LH-2002-635: Ingen rettslig interesse i prøving av tildelingsvedtak

lagdommer Richard Saue.

Saken gjelder spørsmålet om Måsøy kommune har rettslig interesse i å få prøvet gyldigheten av et vedtak truffet av helse- og sosialstyret i Finnmark fylkeskommune. Videre gjelder saken om kommunen skal tilkjennes saksomkostninger i søksmål mot fylkeskommunen. I 1998 nedsatte Finnmark fylkeskommune en plangruppe for å utarbeide en ny ambulanseplan for fylket for tiden 2000 – 2004. Plangruppen avsluttet sitt arbeid i 1999. Finmark fylkesting traff under samling 7. – 9. desember 1999 i sak 99/42 – «ambulanseplan for Finnmark» – slikt vedtak: 1. Fylkestinget godkjenner ambulanseplan for Finnmark som den er fremlagt i plangruppen og Helse- og sosialstyret som styringsgruppe. 2. Tilbudsprinsippet legges til grunn ved innhenting av tilbud og inngåelse av nye kontrakter. 3. Helse- og sosialstyret gis fullmakt til å gjennomføre prosessen og snarest inngå nye avtaler. 4. Ambulanseutøver må sørge for å ha personell som behersker samisk i samisk språk forvaltningsområdet. – – – Helse- og sosialstyret må påse at eventuell kostnadsøkning grunnet innføring av ambulanseplanen må innarbeides i eget budsjett.

Helse- og sosialstyret må dersom det er nødvendig, tilpasse kravene i planen til de økonomiske rammene. Fylkeskommunen utlyste i første kvartal 2000 åpen tilbudskonkurranse for levering av bilambulansetjeneste i fylket for tiden 1. januar 2001 – 31. desember 2007. Den 28. august 2000 redegjorde fylkeshelsesjefen for hvilke løsninger som var valgt for drift av ambulansetjenesten i Finnmark fylke for syvårsperioden 2001 – 2007. Han anbefalte helse- og sosialstyret å godkjenne de valgte løsningene. Løsningene innebar blant annet avtale med Johan Nilsen Turi om drift av ambulansetjeneste i Kautokeino, Loppa, Hasvik, Måsøy og Nordkapp kommune. I fylkesrådens innstilling av 28. august 2000 ble helse- og sosialutvalget anbefalt å godkjenne de valgte løsninger. Helse- og sosialstyret traff 29. august 2000 slikt enstemmig vedtak: Helse- og sosialutvalget godkjenner de valgte løsningene for drift av ambulansetjenesten i Finnmark fylke for syvårsperioden 2001 – 2007. Senere samme år ble det inngått avtale mellom fylkeskommunen og Johan Nilsen Turi om ambulansetjeneste i Kautokeino, Loppa, Hasvik, Måsøy og Nordkapp kommune.

Selskapet som skulle stå for ambulansetjenesten, ble registert under navnet «Arctic Ambulanse AS». De valgte løsninger for ambulansetjenesten ble utsatt for omfattende kritikk. Måsøy kommune var en av de kommunene som engasjerte seg sterkest i kritikken. Arctic Ambulanse AS overtok ansvaret for bilambulansetjenesten i Måsøy 31. desember 2000 klokken 1800. Etter at kommunelegen hadde uttalt at tjenesten var faglig uforsvarlig og ikke kunne benyttes av kommunes helsepersonell, besluttet kommunen 1. januar 2001 å inngå avtale med Måsøy ambulanse om beredskaps- tjeneste inntil forholdene ble rettet. Måsøy Ambulanse hadde tidligere utført ambulansetjenesten i kommunen. Avtalen ble senere forlenget flere ganger. Den 11. mai 2001 reiste Måsøy kommune søksmål ved Tana og Varanger herredsrett, nå Tana og Varanger tingrett, mot Finnmark fylkeskommune og Arctic Ambulanse AS.

