Direktiv 2004/18/EF skiller mellom såkalte prioriterte og uprioriterte tjenester. Mens de prioriterte tjenestene er omfattet av alle kravene til anskaffelsesprosedyrene, er de uprioriterte tjenestene bare i begrenset grad regulert av direktivet. Kun direktivets bestemmelser om tekniske spesifikasjoner og kunngjøring av konkurranseresultater gjelder for de uprioriterte tjenestene. Bakgrunnen er at de uprioriterte tjenestene er blitt ansett for å ha begrenset grenseoverskridende interesse, det vil si at de i liten grad er egnet for handel over landegrensene. I Norge har man likevel valgt å la de uprioriterte tjenestene være omfattet av de nasjonale prosedyrene i forskriftens del II. Tankegangen har vært at behovet for å sikre effektiv ressursbruk ved offentlige anskaffelser basert på forretningsmessighet og likebehandling har vært like stort for disse tjenestene som for andre tjenester. I det nye direktivet er skillet mellom prioriterte og uprioriterte tjenester opphevet. De tjenester som i dag er uprioriterte, vil nå falle inn under en av de tre følgende kategoriene: Noen er underlagt direktivet fullt ut. Dette gjelder utvelgelse og rekruttering av personell, transport på vann og støtte- og hjelpetjenester i forbindelse med transport. Andre tjenester er helt unntatt, blant annet visse juridiske tjenester, offentlig transport med jernbane og t-bane, lån og enkelte forsvars- og beredskapstjenester som ytes av frivillige organisasjoner. I kapittel 12.3 drøfter utvalget om enkelte av disse unntakene likevel bør være omfattet av det nasjonale regelverket. Hoveddelen av dagens uprioriterte tjenester, blant annet helse- og sosialtjenester og kultur- og utdanningstjenester, er omfattet av egne og mer fleksible regler enn andre tjenester som er underlagt direktivet. Disse reglene er nedfelt i direktivets kapittel om «sosiale og andre spesifikke tjenester». Det er den siste kategorien tjenester som drøftes i dette kapitlet. For disse anskaffelsene innfører direktivet en plikt til å kunngjøre anskaffelser av tjenester som overstiger en EU/EØS-terskelverdi på 750 000 euro (ca. 6 millioner kroner), og en plikt til å kunngjøre tildelingen av kontrakt. Videre pålegges medlemsstatene en plikt til å etablere nasjonale regler for tildelingen av kontrakter for å sikre at prinsippene om gjennomsiktighet og likebehandling overholdes. Reglene skal sikre at oppdragsgiver kan ta hensyn til særlige forhold ved slike tjenester. Det fremgår av mandatet at utvalget skal vurdere hvilke særlige regler som skal gjelde for helse- og sosialtjenester og andre særlige tjenester som er underlagt direktivets særregulering. Utvalget skal i tillegg vurdere om det er behov for nasjonale kunngjøringsregler for anskaffelser av slike tjenester under EU/EØS-terskelverdien. Det presiseres i mandatet at utvalgets vurderinger må ta hensyn til de særegne forholdene ved helse- og sosialtjenester, og viktigheten av at kompetente tjenesteleverandører finner det attraktivt å levere sine tjenester til det offentlige. I det følgende vil utvalget først gjøre rede for hvilke tjenestekontrakter som er omfattet av direktivets særregler (kapittel 27.2). Deretter peker utvalget på særtrekk ved helse- og sosialtjenester, som utgjør en viktig gruppe av særlige tjenester (kapittel 27.3). Disse særtrekkene utgjør en viktig del av grunnlaget for utvalgets vurderinger i kapittel 27.4. Utvalget drøfter her behovet for særregulering (kapittel 27.4.1), terskelverdier og særlige unntak (kapittel 27.4.2), kunngjøringsregler (kapittel 27.4.3), regler om tildeling av kontrakt (kapittel 27.4.4), særrelger om brukervalg (kapittel 27.4.5), særregler knyttet til rammeavtaler og adgangen til å gjøre endringer i en konkurranse eller en inngått kontrakt (kapittel 27.4.6) og adgangen til å reservere visse kontrakter for særlige organisasjoner etter direktiv 2014/24/EU artikkel 77 (kapittel 27.4.7).
Forarbeid