Utvalgets mindretall, medlemmene Breiland, Gjønnes, Liessem og Strømsnes, understreker at hensynet til effektiv ressursbruk ikke alene kan være avgjørende i anskaffelsesretten.
Utgangspunktet for en offentlig anskaffelse er riktignok at den skal dekke et gitt behov, og at dette må skje på en måte som forvalter samfunnets ressurser best mulig. I premiss 2 i fortalen til det nye anskaffelsesdirektivet utvides imidlertid formålet med regelverket til også å støtte «felles samfunnsmål». Dette viser at det ikke utelukkende er effektiv ressursbruk som er det avgjørende formålet med anskaffelsesregelverket, og at formålet vil kunne utvikle seg over tid. Anskaffelsesregelverket er et stort og viktig verktøy for å nå samfunnspolitiske mål. I EU-sammenheng var dette et utgangspunkt for revidering av regelverket. EU-kommisjonen uttalte således følgende i sin pressemelding 11. februar 2014:
«The new rules seek to ensure greater inclusion of common societal goals in the procurement process. These goals include environmental protection, social responsibility, innovation, combating climate change, employment, public health and other social and environmental considerations».
Mindretallet deler i hovedsak flertallets vurderinger om at formålsbestemmelsen må knyttes til et mål om effektiv ressursbruk. Mindretallet vil likevel påpeke at det er nødvendig at begrepet effektiv ressursbruk gis en samfunnsøkonomisk faglig riktig ramme, slik at effektiv ressursbruk vurderes ut fra de totale kostnadene og gevinstene for både oppdragsgivere, leverandører og brukere eller mottakere av ytelsene som anskaffes. Disse faktorene må samtidig ses i en større samfunnsmessig sammenheng. Effektiviteten av en offentlig anskaffelse kan ikke vurderes ved å se isolert på enten offentlig pengebruk, næringslivets interesser, varen eller tjenestens kvalitet eller mottakerens interesser. Dette er også presisert i flertallets vurdering knyttet til begrepet effektiv bruk av samfunnets ressurser, jf. kapittel 9.4.2.2.
Likevel ser man at slike isolerte vurderinger går igjen blant brukere av regelverket. Effektiv ressursbruk i offentlige anskaffelser blir ofte feilaktig vurdert til å bety at for eksempel tilbudet med lavest pris i konkurransen må velges, eller at det må brukes minst mulig ressurser på å gjennomføre anskaffelsen.
Selve definisjonen av «effektiv ressursbruk» har ut fra samfunnsøkonomien et en mer snever betydning. Prioritering av andre samfunnshensyn kan således bli utelatt i anskaffelsesprosessen. Selv om flertallets forslag ikke innebærer store realitetsendringer, vil det likevel kunne skape uklarheter og tvil om innholdet i begrepet «effektiv ressursbruk». Mindretallet mener at det er nødvendig å få klart fram i formålsbestemmelsen hvordan oppdragsgiver og leverandører best kan oppnå gode anskaffelser. Effektiv ressursbruk må ses i sammenheng med at offentlige anskaffelser skal skje på en samfunnstjenlig måte. I dette ligger både krav til åpenhet og kontroll, samt det som tjener samfunnet («samfunnshensyn»). I stortingsmeldingen «Det gode innkjøp» vises det til at offentlige anskaffelser skal kunne brukes til å fremme viktige samfunnshensyn og bidra til miljøvennlige og innovative løsninger. 25
Mindretallet mener som nevnt ovenfor at formålet med offentlige anskaffelser er bredere, noe som må komme klart frem i formålsbestemmelsen.
Videre vil en forutsetning for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved offentlige anskaffelser være et effektivt næringsliv som opererer i effektive markeder.
Størst mulig samlet verdiskapning oppnås når samfunnets ressurser anvendes der de kaster mest av seg. Konkurranse er i denne sammenheng et sentralt formål ved offentlige anskaffelser. Mindretallet slutter seg her til det som er angitt fra flertallets side om betydningen av og begrunnelsens for at det angis særlig i formålsbestemmelsen.
Mindretallet mener også at regelverket bør være et sentralt virkemiddel for å sikre at offentlig anskaffelser skjer på en måte som kan bidra til at allmennheten har tillit til at fellesskapets ressurser benyttes på en god måte. I forbindelse med lovendringen i 2006 ble nettopp fraværet av en slik presisering fremhevet av departementet. 26 For å synliggjøre at regelverket også ivaretar dette aspektet fikk formålsparagrafen det tillegg som loven har i dag, om at regelverket skal bidra til at det offentlige opptrer med høy integritet, slik at allmennheten kan ha tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte.
Utvidelsen av formålsbestemmelsen var ment å sende et signal om at krav til etisk adferd hos offentlige tjenestemenn er sentralt, også på ved offentlige anskaffelser. Regelverket skal altså bidra til å redusere risikoen for korrupsjon og kameraderi. Dette er etter mindretallets oppfatning ikke blitt mindre relevant i den senere tid, og det er et sentralt hensyn å bygge opp om i et fremtidsrettet anskaffelsesregelverk.
At allmennheten har slik tillit, relaterer seg også til hvilke leverandører som blir tildelt kontrakt. Mange av kravene i anskaffelsesregelverket har derfor til formål å hindre at useriøse leverandører får et konkurransefortrinn, slik som for eksempel reglene om skatteattest og avvisning av leverandører som er straffedømt.
Mot denne bakgrunn foreslår mindretallet følgende formålsbestemmelse: «Loven skal bidra til at offentlige anskaffelser gir størst mulig samlet verdiskapning gjennom effektiv ressursbruk, basert på konkurranse. I tillegg skal loven bidra til å sikre allmennhetens tillit til at det offentlige opptrer med stor integritet og at anskaffelsen skjer på en samfunnstjenlig måte.»