I stevningen var det lagt ned påstand om - at helse- og sosialstyrets vedtak av 29. august 2000 om tildeling av konsesjon for ambulansevirksomhet i Måsøy kommune til Johan Nilsen Turi, og iverksettelsen av tildelingsvedtaket overfor Arctic Ambulanse, var ugyldig, - at ambulansetjenesten i Måsøy kommune utøvet av Arctic Ambulanse var uforsvarlig, - at fylkeskommunen og Arctic Ambulanse skulle stanse virksomheten inntil Statens helsetilsyn hadde godkjent tjenesten,

• at fylkeskommunen og Arctic Ambulanse skulle overlate AMK-sambandsutstyr til Måsøy Ambulanse AS, - at fylkeskommune skulle betale kommunen kr 700.000 samt erstatte kommunens utgifter til beredskapstjeneste, og - at fylkeskommunen skulle erstatte kommunens saksomkostninger. Fylkeskommunen og Arctic Ambulanse AS tok til motmæle. Kommunen frafalt senere søksmålet mot Arctic Ambulanse AS, dog uten å oppgi selve kravet mot selskapet. Saken fortsatte mellom kommunen og fylkeskommunen, men før hovedforhandlingen ble kravene vedrørende stans av uforsvarlig tjeneste og utlevering av AMK-sambandutstyr frafalt. I hovedforhandlingen la kommunen ned slik påstand: 1. Vedtak i Finnmark helse- og sosialstyre av 29. august 2000 om tildeling av avtale for drift av ambulansevirksomhet i Måsøy kommune til Johan Nilsen Turi er ugyldig. 2. Finnmark fylkeskommune betaler til Måsøy kommune kr 700.000,- – kroner syvhundretusen – med tillegg av 12 % morarente fra 7. april 2001 og til betaling skjer. 3. Finnmark fylkeskommune plikter å erstatte Måsøy kommune sine utgifter, oppad begrenset til kr 2.182.503,- med tillegg av morarenter fra forfall i henhold til tingrettens dom og til betaling skjer. Subsidiært i forhold til pkt 2 og 3: Finnmark fylkeskommune plikter å erstatte Måsøy kommune sine utgifter, oppad begrenset til 2.857.503,-, med tillegg av morarenter fra forfall i henhold til tingrettens dom og til betaling skjer. 4. Finnmark fylkeskommune dømmes til å betale Måsøy kommune sakens omkostninger, med tillegg av morarente fra forfall i henhold til tingrettens dom og til betaling skjer. Fylkeskommunen la ned slik påstand: 1. Punkt 1 i saksøkerens påstand avvises. Subsidiært i forhold til punkt 1 foran og prinsipalt i forhold til øvrige punkter: 2. Finnmark fylkeskommune frifinnes. 3. Måsøy kommune dømmes til å erstatte Finnmark fylkeskommune sakens omkostninger med tillegg av høyeste lovlige forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer. Tana og Varanger tingrett avsa 5. mai 2002 dom med slik domsslutning: 1. Saken avvises for så vidt gjelder søksmålet om gyldigheten av helse- og sosialstyrets vedtak 29. august 2000. 2. Finnmark fylkeskommune frifinnes for kravet om betaling av 700.000 kroner med grunnlag i avtalen 6. mars 2001. 3. Finnmark fylkeskommune betaler 2.857.503 – tomillioneråttehundreogfemtisjutusenfemhundreogtre – kroner i erstatning til Måsøy kommune med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 – tolv – prosent årlig rente, fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra dommens forkynnelse. 4. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Domsslutningens punkt 1 er en avgjørelse som skulle vært avgjort ved kjennelse. Måsøy kommune har i rett tid påkjært punkt 1 og punkt 4 i domsslutningen. Finnmark fylkeskommunen har tatt til motmæle og påstått kjæremålet forkastet. For det tilfellet at kjæremålet ikke forkastes og saken fremmes for så vidt gjelder kravet om ugyldighet, har fylkeskommunen anket punkt 3 i domsslutningen og begjært oppreisning for ankefristen. Det er bedt om at anken og begjæringen om oppreisning stilles i bero. Måsøy kommune har i hovedsak anført: Tingretten har uriktig lagt til grunn at kommunen ikke har rettslig interesse i å få prøvet spørsmålet om gyldigheten av vedtaket av 29. august 2000 for så vidt gjelder ambulansetjenesten i Måsøy. Både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen er uriktig.

