LH-2022-125450: rettslig interesse i anskaffelsessak

Hovedspørsmålet var om Braathe Gruppen AS oppfylte vilkåret om rettslig interesse etter tvisteloven § 1-3 for å få fremmet søksmål mot Bodø kommune. Dette gjaldt både krav om fastsettelsesdom for ulovlige direkteanskaffelser, sanksjoner etter anskaffelsesloven og erstatning for kostnader ved KOFA-klage.

Bodø kommune kunngjorde i 2015 en begrenset anbudskonkurranse for rammeavtale om IKT-driftstjenester og tilhørende utstyr på vegne av flere kommuner. Anskaffelsen hadde en estimert verdi på mellom 144 og 258 millioner kroner, og rammeavtalen skulle vare i inntil seks år. Atea AS, iTet AS, nå Braathe Gruppen AS, og Evry AS leverte tilbud. Atea fikk høyest score og kontrakt ble signert 3. januar 2017.

Etter tildelingen oppsto flere tvister mellom Braathe Gruppen og Bodø kommune. Leverandøren begjærte midlertidig forføyning, klaget til KOFA og tok ut søksmål om erstatning. KOFA traff 13. juli 2021 vedtak om overtredelsesgebyr mot Bodø kommune. Kommunen reiste deretter søksmål mot KOFA ved Oslo tingrett for overprøving av gebyrvedtaket.

Braathe Gruppen tok 12. august 2021 ut nytt søksmål mot Bodø kommune med påstand om at kommunen hadde foretatt ulovlige direkteanskaffelser i tilknytning til rammeavtalen med Atea, at kommunen skulle ilegges sanksjoner etter anskaffelsesloven §§ 13 og 14, og at selskapet skulle tilkjennes erstatning for kostnader ved KOFA-saken. Kommunen begjærte søksmålet avvist under henvisning til manglende rettslig interesse. Tingretten fremmet saken. Kommunen anket denne avgjørelsen til lagmannsretten.

Lagmannsretten tok utgangspunkt i tvisteloven § 1-3 og understreket at søksmål kan reises om rettskrav når saksøkeren har et reelt behov for å få kravet avgjort overfor saksøkte. Retten viste til HR-2021-417-P om at vurderingen omfatter tre elementer: om saken gjelder et rettskrav, om kravet har aktualitet, og om saksøkeren har tilstrekkelig tilknytning til søksmålsgjenstanden. Videre fremhevet lagmannsretten at vurderingen må skje konkret for hvert enkelt krav som er gjort til gjenstand for søksmål, og at søksmålsvilkårene må være oppfylt på alle trinn av saken.

For påstanden om at kommunen hadde foretatt ulovlige direkteanskaffelser, la lagmannsretten til grunn at kontraktsforholdet med Atea fortsatt besto på avgjørelsestidspunktet, og at ny leverandør først skulle overta fra 1. januar 2023. Kravet hadde derfor fortsatt aktualitet. Retten avsto fra å ta stilling til om den rettslige interessen eventuelt kunne falle bort etter leverandørskiftet, fordi vurderingen skulle foretas ut fra den daværende situasjonen.

Når det gjaldt kravet om sanksjoner etter anskaffelsesloven §§ 13 og 14, avviste lagmannsretten kommunens syn om at saken var overflødig fordi KOFA allerede hadde ilagt gebyr og gebyrvedtaket var brakt inn for Oslo tingrett. Retten pekte på at søksmålet mot KOFA gjaldt gyldigheten av KOFAs vedtak etter anskaffelsesloven § 12 sjette ledd, mens Braathe Gruppens søksmål gjaldt direkte krav mot kommunen om sanksjoner etter §§ 13, 14 og 15. Søksmålene var derfor ikke sammenfallende. Lagmannsretten la også vekt på at Oslo tingrett hadde stanset KOFA-saken i påvente av denne tvisten, slik at dobbeltbehandling ikke forelå.

For kravet om erstatning for kostnader i forbindelse med KOFA-saken la lagmannsretten vekt på at dette kravet ikke tidligere hadde vært fremmet for domstolene. Dersom det ikke kunne behandles i denne saken, måtte Braathe Gruppen reise et særskilt søksmål, noe retten anså som uhensiktsmessig og kostnadsdrivende. Også dette kravet oppfylte derfor vilkåret om reelt behov.

Samlet kom lagmannsretten til at Braathe Gruppen hadde rettslig interesse for alle tre kravene. Tingrettens beslutning om å fremme saken var dermed riktig.

Lagmannsretten forkastet Bodø kommunes anke og opprettholdt at søksmålet fra Braathe Gruppen AS skulle fremmes. Retten kom til at leverandøren hadde rettslig interesse etter tvisteloven § 1-3 for samtlige krav: fastsettelsesdom om ulovlige direkteanskaffelser, krav om sanksjoner etter anskaffelsesloven §§ 13 og 14 og krav om erstatning for kostnader ved KOFA-saken. Bodø kommune ble også dømt til å betale samlede sakskostnader for tingretten og lagmannsretten med 73 285 kroner.

Kjennelsen illustrerer at spørsmålet om rettslig interesse i anskaffelsessaker må vurderes konkret for hvert krav som fremmes, og ut fra situasjonen på avgjørelsestidspunktet. Den viser også at et pågående eller stanset KOFA-spor ikke nødvendigvis avskjærer søksmål mot oppdragsgiver etter anskaffelsesloven §§ 13 og 14. For rettskildebruken er avgjørelsen særlig relevant ved vurderingen av når en leverandør fortsatt har et reelt behov for domstolsavklaring etter at kontrakt er inngått, og hvordan prosessuelle spørsmål om avvisning skal skilles fra realitetsvurderingen av om sanksjoner faktisk kan ilegges.