LG-2022-45561: sluttoppgjør i vegentreprise etter anbud

Hovedspørsmålet var hvilke krav entreprenøren hadde på ytterligere vederlag i en enhetspriskontrakt inngått etter offentlig anbudskonkurranse, og om X Anlegg som cesjonar kunne gjøre krav gjeldende mot både staten og Stord kommune. Saken reiste også spørsmål om objektiv kontraktstolkning i entrepriser tildelt etter anbud.

Statens vegvesen Region Vest inngikk 2017-12-14 kontrakt med Contexo AS om utvidelse og utbedring av Litlabøkrysset på E39 i Stord kommune. Kontrakten var en utførelsesentreprise basert på enhetspriser, med NS 8406:2009 som alminnelige kontraktsbestemmelser. Arbeidene omfattet blant annet veganlegg, kulvert og vann- og avløpsanlegg, herunder etablering av vannkummer og midlertidig vannledning. Kontraktssummen var om lag 11,8 millioner kroner eksklusive merverdiavgift. Arbeidene startet i januar 2018, sluttfristen ble forlenget til 2018-10-22, og entreprisen ble akseptert overlevert 2018-11-13.

Contexo sendte sluttregning 2018-12-21 og krevde betaling for flere ikke tidligere fakturerte poster, herunder endringskrav, plunder og heft og mengdeavregning. Statens vegvesen bestred sluttoppgjøret 2019-02-20. Contexo gikk konkurs 2020-11-06. Konkursboet overdro 2020-11-20 selskapets enkle pengekrav til X Anlegg AS. X Anlegg fremmet deretter krav mot staten og tok også ut stevning mot Stord kommune, under henvisning til at kommunen skulle betale VA-delen av prosjektet direkte. Tingretten frifant både staten og kommunen. X Anlegg anket dommen i det vesentlige, med unntak for to endringskrav der selskapet hadde fått medhold i tingretten.

Lagmannsretten tok først stilling til om X Anlegg hadde overtatt de omtvistede kravene fra konkursboet. Retten la til grunn at ordlyden i overdragelsesavtalen klart omfattet samtlige enkle pengekrav, herunder sluttoppgjørskrav og ikke-fakturerte krav. Oversikten i bilag 1 kunne ikke begrense den klare hovedbestemmelsen. Retten fant derfor at også de omtvistede mengdekravene var overdratt til X Anlegg.

Deretter vurderte lagmannsretten om Stord kommune kunne holdes direkte ansvarlig overfor entreprenøren. Retten viste til at entreprisekontrakten uttrykkelig var inngått mellom Statens vegvesen og Contexo, og at kommunen ikke var part. Bestemmelsen om at arbeider under sted S3 skulle faktureres direkte til kommunen, ble forstått som en praktisk betalingsordning, ikke som grunnlag for et direkte kontraktsansvar. Kommunens betalinger underveis og kostnadsfordelingsavtalen mellom kommunen og vegvesenet endret ikke dette. Kravet mot kommunen manglet derfor rettslig grunnlag.

Når det gjaldt statens ansvar, fremhevet lagmannsretten at entreprisekontrakter tildelt etter offentlig anbudskonkurranse skal tolkes objektivt, med utgangspunkt i hvordan en normalt forstandig tilbyder ville forstå kontrakten ved kontraktsinngåelsen. Retten viste i denne sammenheng til rettspraksis om likebehandling, transparens og uklarhetsregelen. Dersom konkurransegrunnlaget gir en noenlunde klar løsning, er denne avgjørende. Bare reelle uklarheter går ut over oppdragsgiver.

Ut fra den delen av dommen som fremgår, vurderte lagmannsretten de fremsatte endringskravene opp mot kontraktens prosessbeskrivelser, tegninger, svar i tilbudsfasen og standardiserte beskrivelser i prosesskodene. Retten la til grunn at mye av tvisten gjaldt om de påståtte tilleggene i realiteten lå innenfor entreprenørens opprinnelige ytelsesplikt etter enhetspriskontrakten. Dommen bygger på at entreprenøren i stor grad ikke fikk medhold i at det forelå byggherreforhold som ga krav på ytterligere vederlag. Det samme gjelder kravene om produksjonsforstyrrelser og de fleste øvrige tilleggskravene. Lagmannsretten opprettholdt i hovedsak tingrettens resultat, med enkelte mengdekrav som var erkjent.

Lagmannsretten kom til at X Anlegg hadde overtatt Contexos pengekrav ved overdragelsesavtalen. Retten fant imidlertid at Stord kommune ikke hadde direkte betalingsansvar etter entreprisekontrakten, og kommunen skulle derfor frifinnes. Overfor staten førte X Anlegg i hovedsak ikke frem med sine krav om ytterligere vederlag ut over det som allerede var erkjent eller vunnet i tingretten på enkelte poster. Anken ble dermed forkastet i det vesentlige, og tingrettens hovedresultat ble stående.

Dommen illustrerer at entreprisekontrakter tildelt etter offentlig anbudskonkurranse tolkes strengt objektivt. For entreprenører og oppdragsgivere viser avgjørelsen betydningen av klare konkurransegrunnlag, presise prosessbeskrivelser og tydelige avklaringer i tilbudsfasen. Dommen viser også at en ordning med direktefakturering til en tredjepart ikke uten videre etablerer et selvstendig kontraktsansvar for denne. Videre understreker saken at krav om tilleggsvederlag og produksjonsforstyrrelser må forankres konkret i kontrakten og i dokumenterte byggherreforhold. For cesjon av entreprisefordringer viser avgjørelsen at den underliggende overdragelsesavtalen er sentral ved vurderingen av hvilke krav som er overtatt.