Som det fremgår av kapittel 19, vil utvalget foreslå en helt generell bestemmelse om at konkurransegrunnlaget skal inneholde alle opplysninger som er av betydning for leverandørenes utarbeidelse av tilbud. Dette gjelder opplysninger om anskaffelsen, kontraktsvilkår og prosedyreregler. Utvalget foreslår ikke en detaljert liste over hva slike opplysninger skal omfatte. Dette har som konsekvens at utvalget heller ikke vil foreslå å innføre en særskilt bestemmelse om at oppdragsgiver i konkurransegrunnlaget kan etterspørre visse opplysninger om bruk av underleverandører. Dette gjelder både generelle opplysninger om planlagt bruk av underleverandører og opplysninger om de underleverandører som faktisk skal utføre oppgaven på oppdragsgivers område eller under hans oppsyn. Oppdragsgiver vil altså heller ikke etter forskriftens del II bli forpliktet til å etterspørre opplysninger om underleverandører. Dette betyr ikke at oppdragsgiver er avskåret fra å etterspørre slike opplysninger. Utvalget mener tvert imot at det ofte kan være hensiktsmessig, for eksempel for å få opplysninger om hvilke underleverandører som befinner seg på byggeplassen. Det vil således være fullt mulig for oppdragsgivere som måtte ønske det, å stille slike krav. Når det gjelder den nye bestemmelsen om direkte betaling til underleverandører, vil utvalget ikke foreslå å innføre en slik regel i forskriftens del II. Dette vil kunne forstyrre de alminnelige kontraktsrettslige insentiver for leverandøren til å oppfylle kontrakten. Man vil da kunne stå i situasjoner der oppdragsgiver betaler en underleverandør som ikke har oppfylt sine kontraktsforpliktelser, og som er i konflikt med hovedleverandøren. Dette kan gjøre det vanskelig for hovedleverandøren å sikre korrekt kontraktsoppfyllelse. Utvalget finner det for øvrig heller ikke hensiktsmessig at en slik bestemmelse innføres i forskriftens del III. Utvalgets mindretall, medlemmet Breiland , mener det er helt nødvendig med en bestemmelse som setter et tak på maksimalt tre leverandører i kjeden, med en hovedleverandør og to nivåer av underleverandører. Ved å ha en leverandørkjede som har færre ledd, vil det bli lettere å føre kontroll og ha kommunikasjon med de enkelte ledd i kjeden. Useriøsitet er en hovedutfordring i det norske arbeidslivet. Avsløringer i den senere tid viser at økonomisk kriminalitet og sosial dumping er tilstede især der hvor man har lange kjeder bestående av oppdragsgiver og en rekke underleverandører. Dermed blir det ofte et problem å vite hva som skjer nedover i systemet, og ulovligheter kan skjules nedover i kontraktskjedene. Det er nederst i kjeden at kontrollen er mest krevende. Samtidig har man erfart at jo lengre bort fra hovedleverandøren man kommer, desto sjeldnere finner man lærebedrifter, tariffavtaler og skikkelige HMS-vilkår. Det å sette krav til antall ledd i kjeden er således et nødvendig grep for et seriøst arbeidsliv. Utvalgets flertall, medlemmene Roll-Matthiesen, Amdal, Brekke, Fredriksen, Frøyland, Gjønnes, Liessem, Strømsnes og Vigander, støtter ikke dette forslaget. Som det fremgår av kapittel 11, legger et samlet utvalg til grunn at det ikke inngår i utvalgets mandat å vurdere eller foreslå nye regler om ikke-anskaffelsesfaglige hensyn. Mindretallets forslag er nettopp å innføre en slik ny bestemmelse; det primære formålet er å bekjempe økonomisk kriminalitet og sosial dumping. Flertallet erkjenner imidlertid at det i mange tilfeller kan være sammenheng mellom antall ledd i en kontraktskjede og arbeidsmiljøkriminalitet, og ser også at flere offentlige oppdragsgivere i praksis stiller denne type krav i bygge- og anleggskontrakter. Det er imidlertid ulike forhold og tiltak som må vurderes i ulike bransjer, og flertallet mener problemstillingen fortjener en bredere debatt.
Forarbeid