LH-2022-44364: Sanger i Ishavskatedralen var fast ansatt

Hovedspørsmålet var om A reelt sett var arbeidstaker etter arbeidsmiljøloven, til tross for at forholdet formelt var organisert gjennom årlige oppdragsavtaler via enkeltpersonforetak. Dersom han var arbeidstaker, oppsto spørsmål om fast ansettelse, stillingsprosent, lønn, pensjon og erstatning.

A hadde siden 2001 opptrådt som sanger ved Midnattskonsertene i Ishavskatedralen i Tromsø. Fra og med 2013 inngikk han, som de øvrige musikerne i konsertkonseptet, årlige oppdragsavtaler med Tromsøysund sokn gjennom eget enkeltpersonforetak. Avtalene gjaldt konserter for Hurtigruten, åpne midnattssol- og nordlyskonserter samt enkelte andre konserter. Soknet satte opp turnus, fastsatte overordnede rammer for repertoar og kvalitet og utnevnte gruppeleder for hver konsertkveld. Musikerne kunne bytte konserter internt i den faste musikergruppen, og i begrenset grad gi bort konserter. Utskifting utenfor gruppen måtte godkjennes av soknet.

Tvisten oppsto etter nedstengningen i mars 2020. Creo fremmet på vegne av A og andre musikere krav om fast ansettelse, pensjon og etterbetaling av lønn og feriepenger. Soknet avviste kravene og fastholdt at musikerne var oppdragstakere. A tok deretter ut stevning. Tingretten kom til at han var fast ansatt i 42,3 % stilling, hadde krav på feriepenger, etterinnmelding i pensjonsordningen fra 1. januar 2013 og oppreisningserstatning, men ikke etterbetaling av lønn for perioden 21. juni 2018 til 12. mars 2020. Begge parter anket.

Lagmannsretten tok utgangspunkt i arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd og Høyesteretts praksis om grensedragningen mellom arbeidstaker og oppdragstaker, særlig HR-2016-1366-A. Retten understreket at vurderingen beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering, og at arbeidstakerbegrepet skal tolkes vidt der det er tvil.

Når det gjaldt personlig arbeidsplikt, la lagmannsretten vekt på at A var del av en eksklusiv og kvalitetskontrollert gruppe musikere som soknet hadde bygget opp. Soknet hadde avgjørende innflytelse over hvem som kunne inngå i gruppen. Adgangen til å bytte konserter gjaldt bare internt i den godkjente gruppen, og kunne derfor sammenlignes med vaktbytte i ordinære arbeidsforhold. A kunne ikke fritt sette inn andre i sitt sted. Dette talte klart for arbeidstakerstatus.

Om ledelse og kontroll la retten avgjørende vekt på soknets rettslige adgang til å styre virksomheten. Soknet satte opp turnus, bestemte hvilke konserter som skulle gjennomføres, hvor og når de skulle finne sted, og fastsatte overordnede rammer for repertoar, uttrykk og kvalitet. Selv om musikerne hadde betydelig kunstnerisk frihet i det daglige og var selvgående, utelukket ikke dette arbeidstakerstatus. Retten viste til at høyt kvalifiserte yrkesutøvere ofte arbeider med stor faglig selvstendighet innenfor arbeidsgivers rammer.

Retten vurderte også andre momenter. At A fakturerte honorar gjennom enkeltpersonforetak, ble ikke tillagt vesentlig vekt. Heller ikke kontraktsbestemmelser om mislighold og honorarbortfall ved avlysninger var avgjørende. Lagmannsretten fremhevet at soknet utad bar ansvar for konsertleveransen overfor Hurtigruten, og at kontraktsformen ikke kunne endre realiteten i forholdet. At A også hadde andre oppdrag, ble heller ikke gitt avgjørende betydning.

Ved fastsettelsen av stillingsprosent la lagmannsretten til grunn at utgangspunktet måtte være antall tildelte konserter, ikke faktisk spilte konserter, fordi de tildelte konsertene best uttrykte soknets reelle arbeidskraftbehov. Retten kom til at A i gjennomsnitt var tildelt 110 konsertkvelder årlig, og fastsatte etter en samlet vurdering stillingen til 63 %. Videre fant retten at han hadde krav på etterbetaling av lønn for perioden 7. juni 2018 til 12. mars 2020 med 26 766 kroner pluss forsinkelsesrenter. Kravet om etterinnmelding i tjenestepensjonsordningen fra 1. januar 2013 var ikke foreldet. A ble også tilkjent oppreisningserstatning, men i lavere beløp enn det som fremgår av sammendraget; i den gjengitte vurderingen er beløpet 50 000 kroner.

Lagmannsretten kom til at A var arbeidstaker etter arbeidsmiljøloven § 1-8 og dermed fast ansatt i Tromsøysund sokn etter § 14-9 første ledd. Stillingen ble fastsatt til 63 %. Han fikk medhold i krav om etterbetaling av lønn for perioden 7. juni 2018 til 12. mars 2020 med 26 766 kroner med renter, etterinnmelding i tjenestepensjonsordningen med virkning fra 1. januar 2013 og oppreisningserstatning. Soknets anke førte derfor ikke frem i arbeidstakerspørsmålet, mens A fikk delvis medhold i den avledede anken om stillingsprosent og økonomiske krav.

Dommen gjelder ikke offentlige anskaffelser, men den berører kontraktsklassifisering og viser at domstolene legger avgjørende vekt på realiteten i tilknytningsforholdet fremfor partenes formelle betegnelser. For virksomheter som bruker oppdragsavtaler over tid, illustrerer avgjørelsen at fast turnus, personlig arbeidsplikt, organisatorisk integrasjon og styringsrett kan lede til at oppdragstakere anses som arbeidstakere. Dommen viser også at høy faglig eller kunstnerisk selvstendighet ikke i seg selv utelukker arbeidstakerstatus, dersom oppdragsgiver har den overordnede styringen av virksomheten.