Oppdragsgiver kan etter gjeldende regelverk stille minimumskrav til leverandørenes kvalifikasjoner, herunder til deres tekniske kvalifikasjoner og finansielle og økonomiske stilling. En oppdragsgiver som ønsker å stille kvalifikasjonskrav, står som utgangspunkt fritt til å bestemme hvilke. Det følger likevel noen begrensninger av regelverket, blant annet at kravene skal sikre at leverandøren er egnet til å gjennomføre kontrakten og at de står i forhold til den ytelse som skal leveres, og ikke må være diskriminerende. Det nye anskaffelsesdirektivet gir, i likhet med direktiv 2004/18/EF, regler om hvilke kvalifikasjonskrav oppdragsgiver lovlig kan oppstille. Som noe nytt presiserer direktivet at kvalifikasjonskravene skal ha tilknytning til kontraktsgjenstanden. Det fastsettes også som hovedregel et tak på to ganger kontraktsverdien for krav til leverandørenes årlige omsetning. Utvalget foreslår å videreføre gjeldende regel i forskriftens del II om at oppdragsgiver har rett, men ikke plikt, til å stille kvalifikasjonskrav. Utvalget ser ikke at vilkåret om at kvalifikasjonskravene skal ha tilknytning til kontraktsgjenstanden, har selvstendig innhold ved siden av vilkåret om de skal sikre at leverandørene er egnet til å oppfylle kontraktsforpliktelsene. Utvalget mener også at det allerede følger av de grunnleggende prinsippene om henholdsvis forholdsmessighet og likebehandling at kravene må stå i forhold til kontraktsgjenstanden og ikke være diskriminerende. Utvalget foreslår derfor ikke at slike presiseringer tas inn i bestemmelsen i del II. Utvalget foreslår heller ikke å innføre en hovedregel om et tak på to ganger kontraktsverdien for krav til leverandørenes årlige omsetning. Utvalget ønsker å overlate slike vurderinger til den enkelte oppdragsgiver, og peker på at forholdsmessighetsprinsippet uansett vil sette begrensninger for hvor strenge krav til omsetning, soliditet mv. som oppdragsgiver kan sette. Når oppdragsgiver oppstiller kvalifikasjonskrav, følger det av gjeldende forskrift at han også må angi krav til dokumentasjon for at slike krav er oppfylt. Utover dette er det ikke gitt uttrykkelige regler om dokumentasjon. Således står oppdragsgiver som utgangspunkt fritt til å etterspørre den dokumentasjon oppdragsgiver selv mener er relevant for å vurdere om kvalifikasjonskravene er oppfylt. Det nye anskaffelsesdirektivet viderefører i hovedsak de detaljerte regler om dokumentasjon som i dag gjelder i forskriftens del III. Som noe nytt innføres det regler om at leverandørene alltid kan levere egenerklæringer som foreløpig bevis på at de oppfyller kvalifikasjonskrav som skal dokumenteres ved sertifikater/attester utstedt av offentlige myndigheter eller uavhengig tredjepart. En slik egenerklæring trer altså – foreløpig – i stedet for den dokumentasjon som oppdragsgiver har etterspurt, og oppdragsgiver kan da på ethvert tidspunkt i anskaffelsesprosessen kreve at leverandørene leverer inn den etterspurte dokumentasjonen. Oppdragsgiver skal be om slik dokumentasjon fra den leverandøren oppdragsgiver har til hensikt å tildele kontrakten, for å foreta en endelig vurdering av om denne leverandøren er kvalifisert før kontrakten tildeles. Det nye egenerklæringsregimet vil kunne være ressursbesparende og forenklende, både for oppdragsgiver og leverandører. Utvalget foreslår å videreføre gjeldende regel om at oppdragsgiver skal ha plikt til å fastsette krav til dokumentasjon for oppfyllelse av de kvalifikasjonskrav som blir stilt. Utvalget foreslår også å innføre direktivets regel om at leverandører skal ha rett til å levere egenerklæring som foreløpig bevis på at de oppfyller kvalifikasjonskrav som skal dokumenteres ved sertifikater/attester utstedet av offentlige myndigheter eller uavhengig tredjepart. Videre foreslår utvalget at oppdragsgiver også skal kunne tillate levering av egenerklæring som foreløpig bevis på at leverandørene oppfyller kvalifikasjonskrav som skal dokumenteres på annen måte.
Forarbeid