Vedtaket av 29. august 2000 førte til at ambulansetjenesten i Måsøy kommune ble uforsvarlig fra ikrafttreden av ny kontraktsperiode fra 1. januar 2001. Kommunen så seg nødt til å etablere en midlertidig beredskapstjeneste for å sikre liv og helse. Utgiftene til denne tjenesten ble fylkeskommunen dømt til å erstatte kommunen. Det hersket stor grad av tilfredshet med den overordnede ambulanseplanen. Kommuner, helsemyndigheter og helsepersonell reagerte imidlertid kraftig på vedtaket av 29. august 2000. Man fryktet at kvaliteten på ambulansetjenesten ville bli dramatisk dårligere enn tidligere. Vedtaket fulgte ikke opp ambulanseplanen, men åpnet for en vesentlig lavere kvalitet på tjenesten enn den som eksisterte. Helsetilsynet vurderte at vedtaket, i seg selv og gitt at det ble fulgt i praksis, ville medføre en uforsvarlig ambulansetjeneste. Helsetilsynet har også funnet at tjenesten i Måsøy kommune var uforsvarlig i hele 2001. Kommunens primære begrunnelse for påstanden om ugyldighet er at et vedtak som stiller så små krav til tjenestens kvalitet at det pr. definisjon er uforsvarlig, vil innbære at vedtaket innholdsmessig er ulovlig.

I tillegg anføres ugyldighet på grunn av saksbehandlingsfeil, forskjellsbehandling, mangelfull vurdering og begrunnelse. Saksbehandlingen ved tildelingsprosessen og det prispress som den var motivert av, var den underliggende årsak til at resultatet ble vedtakelse av en uforsvarlig tjeneste. Vedtaket som danner grunnlag for ambulansetjenesten i kommunen i en 7-års periode, medførte at tjenesten pr. definisjon var uforsvarlig. Dette ble ikke rettet opp og kommunen har behov for at vedtaket settes til side. Måsøy kommune var høringsinstans for ambulanseplanen. Dette er en indikasjon på kommunens tilknytning til søksmålsgjenstanden – vedtaket av 29. august 2000. Kommunen vil ha en sterkere interesse i det individuelle vedtaket enn den mer generelle planen. Fra 1. januar 2002 overtok staten ved helseforetakene ansvaret for ambulansetjenesten. Kommunen hadde forutsatt at staten ville sørge for en forsvarlig tjeneste. Situasjonen ble da også noe bedret, selv om helseforetaket valgte å videreføre tjenesten basert på det eksisterende fylkeskommunale vedtaket.

Kommunen fant det ikke lengre påkrevet å opprettholde beredskaps-tjenesten for å sikre liv og helse. Kommunens leger har likevel sett seg nødt til å sikre forsvarligheten ved bruk av tjenesten ved bruk av bakvaktordninger, ekstra følgetjenester etc. Virksomheten i Arctic Ambulanse AS er ikke avviklet, men solgt til helseforetaket. Hjemmelen for virksomheten er fortsatt vedtaket av 29. august 2000, og kommunen lever med følgene av vedtaket. Tjenesten er ikke lenger direkte uforsvarlig, men den er fremdeles betydelig dårligere enn det som ville vært nivået ved tildeling av kontrakt etter et gyldig og forsvarlig vedtak. En konstatering av ugyldighet vil føre til at det må fattes et nytt vedtak om hvem og hvordan ambulansetjenesten skal drives, der nivået på tjenesten legges i samsvar med til kravet til forsvarlig tjeneste. Kommunen har den nødvendige tilknytning til søksmålsgjenstanden som kravet til rettslig interesse innebærer. Kommunen har ansvaret for legevakttjenesten og nivået på ambulansetjenesten har direkte betydning for kommunen.

