Utvalgets flertall, medlemmene Roll-Matthiesen, Amdal, Fredriksen, Frøyland, Liessem og Vigander, foreslår ikke å innføre en plikt for oppdragsgiver til å kunngjøre konkurranseresultater ved tildeling av kontrakter under EU/EØS-terskelverdiene. Riktignok ser flertallet gode grunner for at oppdragsgiver skal ha en plikt til å kunngjøre konkurranseresultater. Kunngjøringer vil bidra til økt gjennomsiktighet i offentlige anskaffelsesprosesser. De vil også kunne gi grunnlag for verdifull statistikk om offentlige anskaffelser i Norge, som per i dag ikke er tilgjengelig. Når flertallet likevel ikke ønsker å foreslå en kunngjøringsplikt, skyldes det for det første at det å innføre nye plikter for oppdragsgiversiden ikke fremstår som å være i samsvar med utvalgets mandat om å forenkle anskaffelsesregelverket. En kunngjøringsplikt vil tvert imot øke omfanget av prosessen, herunder kostnader og tidsbruk. For det andre kan ikke flertallet se at det eksisterer effektive mekanismer for å håndheve denne plikten. Oppdragsgivere som lar være å kunngjøre konkurranseresultater, vil ikke kunne bli møtt med effektive sanksjoner. Flertallet ønsker ikke å foreslå en plikt som ikke kan sanksjoneres. Det er illustrerende at så mange oppdragsgivere lar være å kunngjøre konkurranseresultater ved tildeling av kontrakter over EU/EØS-terskelverdiene, til tross for plikten de er pålagt etter gjeldende forskrift § 18-4. 265 I denne sammenheng peker flertallet på at kunngjøringsplikten over EU/EØS-terskelverdiene i dag kanskje oppfattes som tungvint. Hvis det gjøres enklere å kunngjøre konkurranseresultater i Doffin sammenlignet med i dag, ser flertallet ikke bort fra at flere oppdragsgivere vil overholde kunngjøringsplikten. Da vil det også kunne være aktuelt å vurdere å innføre en plikt også under EU/EØS-terskelverdiene. Når dette er sagt, vil flertallet oppfordre oppdragsgivere til å kunngjøre konkurranseresultatet frivillig. Flertallet foreslår likevel å stryke gjeldende regel i § 9-2 første ledd om at oppdragsgiver har en slik rett. Denne presiseringen i forskriften er overflødig. Her, som ellers, står oppdragsgiver fritt til å pålegge seg selv strengere administrative byrder enn det som følger av anskaffelsesregelverket. Under henvisning til kapittel 18 om kommunikasjon og elektroniske verktøy bemerker flertallet for det tredje at man på et senere tidspunkt – når anskaffelsesprosessen fullt ut eller for det vesentlige er blitt digitalisert – enklere vil kunne rapportere inn slike opplysninger som mindretallet etterspør. Spørsmålet om en etterfølgende kunngjøringsplikt bør derfor kunne tas opp til fornyet vurdering på et senere tidspunkt. Til slutt bemerker flertallet at man uansett anbefaler og forutsetter at den enkelte oppdragsgiver for intern bruk sørger for å sikre nødvendig oversikt over egen anskaffelsesvirksomhet. Det vises i den forbindelse til kapittel 30. Oversikt over egne innkjøp er etter flertallets syn en forutsetning for å kunne fokusere på det gode innkjøp. Utvalgets mindretall, medlemmene Breiland, Brekke, Gjønnes og Strømsnes, foreslår å innføre en plikt til å kunngjøre konkurranseresultater også ved tildeling av kontrakter under EU/EØS-terskelverdiene. Bakgrunnen for forslaget er todelt. For det første er dagens kunnskap om effekter og resultater knyttet til konkurranse om offentlige kontrakter nærmest fraværende, noe som skyldes at informasjon om utfallet av offentlige anskaffelser ikke er tilgjengelig på en systematisk måte, jf. PwC-rapporten. En kunngjøringsplikt av konkurranseresultatet vil kunne bidra til å frembringe slik informasjon. Selv om en plikt ikke medfører 100 prosent rapportering av offentlige innkjøpere, så er det høyst sannsynlig at andelen vil øke, noe som vil kunne være gi verdifull informasjon. Merk at PwC-rapporten er basert på informasjon om kunngjorte kontrakter, og at dette er den viktigste kilden til informasjon kontraktsverdier og dermed priser og kostnader ved offentlige anskaffelser. Når flertallet også ønsker å foreslå å fjerne paragrafen om retten til å kunngjøre konkurranseresultat, er det en reell fare for at andelen (frivillige) kunngjøringer faller og at man mister verdifull informasjon og kunnskap om offentlige anskaffelser. Dette kan være særdeles kritisk gitt de summene det offentlige bruker hvert år på innkjøp. Mindretallet er av den oppfatning at en plikt til å kunngjøre konkurranseresultater, slik man har over EU/EØS-terskelverdiene, vil kunne gi nyttig markedsinformasjon for offentlige innkjøpere både når det gjelder planlegging av tilsvarende anskaffelser og evaluering av egne anskaffelser. En slik kunngjøringsplikt vil også kunne bidra til verdifull styringsinformasjon for offentlige myndigheter når det gjelder utforming av politikk og strategi på dette området. I dag har man svært mangelfull kunnskap på området, og mindretallet frykter at dette kan forverres ved utvalgets forslag. Et godt tallmateriale er et viktig utgangspunkt for å gjennomføre målrettede forbedringer innenfor anskaffelsessektoren, jf. kapittel 30.2.10.3. Mindretallet ønsker også å fremheve at en kunngjøringsplikt av konkurranseresultatet vil kunne bidra til å øke gjennomsiktigheten ved anskaffelsene og dermed redusere fare for korrupsjon og favorisering, noe som nettopp er bakgrunnen for denne regelen i EU/EØS regelverket. Flertallet forsvarer sitt standpunkt med mangel på sanksjoner knyttet til en håndheving av en slik kunngjøringsplikt. Mindretallet er kritisk til dette standpunktet av følgende to grunner. For det første er vi av den vurdering at om en kunngjøringsplikt øker rapporteringen fra offentlige innkjøpere, så vil det være en gevinst i seg selv. Det er bedre med noe informasjon enn ingen informasjon. For det andre er det slik at en kunngjøringsplikt vil kunne medføre implisitte sanksjoner gjennom kommunal eller statlig revisjon og/eller medieoppslag som vil kunne bidra til en etterlevelse av en slik regel. Et samlet utvalg foreslår at oppdragsgivere som tildeler kontrakter om særlige tjenester over EU/EØS-terskelverdien på ca. 6 millioner kroner, pålegges en plikt til å kunngjøre konkurranseresultater i tråd med det nye anskaffelsesdirektivet artikkel 75 nr. 2, jf. kapittel 27.4.3.3.
Forarbeid