Gjeldende forskrift inneholder bestemmelser som regulerer bruken av kontraktsvilkår. Det nye anskaffelsesdirektivet viderefører en bestemmelse om kontraktsvilkår, og Norge er således forpliktet til å innføre en slik bestemmelse for så vidt gjelder anskaffelser over EU/EØS-terskelverdiene. Utvalget foreslår at en slik bestemmelse plasseres i forskriftens fellesdel, og overlater til departementet å utforme denne.
Anskaffelsesforskriften inneholder også en bestemmelse som oppfordrer oppdragsgivere til å bruke fremforhandlede og balanserte kontraktsstandarder. Utvalgets flertall ønsker ikke å videreføre denne bestemmelsen. Selv om flertallet mener det er viktig at offentlige kontrakter som hovedregel bruker balanserte vilkår, mener det ikke at det er behov for å regulere dette i forskriften. En slik bestemmelse har ikke noe rettslig innhold og er av mer motiverende art, og bruk av slike kontraktsstandarder bør heller fremmes gjennom veiledning mv. Utvalgets mindretall mener at regelen om kontraktsstandarder må opprettholdes, blant annet fordi dette er en nødvendig og god påminnelse for å understreke et viktig hensyn.
Anskaffelsesforskriften regulerer bruken av rammeavtaler. Reglene i forskriftens del II er nokså omfattende og detaljerte, og er nesten identiske med bestemmelsene i del III.
Utvalget foreslår en mer overordnet bestemmelse om rammeavtaler som bygger på ordlyden i det nye forsyningsdirektivet. Dette innebærer at det ikke oppstilles detaljerte prosedyrer for avrop, men at det bare presiseres at tildeling av kontrakter innenfor en rammeavtale skal skje på bakgrunn av objektive regler og kriterier, som kan innebære at det iverksettes en ny konkurranse blant de aktuelle leverandørene. Det vil ikke i bestemmelsen bli sondret mellom rammeavtaler mellom en eller flere leverandører. Forslaget er ment å gi oppdragsgiver større fleksibilitet enn over EU/EØS-terskelverdiene, ved ikke å detaljregulere hvordan det skal gjøres avrop på rammeavtalene.
Utvalget foreslår å videreføre bestemmelsen om at det som hovedregel skal gjelde en begrensning på fire år for en rammeavtales varighet, med unntak av tilfeller som er særlig berettiget ut fra rammeavtalens gjenstand. En slik begrensning skal imidlertid ikke gjelde for rammeavtaler om helse- og sosialtjenester.
Gjeldende anskaffelsesregelverk inneholder ingen eksplisitte regler om adgangen til å foreta endringer i eksisterende kontrakter. Reglene innebærer imidlertid at vesentlige endringer i en eksisterende kontrakt vil bli sett på som inngåelse av en ny kontrakt, og dette har blitt slått fast av EU-domstolen. Det nye anskaffelsesdirektivet inneholder en bestemmelse om adgangen til å foreta endringer i kontrakt som primært kodifiserer gjeldende rett, men som også på noen punkter går lenger.
Utvalget er av den oppfatning at reglene om endring av kontrakt som fremgår av den nye direktivbestemmelsen, i hovedtrekk følger av de generelle prinsippene om blant annet likebehandling og gjennomsiktighet. Den må derfor i utgangspunktet gjelde for anskaffelser både over og under EU/EØS-terskelverdiene. Mot denne bakgrunn foreslår utvalget at de nye bestemmelsene om endring i kontrakt innføres i forskriftens fellesdel (del I), og det overlates til departementet å utforme den nærmere ordlyden.
Utvalgets flertall understreker imidlertid at grensen for hva som skal anses som vesentlig, ikke nødvendigvis må være helt lik i de forskjellige deler av forskriften. Ettersom oppdragsgivere generelt skal ha mer fleksibilitet i henhold til forskriftens del II, og enda mer i henhold til forskriftens del I, vil adgangen til å gjøre endringer i kontrakter som inngås etter disse delene, også være videre. Dette er også helt i samsvar med prinsippet om forholdsmessighet. Utvalgets mindretall er uenig i at det skal være ulik fortolkning av vesentlighetskravet over og under EU/EØS-terskelverdiene fordi dette vil skape stor usikkerhet for oppdragsgivere.
Et samlet utvalg mener imidlertid at det skal mye til for å konstatere at en endring i en kontrakt om helse- og sosialtjenester er vesentlig, når endringen er begrunnet i brukerens behov og kontraktens formål.
Oppdragsgiver har i dag adgang til å dele opp en kontrakt i delkontrakter, uten at anskaffelsesregelverket inneholder særskilte bestemmelser om dette. Det nye anskaffelsesdirektivet kodifiserer denne adgangen.
Utvalget ønsker at det fortsatt skal være mulig for oppdragsgiver å dele opp en kontrakt, men ser imidlertid ikke noe behov for å innføre nye bestemmelser i forskriftens del II, svarende til de nye direktivbestemmelsene. Utvalget er av den oppfatning at oppdragsgiver innenfor regelverkets ramme kan legge til rette for oppdeling av kontrakter. Utvalget foreslår derfor ikke en plikt til oppdeling eller en plikt til å vurdere oppdeling. Utvalget vil heller ikke foreslå eksplisitte bestemmelser om at oppdragsgiver kan begrense antallet av kontrakter som tildeles en og samme leverandør, eller om at oppdragsgiver kan slå flere delkontrakter sammen i en kontrakt hvis dette faller best ut i henhold til tildelingskriteriene.
Gjeldende anskaffelsesregelverk regulerer ikke bruken av underleverandører direkte. Det inneholder bare noen få bestemmelser om hvilke opplysninger om eventuelle krav relatert til underleverandører som skal fremgå av konkurransegrunnlaget. Det nye anskaffelsesdirektivet inneholder en bestemmelse om underleverandører som dels viderefører dagens regler om hvilke opplysninger som oppdragsgiver kan og skal etterspørre i konkurransegrunnlaget, dels innfører en rekke nye bestemmelser om bruk av underleverandører. Dette gjelder blant annet en ny frivillig bestemmelse om oppdragsgivers mulighet til å betale direkte til underleverandøren, og en bestemmelse om at hovedleverandøren skal gi visse opplysninger om de underleverandører som faktisk skal utføre bygge- og anleggsarbeider og visse tjenester. Endelig inneholder det nye direktivet en rekke bestemmelser om hvordan det sikres at underleverandørene overholder deres forpliktelser på miljø- og arbeidsområdet og internasjonale menneskerettigheter, samt en bestemmelse om at oppdragsgiver har adgang til å undersøke om underleverandøren skal eller kan avvises på grunn av forhold ved leverandøren.
Utvalget foreslår ikke en detaljert liste over hvilke opplysninger konkurransegrunnlaget skal inneholde, og utvalget vil derfor heller ikke vil foreslå å innføre en særskilt bestemmelse om at oppdragsgiver i konkurransegrunnlaget kan etterspørre visse opplysninger om bruk av underleverandører. Dette innebærer at oppdragsgiver ikke etter forskriftens del II blir forpliktet til å etterspørre opplysninger om underleverandører.