Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å regulere offentlige anskaffelser av varer, prioriterte tjenester og bygge- og anleggsarbeider over angitte EU/EØS-terskelverdier. Bestemmelsene i direktivet er gjennomført i norsk rett ved lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser og forskrift 7. april 2006 nr. 402 om offentlige anskaffelser. Hovedstammen i regelverket er altså av EU/EØS-rettslig opprinnelse. I tillegg har lovgiver valgt å innføre nasjonale regler for offentlige anskaffelser som går videre enn det EU/EØS-retten krever. Dels er det tale om mer detaljert regulering på flere felter, dels er det innført prosedyreregler for anskaffelser under de ovennevnte EU/EØS-terskelverdiene, samt for de såkalte uprioriterte tjenestene. Dette særnorske anskaffelsesregelverket er inntatt i nevnte lov og forskrift. Sondringen mellom EU/EØS-baserte regler og nasjonale regler er prinsipielt viktig fordi førstnevnte har en annen rettskildemessig bakgrunn. EU/EØS-baserte regler skal tolkes i tråd med EU/EØS-retten og ut fra utviklingen i denne, inkludert rettspraksis fra EU-domstolen. De har også en annen status, med krav på forrang fremfor annen norsk rett så langt dette følger av EØS-loven av 27. november 1992 nr. 109 § 2. I en og samme lov- eller forskriftsbestemmelse kan det være elementer av både EU/EØS-rett og nasjonal utformet rett, og det er ikke alltid enkelt å vite nøyaktig hvor grensen går. I den daglige anvendelsen av regelverket har sonderingen mellom EU/EØS-baserte regler og nasjonale regler liten betydning. Denne sonderingen har imidlertid vært viktig for utvalget , ettersom mandatet er begrenset til en gjennomgang av den særnorske delen av regelverket.
Forarbeid