Rt-1930-642: Summeringsfeil i spesifisert anbud

Hovedspørsmålet var om en tilbyder var bundet av en uriktig totalpris i et spesifisert anbud når det forelå en summeringsfeil i tilbyderens disfavør. Saken reiste også spørsmål om hvilken betydning mottakerens kontrollmulighet og anbudets utforming hadde for resultatet.

Høsten 1924 ble det kunngjort anbudskonkurranse om oppføring av en ny bygning til telefoncentral ved Kastellet i Østre Aker. I anbudsbetingelsene var det fastsatt at anbudene skulle oppføres i rund sum, med pris for hver post i beskrivelsen. Murmester Ove Hansen leverte et spesifisert anbud med oppgitt sluttsum 142.493,50 kroner. Anbudet var om lag 19.000–20.000 kroner lavere enn det nest billigste tilbudet. Etter innleveringen ble det besluttet enkelte endringer og sløyfing av arbeider. Hansens tilbud ble antatt, og etter forhandlinger om reduksjon som følge av endret planlegging ble det 1924-10-04 inngått kontrakt med beregnet utgiftssum 136.523,50 kroner. Under byggearbeidet oppdaget telefonanlegget ved revisjon av anbudet at det forelå en summeringsfeil på 10.000 kroner i Hansens disfavør. Hansen krevde ved brev 1925-09-07 å få beløpet godtgjort, under henvisning til at kontrakten bygget på tegninger, beskrivelser og det spesifiserte anbudet. Han pekte også på at tilbudet fortsatt ville vært klart lavere enn neste anbyders. Kravet ble avvist, og saken gikk til søksmål med krav om 10.000 kroner med renter.

Høyesterett delte seg, men flertallet sluttet seg i det vesentlige til byrettens flertalls begrunnelse. Flertallet la vekt på at Hansens anbud var spesifisert i samsvar med oppdragsgiverens krav, og at den oppgitte totalsummen fremstod som summen av en rekke enkeltposter. Før kontraktsinngåelsen var partene blitt enige om enkelte endringer som reduserte anbudssummen til 136.523,50 kroner. Etter flertallets syn måtte det ha vært begge parters forutsetning ved kontraktsinngåelsen at dette beløpet faktisk utgjorde summen av de enkelte postene i spesifikasjonen. Flertallet fremhevet videre at det var like lett for begge parter å kontrollere om summeringen var riktig. Siden telefonanlegget både hadde krevd spesifikasjon og selv foranlediget endringer i denne, mente retten at anlegget hadde særlig oppfordring til å etterregne summen. Under disse omstendighetene kunne telefonanlegget ikke til sin fordel påberope seg summeringsfeilen. Flertallet viste også til at det ikke syntes å være grunn til å betvile at Hansens anbud ville blitt antatt selv om totalsummen hadde vært 10.000 kroner høyere, ettersom anbudet fortsatt lå betydelig under neste tilbud.

Mindretallet tok utgangspunkt i at tilbyder eventuelt kunne ha påberopt seg seg ubundethet som følge av feilen, slik at ingen kontrakt var kommet i stand og nye forhandlinger måtte til. Etter mindretallets syn ga imidlertid ikke summeringsfeilen grunnlag for å anse kontrakt inngått på en kontraktssum som lå 10.000 kroner over det telefonanlegget noen gang hadde akseptert. Mindretallet mente derfor at kravet om tillegg til den vedtatte kontraktssummen ikke kunne føre frem. I byrettens dissens ble det dessuten fremhevet at det normalt ikke påhviler mottakeren av et anbud noen alminnelig plikt til å kontrollberegne sluttsummen, og at avtaleloven § 32 ikke kom til anvendelse fordi mottakeren verken innså eller burde ha innsett feilen. Høyesteretts flertall bygget likevel avgjørelsen på de konkrete omstendighetene knyttet til spesifikasjon, endringer og kontrollmulighet.

Høyesterett stadfestet byrettens dom. Oslo Telefonanlegg ble dermed forpliktet til å betale Ove Hansen 10.000 kroner, slik byretten hadde fastsatt, og Høyesteretts flertall mente oppdragsgiveren ikke kunne gjøre summeringsfeilen gjeldende til egen fordel. I tillegg ble telefonanlegget dømt til å betale saksomkostninger for Høyesterett med 400 kroner. Resultatet bygget på en konkret vurdering av det spesifiserte anbudet, partenes forutsetninger og oppdragsgiverens mulighet til å kontrollere summeringen.

Dommen gjelder ikke offentlige anskaffelser etter dagens anskaffelsesregelverk, men illustrerer et grunnleggende spørsmål om feil i tilbud og betydningen av tilbudets oppbygning. Avgjørelsen viser at der et tilbud er spesifisert etter oppdragsgiverens krav, og mottakeren har reell anledning og oppfordring til å kontrollere summeringen, kan en ren summeringsfeil etter omstendighetene ikke uten videre utnyttes til mottakerens fordel. Dommen er først og fremst av kontraktsrettslig interesse, men kan også ha kildeverdi ved vurderinger av prisopplysninger, åpenbare feil og partenes berettigede forventninger i tilbudsprosesser.