En uforsvarlig ambulansetjeneste som skal utføres i kommunen, har direkte konsekvenser for kommunen. Kommunen har således en direkte tilknytning til søksmålet gjennom ansvaret for legevakttjenesten. I tillegg har kommunen rettslig interesse som representant for borgernes rettskrav på en forsvarlig ambulansetjeneste. Dersom kommunen ikke skulle ha det, er det vanskelig å se at andre kan ha det. Det kan ikke være tvil om at avgjørelsen av ugyldighetsspørsmålet er av aktuell betydning for kommunen. Tjenesten ligger fremdeles godt under lovens krav til forsvarlig tjeneste, og det er åpenbart av aktuell interesse for kommunen å få slutt på dette. Det er ikke før man får dom på ugyldighet av tildelingsvedtaket at helseforetaket vil måtte vedta en tjeneste på et annet og forsvarlig grunnlag. Men det skal ikke stilles for strenge krav til konkretiseringen av hva som er følgene av ugyldighet, fordi det gjelder et fremtidig forhold og dermed er uvisst. Selv om lagmannsretten skulle finne at den aktuelle interessen har blitt redusert etter årskiftet 2001/2002 bør saken likevel fremmes.

Det er av særdeles stor betydning at denne typen saker, der økonomi bevisst prioriteres foran liv og helse, kan bli prøvet for domstolene. Da avgjørelsen om saksomkostninger er brakt inn sammen med avgjørelsen om avvisning av kravet har lagmannsretten full prøvingsadgang. Men selv om prøvingsadgangen skulle være begrenset lider tingrettens avgjørelse av feil ved lovanvendelsen og den er grovt urimelig i resultatet.

Tingrettens begrunnelse for ikke å tilkjenne kommunen saksomkostninger i henhold til tvistemålsloven § 174 annet ledd, er i strid med loven. Det kan ikke være relevant å legge vekt på at kommunen ikke etterkom fylkeskommunens oppfordring om å frafalle kravet om at vedtaket skulle kjennes ugyldig. Videre var det omkostningene ved erstatningskravet som utgjorde den vesentlige del av kommunens omkostningene. Det avgjørende poeng er at saken aldri ville blitt aktualisert dersom tjenesten i praksis ikke var blitt uforsvarlig. Fylkeskommunen kunne hindret at det ulovlige vedtaket materialiserte seg i en uforsvarlig tjeneste, ved å ta reaksjonene alvorlig og stramme inn vilkårene for virksomheten. Saken er således voldt ved de tvistepunkt hvor fylkeskommunen har tapt. Kommunen ville ha den uforsvarlige virksomheten stanset, og få på plass en forsvarlig tjeneste. Det er en feil at tingretten ikke har vurdert dette forholdet. I tillegg fremstår resultatet som klart urimelig. Kommunen må tilkjennes saksomkostninger uansett hva lagmannsretten måtte mene om spørsmålet om rettslig interesse.

Under enhver omstendighet må kommunen tilkjennes den del av sakens omkostninger som knytter seg til erstatningssaken. Det er en feil at tingretten ikke har vurdert dette. Det var tvingende nødvendig for kommunen å reise søksmålet og det fremstår grovt urimelig om kommunen ikke får dekket omkostningene ved dette saksanlegget. Det er lagt ned slik påstand: 1. Saken fremmes for så vidt gjelder kravet om ugyldighet for vedtak av 29. august 2000. 2. Måsøy kommune tilkjennes fulle saksomkostninger for tingretten, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer. Subsidiært: Måsøy kommune tilkjennes sakens omkostninger for tingretten for så vidt gjelder omkostningene relatert til kravet om erstatning, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer. 3. Finnmark fylkeskommune erstatter Måsøy kommune sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg for lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.

Finnmark fylkeskommune har i hovedsak anført: Kjæremålet må forkastes både med hensyn til avgjørelsen om at kommunen ikke har rettslig interesse i å få prøvet gyldigheten av vedtaket av 29. august 2000 og avgjørelsen om saksomkostninger. Omkostningsavgjørelsen er riktig og innenfor lovens rammer. Spørsmålet om gyldigheten av vedtaket av 29. august 2000 står i en annen stilling i dag enn da tingretten traff sin avgjørelse. Helsedepartementet har foretatt en lovlighetskontroll av vedtaket. I brev av 28. mai 2002 til kommunens prosessfullmektig har departementet uttalt at den offentligrettslige siden av vedtaket ikke lider av slike feil at det er ugyldig og at departementet ikke kan oppheve fylkeskommunens vedtak om å inngå avtale med Arctic Ambulanse. Søksmålet gjaldt ikke om tildelingsvedtaket av 29. august 2000 i sin helhet var ugyldig, men bare for så vidt tildelingen vedrørende Måsøy kommune. Kommunen var ikke part i saken vedrørende tildelingsvedtaket.

