LG-2021-57871: Ingen vederlagsjustering for flypassasjeravgift

Hovedspørsmålet var om innføringen av flypassasjeravgiften ga entreprenøren rett til vederlagsjustering etter NS 8406 punkt 23.1 eller etter kontraktens spesielle bestemmelse i kapittel C2 punkt 18. Subsidiært var spørsmålet om entreprenøren kunne kreve dekket den delen av avgiften som ikke ble fanget opp av indeksreguleringen.

Statens vegvesen Region Vest inngikk 2015 kontrakt med Veidekke Entreprenør AS om delentreprisen K10 på E39 Svegatjønn–Rådal. Kontraktssummen var om lag 2,3 milliarder kroner, og arbeidene omfattet blant annet bygging av tunnelene Lyshorntunnelen og Skogafjelltunnelen. Etter kontraktsinngåelsen ble flypassasjeravgiften vedtatt i forbindelse med statsbudsjettet for 2015 og trådte i kraft 2016-06-01. Veidekke opplyste at avgiften medførte økte kostnader til transport av arbeidstakere til prosjektet, fordi tunnelarbeid krevde spesialisert arbeidskraft som ofte pendlet fra andre deler av landet eller utlandet, og hvor arbeidsgiver etter tariffavtale ofte måtte dekke reiseutgifter.

Veidekke varslet krav om endringsordre 2016-09-06 og påberopte NS 8406 punkt 23.1 fjerde ledd om justering ved endringer i offentlige gebyrer og avgifter. Statens vegvesen avviste kravet med henvisning til at bestemmelsen ikke omfattet en avgift som ikke var kontraktsspesifikk, og at Veidekke heller ikke var avgiftssubjekt. Partene var enige om at det ikke var tvist om beløpets størrelse dersom det forelå justeringsrett, og heller ikke om varslingen. Samlet krav var oppgitt til om lag 1,28 millioner kroner pluss merverdiavgift. Bergen tingrett frifant staten, og Veidekke anket.

Lagmannsretten tok utgangspunkt i alminnelige prinsipper for tolkning av kontrakter mellom profesjonelle parter, med vesentlig vekt på ordlyden, lest i sammenheng med kontrakten for øvrig, formål og reelle hensyn. Retten sluttet seg også til at det i entrepriseforhold inngått etter anbud gjelder et klarhetskrav, men fremhevet at dette ikke gir tilbyder adgang til å bygge på enhver mulig uklarhet dersom det etter en objektiv tolkning er klart hva byggherren har ment.

For NS 8406 punkt 23.1 fjerde ledd la lagmannsretten til grunn at uttrykket «offentlige gebyrer og avgifter som entreprenøren etter kontrakten skal betale» inneholder to begrensninger: et krav om tilknytning til kontrakten og et krav om nødvendighet. Retten fremhevet at bestemmelsen skal avskjære risiko for avgiftsendringer utenfor partenes kontroll, men bare for avgifter med direkte tilknytning til kontraktsarbeidet. Med støtte i juridisk teori om NS 8406 og NS 8407 skilte retten mellom avgifter som knytter seg direkte til kontraktsutførelsen, og mer generelle avgifter som er del av den alminnelige prisutviklingen i samfunnet.

Lagmannsretten kom til at flypassasjeravgiften falt i sistnevnte kategori. Veidekkes dekning av arbeidstakernes reiseutgifter hadde etter rettens syn ikke direkte tilknytning til kontraktsarbeidet i bestemmelsens forstand. Avgiften ble betalt av flyselskapene etter forskrift om særavgifter, og dens eventuelle utslag i billettprisene var avledet og vanskelig å beregne. Hensynet til praktikable bestemmelser og ukompliserte sluttoppgjør talte derfor mot at slike avgifter skulle gi særskilt vederlagsjustering. Retten pekte også på at billettpriser påvirkes av flere ulike offentlige avgifter, og at slike forhold naturlig må anses dekket gjennom indeksreguleringen etter NS 8406 punkt 23.1 første ledd.

Deretter vurderte retten kontraktens spesielle bestemmelse i kapittel C2 punkt 18. Lagmannsretten mente at denne bestemmelsen måtte tolkes i sammenheng med den uttrykkelige henvisningen til NS 8406 punkt 23. Punkt 18 hadde selvstendig betydning for skjæringstidspunktet for hvilke offentlige bestemmelser som inngikk i prisgrunnlaget, men ga ikke noen utvidet rett til regulering uavhengig av tilknytnings- og nødvendighetsvilkårene i NS 8406 punkt 23.1. Retten avviste også Veidekkes anførsel om at formuleringen «som ikke dekkes av annen prisregulering» var en harmoniseringsregel som ga krav på dekning av differansen mellom faktisk avgiftsøkning og indekskompensasjon. En slik løsning ble ansett lite praktikabel og uten tilstrekkelig støtte i ordlyd, system eller rettskilder.

Lagmannsretten forkastet anken og opprettholdt frifinnelsen av staten. Retten kom til at flypassasjeravgiften ikke var en avgift som entreprenøren «etter kontrakten skal betale» etter NS 8406 punkt 23.1 fjerde ledd, fordi avgiften ikke hadde den direkte tilknytningen til kontraktsarbeidet som bestemmelsen krever. Heller ikke kontraktens kapittel C2 punkt 18 ga selvstendig grunnlag for vederlagsjustering eller for dekning av den delen av kostnadsøkningen som ikke var fanget opp av indeksreguleringen. Veidekke ble også dømt til å betale statens sakskostnader for lagmannsretten.

Dommen illustrerer at standardbestemmelser om vederlagsjustering for offentlige gebyrer og avgifter i entreprisekontrakter tolkes relativt snevert. Det avgjørende er om avgiften har direkte tilknytning til kontraktsarbeidet, ikke bare om den faktisk påvirker entreprenørens kostnadsbilde. Generelle kostnadsøkninger som slår inn gjennom leverandørkjeder eller transportpriser kan etter dommen lettere bli ansett som del av den alminnelige prisutviklingen og dermed håndtert gjennom avtalt indeksregulering. For kontraktsutforming viser avgjørelsen også at særbestemmelser må være tydelige dersom de skal fravike eller utvide standardens risikofordeling.