Det store spennet i erfaringer med og innspill til endringer av anskaffelsesregelverket gjør at utvalget bare i begrenset grad kan sammenfatte dem i denne utredningen. Innspillene bekrefter imidlertid de observasjoner og svakheter som er skissert i mandatet: Mange aktører mener at anskaffelsesregelverket er for detaljert, komplisert og formalistisk, samt at kostnadene og ressursbruken som forutsettes benyttet ved gjennomføringen av konkurranser, oppleves som høye, særlig forhold til anskaffelsenes verdi.
Det faktum at regelverket er detaljert og formalistisk, fører til at det lett skjer feil. I sin tur bidrar det til en slik vekst i klage- og rettssaker som er påpekt i mandatet. De nevnte klageprosedyrene er svært ressurskrevende, både for oppdragsgivere og leverandører. Sett fra oppdragsgiversiden oppleves de ofte som til dels formålsløse i lys av det overordnede formålet med regelverket, ikke minst ved anskaffelser av begrenset verdi. At håndhevelsessystemet er svært ressurskrevende, har som konsekvens at mange oppdragsgivere i større grad konsentrerer seg om å unngå nettopp ressurskrevende klageprosesser fremfor å foreta «det gode innkjøp». Innspillene bekrefter påstanden i mandatet om at «fokuset på de prosessrettslige sidene ved offentlige anskaffelser er i ferd med å overskygge de anskaffelsesfaglige.»
Innspillene bekrefter videre at ressursbruken og kravet til kompetanse ikke står i forhold til anskaffelsenes verdi og kompleksitet. Også enkle anskaffelser av lav verdi krever betydelig kompetanse og ressursbruk, ikke bare på oppdragsgiversiden, men også på leverandørsiden. Utvalget opplever at det er enighet om disse observasjonene.
Aktørene har forskjellige synspunkter på hva som skal til for å avhjelpe ovennevnte svakheter. Noen ønsker seg detaljerte regler, à la en «kokebok». Andre ønsker et meget fleksibelt regelverk med så lite detaljstyring som mulig. Mange leverandører peker på at problemet ikke nødvendigvis er selve regelverket, men praktiseringen av det. Dette kan trekke i retning av at det er mindre behov for forenkling av regelverket, og større behov for kompetanseheving. Når det er sagt, påpeker også mange fra leverandørsiden at uheldig eller uhensiktsmessig praktisering i stor grad skyldes et komplisert regelverk, og at det er behov for en forenkling av regelverket.
Videre er leverandørene grunnleggende opptatt av at deres rettigheter hva gjelder likebehandling, gjennomsiktighet og konkurranse, sikres. Utvalget oppfatter samtidig at mange leverandører ønsker mer fleksible anskaffelsesprosesser, blant annet med muligheter for å tilpasse tilbud og ha dialog med oppdragsgiver.
Innspillene som utvalget har mottatt, gir således ikke noe entydig svar på hva behovet for forenkling faktisk er. Utvalget har imidlertid merket seg et relativt unisont ønske om følgende:
Avvisningsreglene speiler regelverket. Når regelverket inneholder mange detaljerte og formalistiske regler, får man også mange uhensiktsmessige avvisningssituasjoner. Disse oppleves som vanskelige og ressurskrevende i seg selv og fører i mange tilfeller til at oppdragsgiver må avvise leverandører fra konkurransen på grunn av «bagateller». Dette fører igjen til mindre gode konkurranser og reduserte muligheter til å gjennomføre «det gode innkjøp».
Detaljerte regler fører til at oppdragsgiver lett gjør feil, som ofte leder til at anskaffelsesprosessen stanser opp, forsinkes og endog avlyses.
Både oppdragsgivere og leverandører ønsker seg utvidet adgang til å endre sine utgangspunkter underveis i anskaffelsesprosessen, både konkurransegrunnlaget (oppdragsgivers beskrivelse av sitt anskaffelsesbehov) og tilbudene (hva gjelder leverandørenes kvalifikasjoner og tilbudte ytelser). I dette ligger også et ønske om å kunne supplere med informasjon og dokumentasjon underveis.
Grensen mellom lovlige avklaringer og ulovlige forhandlinger i anbudskonkurranser må vurderes.
Formalismen og detaljstyringen må ned til et minimum.
Oppdragsgivere må gis mulighet til å fokusere på «det gode innkjøp», ikke bare at anskaffelsen oppfyller alle detaljerte krav i regelverket.