Vedtaket var først og fremst et vedtak med virkninger mellom fylkeskommunen og Arctic Ambulanse, og dernest et vedtak av betydning i forhold til andre som hadde søkt om å drive ambulansetjeneste i Måsøy kommune. For kommunen fikk vedtaket virkning først etter at driften under Arctic Ambulanse skulle starte opp. Kommunen har hevdet at denne driften var uforsvarlig og ved tingrettens dom fått erstattet sine utgifter til sin egen ambulansetjeneste. For dette erstatningskravet var det imidlertid uten betydning om tildelingsvedtaket var ugyldig eller ikke. Det er ikke riktig at tildelingsvedtaket er ugyldig fordi vedtaket aksepterer en lavere standard på ambulansetjenesten enn det som antas å være lovlig og forsvarlig. Det er ikke fra noen helsemyndighet gitt uttrykk for at tildelingsvedtaket ikke ble truffet innenfor forsvarlige rammer. Når spørsmålet om forsvarlighet dukket opp, hadde det sammenheng med at Arctic Ambulanse ikke på tilfredsstillende måte maktet å oppfylle de rammene som var lagt. Saken kunne da løses ved utbedring eller ved heving av avtalen.

Det fremgår av kjæremålet at ambulansetjenesten har bedret seg etter at staten ved helseforetak Finnmark HF har overtatt ansvaret for driften av ambulansetjenesten. Tjenesten drives på en annen basis enn tidligere, og utgangspunktet slik rammene ble lagt ved tildelingsvedtaket er ikke lovstridig eller under akseptabelt nivå. Slik

utviklingen har vært har kommunen i dag ikke noen aktuell rettslig interesse i å få prøvet gyldigheten av tildelingsvedtaket. Kommunen har heller ikke generelt sett tilstrekkelig interesse i å få prøvet gyldigheten av tildelingsvedtaket. Vedtaket gjaldt ikke direkte kommunen, og en indirekte interesse i forsvarlig helsetjeneste blir først og fremst ivaretatt av tilsynsmyndighetene for helsevesenet. Tilsynet kom med betydelig kritikk av den ambulansetjeneste som Arctic Ambulanse utførte, men dette forhold er avsluttet. Det har også fått sin økonomiske avgjørelse i forhold til kommunen ved at kommunen er tilkjent erstatning. Tildelingsvedtaket berører ikke direkte den rettslige interessen til kommunens innbyggere. De har krav på helsetjenester innenfor de rammer som er lagt. Vedtaket har ikke fratatt innbyggerne noen av deres rettigheter. Tilsynet med at tjenesten er forsvarlig ligger under de offentlige helsemyndigheter. Tingrettens omkostningsavgjørelse er riktig. De spørsmål som fylkeskommunen fikk medhold i, var ikke av underordnet betydning i forhold til erstatningskravet.

Tingrettens vurdering er rimelig og lar seg vanskelig overprøve. For øvrig er det utelukkende spørsmålet om rettslig interesse som er brakt inn for lagmannsretten. Det er lagt ned slik påstand: 1. Kjæremålet forkastes. 2. Finnmark fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten vedr. Måsøy kommunes kjæremål. Pr. dato fastsettes omkostningsbeløpet til kr 18.000. Lagmannsretten ser slik på saken: 1. For at søksmål skal kunne reises, må saksøkeren ha en aktuell rettslig interesse i søksmålet, jf. tvistemålsloven § 54. Hovedsynspunktet for de krav som må stilles til søksmålssituasjonen, er at det må foreligge et klart behov for en rettslig avklaring. Videre må den rettslige interessen foreligge på avgjørelsestidspunktet. Det er altså ikke tilstrekkelig at den ene parten har fått en avgjørelse mot seg som han ønsker å få prøvd ved rettsmidler. Frem til 1. januar 2002 hadde fylkeskommunen ansvaret for at personer med fast bopel eller oppholdssted i fylket ble tilbudt ambulansetjeneste med bil og eventuelt med båt. Dette ansvaret kunne fylkeskommunen oppfylle ved inngå avtale med andre tjenesteytere.

