Anskaffelsesforskriften § 11-10 inneholder bestemmelser om avvisning på grunn av forhold ved leverandøren. Likelydende bestemmelser er gitt i forskriftens del III, jf. § 20-12. Som nevnt innledningsvis er bestemmelsen oppdelt i obligatoriske avvisningsgrunner og fakultative avvisningsgrunner. Oppdragsgiver har plikt til å avvise leverandører i følgende tilfeller, jf. første ledd: leverandøren oppfyller ikke krav til deltakelse i konkurransen, jf. bokstav a leverandøren har ikke levert skatteattest, jf. bokstav b leverandøren har ikke levert HMS-egenerklæring, jf. bokstav c leverandøren har levert forespørsel om å delta i konkurransen i strid med reglene om kommunikasjon eller levert en slik forespørsel etter fristens utløp, jf. bokstav d leverandøren er rettskraftig dømt for nærmere definerte straffbare forhold, jf. bokstav e leverandøren er benyttet som rådgiver under utarbeidelsen av tekniske spesifikasjoner i strid med § 3-8 (rådgiverinhabilitet), jf. bokstav f
I følgende tilfeller har oppdragsgiver rett til å avvise leverandører, jf. annet ledd:
leverandøren er konkurs, under gjeldsforhandling med videre, jf. bokstav a. leverandøren er begjært konkurs, har begjært åpning av gjeldsforhandlinger med videre, jf. bokstav b. leverandøren er rettskraftig dømt for straffbare forhold som vedrører den yrkesmessige vandel, jf. bokstav c leverandøren har gjort seg skyldig i alvorlige forsømmelser mot faglige og etiske krav i bransjen, jf. bokstav d leverandøren har ikke oppfylt sine forpliktelser vedrørende betaling av trygdeavgifter, jf. bokstav e leverandøren har ikke oppfylt sine forpliktelser vedrørende betaling av skatter og avgifter, jf. bokstav f leverandøren har gitt grovt misvisende eller feilaktige opplysninger eller unnlatt å gi opplysninger, jf. bokstav g Avvisningsplikten etter første ledd bokstav e følger direkte av direktiv 2004/18/EF artikkel 45. Det samme gjelder samtlige grunnlag for avvisning etter annet ledd. 286 Direktivets avvisningsbestemmelser gir opphav til en rekke vanskelige tolkningsspørsmål i praksis. Få saker er imidlertid blitt forelagt EU-domstolen for avklaring. Heller ikke i norsk rettspraksis er rekkevidden av bestemmelsene blitt belyst i særlig grad. Rettskildematerialet er således begrenset, og det knytter seg stor usikkerhet til tolkningen av bestemmelsene. Det gjelder for eksempel spørsmålene om hvor lenge leverandører skal/kan være utestengt, om det i noen tilfeller skal skje identifikasjon mellom rettssubjekter, om vedtatt forelegg skal sidestilles med rettskraftig dom, og om leverandøren har mulighet til å gjøre opp for seg («self cleaning»). Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har i en ganske omfattende fortolkningsuttalelse av 12. januar 2011 uttalt seg om de deler av bestemmelsen som knytter seg til avvisning på grunn av straffbare forhold og alvorlige forsømmelser mot faglige eller etiske krav. 287 Her tar departementet opp noen av tolkningsspørsmålene, men det er fortsatt mange uklarheter. Nettopp fordi det får så store konsekvenser når oppdragsgiver trår feil, bør disse usikkerhetsmomentene avklares i regelverket så langt det er mulig. Som nevnt over er reglene i direktiv 2004/18/EF artikkel 45 videreført i det nye anskaffelsesdirektivet artikkel 57. 288 Det innføres i tillegg noen nye avvisningsgrunner, inkludert en regel som svarer til den norske avvisningsbestemmelsen knyttet til rådgiverinhabilitet. Avvisningsgrunnene som følger direkte av direktivet, er nærmere omtalt i kapittel 25.3.2. De øvrige avvisningsgrunner etter gjeldende rett, som kan karakteriseres som «særnorske», er nærmere omtalt i kapittel 25.3.3. Det nye direktivet gir svar på noen av de tolkningsspørsmål som er omtalt ovenfor, jf. nærmere om dette i kapittel 25.7–25.10.