Utvalgets flertall, medlemmene Roll-Matthiesen, Amdal, Brekke, Fredriksen, Frøyland og Vigander, foreslår at effektiv bruk av samfunnets ressurser og konkurranse om offentlige kontrakter angis som et todelt formål med det norske anskaffelsesregelverket. Forslaget tydeliggjør og forenkler formålet med anskaffelsesregelverket. Til tross for at det gjøres betydelige språklige endringer i gjeldende formålsbestemmelse, innebærer forslaget ikke de store realitetsendringene. Flertallet foreslår å stryke henvisningen til «økt verdiskapning». Etter flertallets syn vil anskaffelser som bidrar til effektiv bruk av samfunnets ressurser, også bidra til økt verdiskapning i samfunnet. Presiseringen av økt verdiskapning i gjeldende formålsbestemmelse anses således overflødig. Flertallet foreslår også å stryke henvisningen til «forretningsmessighet». Etter flertallets vurdering er det mer naturlig å se dette som et virkemiddel for å oppnå effektiv bruk av samfunnets ressurser og konkurranse om offentlige kontrakter, og ikke som et formål i seg selv. Dette synes å være reflektert direkte i lovens ordlyd; anskaffelser skal være «basert på» forretningsmessighet. Flertallet viser også til det som er sagt om forretningsmessighet i forarbeidene, jf. ovenfor. Samtidig understreker flertallet at formålet om effektiv ressursbruk bare vil kunne realiseres hvis oppdragsgiver opptrer forretningsmessig, jf. mer om dette i kapittel 10.5. Videre foreslår flertallet å stryke henvisningen til «likebehandling». Flertallet ser det slik at likebehandling vanskelig kan ses som et formål med anskaffelsesregelverket. Det er ikke behovet for eller ønsket om å behandle leverandørene likt som er bakgrunnen for at vi har anskaffelsesregler, verken på EU/EØS-nivå eller på nasjonalt nivå. Likebehandling er imidlertid et meget viktig virkemiddel for å oppnå både et felles indre marked med fri flyt og konkurranse i EU/EØS-området og effektiv bruk av samfunnets ressurser. Et krav om likebehandling sikrer at oppdragsgivere ikke hindrer utenlandske leverandører tilgang til det norske markedet, at oppdragsgivere ikke favoriserer enkelte leverandører, og at det offentlige får «best value for money». På samme måte som for forretningsmessighet tydeliggjør allerede gjeldende lovtekst dette poenget gjennom henvisningen til at offentlige anskaffelser skal være «basert på» likebehandling. I tillegg foreslår flertallet å stryke den uttrykkelige henvisningen til at allmennheten skal ha tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte, jf. anskaffelsesloven § 1 annet punktum. Flertallet understreker at åpenhet rundt og kontroll med offentlige anskaffelser er viktig. Allmennheten skal ha tillit til at oppdragsgivere i offentlig sektor ikke lar seg lede av andre hensyn enn rent forretningsmessige. Markeder hvor det offentlige står for hele eller deler av etterspørselen, skal ikke bli en arena for korrupsjon og kameraderi. Etter flertallets vurdering er imidlertid en uttrykkelig henvisning til dette i formålsbestemmelsen overflødig ved siden av henvisningene til effektiv bruk av samfunnets ressurser og konkurranse om offentlige kontrakter. En oppdragsgiver som tar utenforliggende hensyn ved tildelinger av en offentlig kontrakt, forvalter ikke felleskapets midler på best mulig måte. Kravet er dessuten ivaretatt i de alminnelige reglene om habilitet. Kjerneinnholdet i habilitetsreglene er at allmenheten skal ha tillitt til det offentliges beslutninger. Også avvisningsreglene bidrar til å hindre at useriøse/kriminelle leverandører får kontrakter med det offentlige. I tillegg peker flertallet på at korrupsjon er straffbart, jf. straffeloven §§ 276 a og 276 b. Hensynet er således allerede eksplisitt ivaretatt gjennom straffelovgivningen. Flertallet ønsker å videreføre henvisningen til effektiv ressursbruk i formålsbestemmelsen. Etter flertallets syn er effektiv bruk av samfunnets ressurser det sentrale formålet med anskaffelsesregelverket. Historisk sett er det et ønske om effektiv ressursbruk som har begrunnet innføringen av regler om offentlige anskaffelser i norsk rett, og disse betraktningene gjør seg gjeldende med samme styrke i dag. Også på EU/EØS-nivå vises det nå stadig oftere til at regler om offentlige anskaffelser skal bidra til effektiv offentlig ressursbruk, og det nye anskaffelsesdirektivet fremhever nå effektivitetshensynet særskilt. Det fremgår av premiss 2 i fortalen til direktiv 2014/24/EU at dette hensynet er årsaken til at anskaffelsesdirektivene måtte revideres og moderniseres. Flertallet understreker at det må legges til grunn en vid forståelse av begrepet «effektiv bruk av samfunnets ressurser». Det dekker mer enn bare et ønske om at offentlige virksomheter skal få mest mulig ut av ressursene de bruker på en konkret anskaffelse. Gjennomføringen av offentlige anskaffelser må ses i en større samfunnsmessig sammenheng. I stortingsmeldingen «Det gode innkjøp» fra 2009 er dette oppsummert på følgende måte, som flertallet fullt ut slutter seg til: «Offentleg sektor disponerer ein vesentleg del av ressursane i samfunnet, og ein velfungerande offentleg sektor er avgjerande for samfunnsøkonomien. Det er derfor samfunnsøkonomisk viktig å stimulere til ei effektiv offentleg innkjøpsverksemd. Ved å førebu og gjennomføre innkjøpa sine på ein måte som sikrar konkurranse, openheit og rettferdig behandling av leverandørane medverkar det offentlege til auka effektivitet og kostnadsmedvit i næringslivet. Det skal vere dei mest konkurransedyktige leverandørane som oppnår kontraktar med det offentlege, slik at fellesskapet sine midlar vert utnytta best mogleg. Regjeringa ønskjer ein berekraftig og effektiv offentleg sektor prega av kvalitet og tilgjengelegheit, og som er i stand til å endre seg i takt med endra behov. Ved å vere ein profesjonell innkjøpar som planlegg sine innkjøp godt og stiller klare krav til både produkt og leverandørar, kan det offentlege skaffe betre varer og tenester og tilby meir brukarvennlege tenester til innbyggjarane. Ikkje minst er det viktig at offentlege innkjøp vert brukte til å fremje viktige samfunnsomsyn og bidra til miljøvennlege og innovative løysingar.» 18 Det offentliges anskaffelsesvirksomhet skal ikke bare sikre den beste kvaliteten til lavest mulig kostnad, men også bidra til en bærekraftig og effektiv offentlig sektor, effektivitet og kostnadsbevissthet i privat sektor, utvikling av bedre og mer brukervennlige tjenester til innbyggerne, samt legge til rette for innovasjon og ivaretakelse av miljø- og livssyklusperspektiver. På denne måten vil det offentlige spille en viktig rolle for hvordan samfunnets ressurser sett under ett blir benyttet, og dermed påvirke verdiskapning, sysselsetting og velferd i samfunnet. 19
Forarbeid