Det vises for så vidt til tingrettens redegjørelse på side 26 – 27 i dommen. Vedtaket i Finnmark helse- og sosialstyre av 29. august 2000 gjelder avtaler om drift av ambulansetjenester for samtlige kommuner i Finnmark fylke i tiden 2001 – 2007. Det fastsettes her hvilke tilbydere som skal få avtale med fylkes- kommunen om drift av ambulansetjenester i den enkelte kommune. Vedtaket regulerer forholdet mellom fylkeskommunen og den enkelte tilbyder, og den enkelte kommune er ikke part i vedtaket. Dette har da også Måsøy kommune erkjent i brev av 14. september 2000 til Finnmark fylkeskommune. Det fremgår av innstillingen til vedtaket at tilbudene var inngitt og vurdert i forhold til en kravsspesifikasjon som fylkeshelsesjefen hadde utarbeidet med grunnlag i den vedtatte ambulanseplanen. I kravsspesifikasjonen var det i det alt vesentlige lagt opp til at «dagens tjenestetilbud og omfang i størst mulig grad skal opprettholdes». Fylkeshelsesjefen hadde arbeidet «med i utgangspunkt i at nye avtaler skal inngås innenfor dagens økonomiske rammer», men at «forutsetningen har -- vist seg umulig å innfri».

Med en tildeling av driftsavtaler som foreslått, ville «årlig kostnad for ambulansetjenesten utgjøre ca 41,8 mill kroner for 2001 dvs ca 5.7 mill over dagens økonomiske ramme for bilambulansetjenesten». Tilføyelsen til vedtaket om ambulanseplanen fastsatte at «(h)else- og sosialstyret må dersom det er nødvendig, tilpasse kravene i planen til de økonomiske rammene». Den enkelte kommune kunne således ikke kreve at kravene i ambulanseplanen skulle forbli uendret uavhengig av de økonomiske rammene. Tvertimot ga tilføyelsen et varsel om at helse- og sosialstyret kunne foreta endringer hensett til de økonomiske rammene. Fylkeskommunen hadde et ansvar for at ambulansetjenesten var forsvarlig, men lagmannsretten finner ikke holdepunkt for at vedtaket i seg selv innebar en uforsvarlig ambulansetjeneste i Måsøy kommune. Helsemyndighetene har ikke gitt uttrykk for at vedtaket av 29. august 2000 stilte så små krav til tjenestens kvalitet at vedtaket innholdsmessig var ulovlig. Det vises i den forbindelse til Helsedepartementets brev av 28. mai 2002 til kommunens prosessfullmektig.

Helsedepartementet foretar her en lovlighetskontroll av fylkeskommunens inngåelse av avtale om ambulansetjeneste i Måsøy og det heter i konklusjonen:

Etter en samlet vurdering av saken, og så langt vi kan vurdere ut fra de opplysningene som er tilgjengelige i en skriftlig saksprosess, er Finnmark fylkeskommunes vedtak om å inngå avtale med Arctic Ambulanse om utøvelse av ambulansevirksomhet i Måsøy blitt til på lovlig måte. Vedtaket er også innholdsmessig lovlig og det er truffet av et organ som har adgang til å treffe slike vedtak. Det fremgår av tingrettens dom at det fra medisinsk hold har vært gitt uttrykk for at den ambulansetjenesten som Arctric Ambulanse drev i Måsøy i 2001, var uforsvarlig. Situasjonen har imidlertid endret seg etter at staten ved helseforetak Finnmark overtok ansvaret for ambulansetjenesten i Måsøy. Tjenesten drives i dag av helseforetaket og den er «friskmeldt» av så vel driftsorganisasjon og fylkeslegen. Kommunen har da også erkjent at situasjonen er en annen enn før statens overtakelse.

