene bør gis et stort skjønn til å organisere valget av tjenesteleverandører på den måten de selv mener er mest hensiktsmessig. Direktivets bestemmelser tar hensyn til dette ved bare å pålegge at de grunnleggende prinsippene om likebehandling og gjennomsiktighet skal overholdes, og ved å sørge for at oppdragsgivere har mulighet til å anvende spesifikke kvalitetskriterier ved valget av tjenesteleverandører. Det presiseres at medlemslandene bør jobbe for å oppnå forenkling og å lette den administrative byrden for oppdragsgivere og leverandører. Det fremgår også av fortalen at medlemslandene og/eller offentlige myndigheter står fritt til å utføre disse tjenestene selv eller organisere dem på en måte som ikke innebærer inngåelse av offentlige kontrakter, for eksempel gjennom tilskuddsordninger eller ved å gi lisenser eller autorisasjoner til alle leverandører som oppfyller vilkår etablert på forhånd av oppdragsgiver, uten begrensninger eller kvoter. Forutsetningen er at et slikt system sikrer tilstrekkelig publisitet og ikke strider mot prinsippene om gjennomsiktighet og ikke-diskriminering. Som nevnt gjelder direktivets særregler for en lang rekke tjenester av ulik karakter. Mange av tjenestene har lite til felles annet enn at de har begrenset grenseoverskridende interesse. Dette har begrunnet at EU/EØS-terskelverdien for disse tjenestene er høyere enn andre tjenester. Utvalget mener at behovet for et annet og mer fleksibelt anskaffelsesregime først og fremst gjelder helse- og sosialtjenester, og vil derfor i det følgende drøfte disse tjenestene særskilt. Samme hensyn vil likevel kunne være relevante også for enkelte andre tjenester som ytes til privatpersoner, for eksempel utdanningstjenester.
Forarbeid