Forskriftens § 11-10 tredje ledd inneholder en bestemmelse om krav til bevis for visse forhold ved leverandøren. 359 Denne bestemmelsen har sitt utspring i anskaffelsesdirektivets artikkel 45 nr. 3. Når oppdragsgiver krever bevis for at leverandørene ikke er straffedømt, jf. første ledd bokstav e og annet ledd bokstav c, og han ikke befinner seg i økonomiske vanskeligheter, jf. annet ledd bokstav a og b, skal utdrag fra strafferegister eller konkursregister godtas som tilstrekkelig bevis. Når oppdragsgiver krever bevis for at leverandør har oppfylt sine forpliktelser med hensyn til betaling av skatter, avgifter og trygdeavgifter, jf. annet ledd bokstav e og f, skal en attest utstedt av den kompetente myndigheten i den relevante medlemsstaten godtas som tilstrekkelig bevis. 360 Foreligger det ikke et slikt utdrag eller en slik attest, skal oppdragsgiver akseptere et tilsvarende dokument utstedt av en retts- eller forvaltningsmyndighet i leverandørens hjemstat eller oppholdsstat, som viser at kravene er tilfredsstilt. Utstedes heller ikke slike dokumenter i leverandørens hjemstat, kan de erstattes av en erklæring avgitt under ed eller forsikring av den aktuelle personen overfor en retts- eller forvaltningsmyndighet, en notarius publicus eller annen kompetent myndighet i hjemstaten eller nåværende oppholdsstat. I Norge kreves det særskilt hjemmel for å få utferdiget attest (vandelsattest) om en person har vært gjenstand for strafferettslige reaksjoner eller andre tiltak i forbindelse med av straffbare handlinger som han har begått. En slik hjemmel foreligger ikke i forhold til å delta i offentlige anskaffelser. Dette innebærer at norske leverandører i utgangspunktet ikke har mulighet for å fremlegge et utdrag fra strafferegistret. Oppdragsgiver kan i stedet kreve at norske leverandører fremlegger en forsikring avgitt overfor en notarius publicus. Dette innebærer at leverandøren avlegger en forklaring under forsikring overfor en dommer etter reglene i domstolsloven, og at leverandørens erklæring om ikke å være rettskraftig dømt for visse straffbare forhold får en offentlig bekreftelse. Ved en slik notarialbekreftelse foretas det imidlertid ikke noen faktisk undersøkelse av forholdene; dommeren forholder seg utelukkende til leverandørens forsikring. Det er likevel den forskjellen i forhold til en egenerklæring at leverandøren som avgir falsk forklaring overfor en notarius publicus, kan straffes etter straffelovens kapittel 15. Når det gjelder bevis for oppfyllelsen av forpliktelser med hensyn til betaling av skatter, avgifter og trygdeavgifter er det i forskriften i dag obligatorisk for oppdragsgivere å kreve skatteattest fra norske leverandører, jf. § 3-3. Oppdragsgivere vil også i samsvar med reglene beskrevet over kunne kreve dokumentasjon fra utenlandske leverandører på at de har oppfylt slike forpliktelser. Når det gjelder bevis for at oppdragsgivere ikke har begått alvorlige forsømmelser, jf. § 11-10 annet ledd bokstav d, fremgår det av direktivet at oppdragsgiver «beviselig» skal ha konstatert slike forsømmelser. 361 Her er det altså ikke noe krav om at det må foreligge rettskraftig dom eller et vedtak, men det må foreligge objektivt bevis for slike forsømmelser. Det er oppdragsgiver som må begrunne avvisningen og det er ikke tilstrekkelig at oppdragsgiver kun har mistanke om slike forhold. Det må antas at det alminnelige kravet om sannsynlighetsovervekt som gjelder i sivile saker, også vil gjelde her. Verken forskrift eller direktiv inneholder bestemmelser om bevis for at leverandøren har gitt grovt misvisende opplysninger med mer, jf. § 11-10 annet ledd bokstav g, men også her må det antas å gjelde krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt.
Forarbeid