Johan Nilsen Turi driver ikke lenger noen form for ambulansevirksomhet i Måsøy kommune, og lagmannsretten kan ikke se at Måsøy kommune har noen aktuell interesse i et søksmål mot fylkeskommunen med påstand om at «vedtak i Finnmark helse- og sosialstyre av 29. august 2000 om tildeling av avtale for drift av ambulansevirksomhet i Måsøy kommune til Johan Nilsen Turi er ugyldig». Lagmannsretten finner således som tingretten at kravet må avvises. Tingrettens avvisningsavgjørelse blir etter dette å stadfeste. 2. Måsøy kommune har i tilknytning til kjæremålet over avvisningsspørsmålet, påkjært tingrettens omkostningsavgjørelse. Det er imidlertid bare tvistepunktet om avvisning av kravet om dom for ugyldighet, som er brakt inn for lagmannsretten. De øvrige tvistepunkter som ble avgjort av tingretten – kravet om betaling av kr 700.000 og kravet om erstatning – er ikke brakt inn til avgjørelse av lagmannsretten. Ved lagmannsrettens behandling av omkostningsspørsmålet for tingretten legges disse punktene i tingrettens avgjørelse uprøvd til grunn.

Lagmannsretten har i likhet med tingretten funnet at kravet om at vedtaket skal kjennes ugyldig, skal avvises. Videre har tingretten funnet at fylkeskommunen skal frifinnes for kravet om at betaling av kr 700.000,- , men at fylkeskommunen skal betale erstatning til kommunen med kr 2.857.503,-. Saksomkostningene skal avgjøres under ett for samtlige av de omtvistede kravene. Tvistemålsloven § 174 lyder: Naar en sak dels vindes og dels tapes, bærer hver av parterne sine omkostninger. Retten kan dog paalægge en av parterne at erstatte den anden en del av hans saksomkostninger eller endog paalægge ham saksomkostninger i det hele. Særlig gjelder dette, naar det bare er i tvistepunkter av liten betydning, han har vundet saken, eller naar han ikke har vundet mer, end han vilde ha faat ved at ta imot et forlikstilbud, som den anden har fremsat, eller naar de fremgaar av omstændighetene, at retssaken eller de væsentlige utgifter er voldt ved de tvistepunkter, hvori han har tapt. Med det utfall som saken har fått, må den anses dels vunnet, dels tapt. Spørsmålet om saksomkostninger skal således avgjøres i forhold til tvistemålsloven § 174.

Hovedregelen er at hver av partene bærer sine saksomkostninger, men annet ledd gir retten en vidtgående adgang til å gjøre unntak. Rett nok vant kommunen frem med sitt krav om erstatning, men den tapte i forhold til kravet om dom for ugyldighet og kravet om utbetaling av kr 700.000,-. For øvrig hadde kommunen før hovedforhandlingen frafalt kravene i stevningen om stans av uforsvarlig tjeneste og utlevering av AMK-sambandsutstyr. Lagmannsretten kan ikke se at spørsmålet om dom for ugyldighet og krav om utbetaling av kr 700.000 er punkt av liten betydning for fylkeskommunen. Det kan heller ikke ses at de vesentlige utgiftene ved saken er voldt ved det tvistepunkt som fylkeskommunen tapte – kravet om erstatning. Lagmannsretten kan således ikke se at de moment som i henhold til tvistemålsloven § 174 annet ledd særlig kan begrunne unntak fra hovedregelen, foreligger. Lagmannsretten har merket seg hva som er anført i kjæremålet om hvorfor kommunen bør tilkjennes saksomkostninger, men kan ikke se at det foreligger forhold som kan begrunne unntak fra hovedregelen.

Etter dette finner lagmannsretten som tingretten at hver av partene bør dekke egne saksomkostninger for tingretten. Kjæremålet har vært forgjeves, og Måsøy kommune bør i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd dekke Finnmark fylkeskommune sine omkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen. Omkostningene settes til kr 18.000,- som oppgitt i tilsvaret. Lagmannsretten legger til grunn at merverdiavgift er medtatt i beløpet.

• Kjennelsen er enstemmig.

Slutning

• Tana og Varanger tingretts avgjørelse om å avvise saken for så vidt gjelder gyldigheten av helse- og sosialstyrets vedtak av 29. august 2000, stadfestes. 2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger for Tana og Varanger tingrett. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Måsøy kommune til Finnmark fylkeskommune 18.000 – attentusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynning av denne kjennelse.