LG-2007-123605: Byggherres ansvar for uriktige grunnopplysninger

Hovedspørsmålet var om Stryn Energi hadde gitt uriktige eller misvisende opplysninger om grunnforholdene i en totalentreprise, og om NCC i så fall hadde krav på dekning av merutgifter. Saken reiste også spørsmål om hvilken varslingsregel som kom til anvendelse, og om varsling var skjedd i tide.

Stryn Energi AS skulle bygge ut Innvik kraftverk og utlyste kontrakten som totalentreprise. Etter at den opprinnelige damplasseringen ble endret, forelå det eldre seismiske undersøkelser fra et annet punkt i elven, samt to grunnboringer på hver side av elven. I anbuds- og kontraktsmaterialet ble det likevel opplyst at «damstedet har fjell i dagen midt i elva og med løsmasser på sidene», og tegning 014 viste fjellsymboler i elveløpet der damkonstruksjonen skulle fundamenteres. NCC inngikk kontrakt 9. mai 2005 og baserte sitt tilbud på at fast fjell lå omtrent 3,3 meter høyere enn det senere viste seg å gjøre. Under utførelsen oppdaget NCC at fjellet lå vesentlig lavere, noe som førte til behov for større masseuttak, mer betong, omlegging av elv og andre tilleggstiltak. NCC mente byggherren måtte svare for merkostnadene fordi grunnopplysningene var uriktige. Stryn Energi bestred ansvar og anførte blant annet at totalentreprenøren selv hadde risikoen for grunnforholdene, og at NCC uansett hadde varslet for sent. Tingretten frifant Stryn Energi fordi den mente varselet var for sent. NCC anket.

Lagmannsretten tok utgangspunkt i NS 3431 og fremhevet at totalentreprenøren som hovedregel har risikoen for grunnforholdene, men at byggherren etter punkt 8.2.1 svarer for opplysninger om grunnforhold som han gir entreprenøren. Retten vurderte derfor først om Stryn Energi faktisk hadde gitt uriktige opplysninger. Etter lagmannsrettens syn ga formuleringen om «fjell i dagen midt i elva» sammen med tegning 014, som inneholdt fjellsymboler og viste innmålt profil ved damstedet, klare indikasjoner på at fast fjell lå omtrent på kote 538–539. Tegningen fremsto ikke som en ren prinsippskisse, og når byggherren hadde valgt å ta den inn i anbudsgrunnlaget, måtte opplysningene anses som relevante for tilbudsutformingen. Retten mente derfor at materialet var misvisende når faktisk fjellnivå lå omkring kote 535,5.

Stryn Energis henvisning til seismiske profiler og borehull førte ikke frem. Lagmannsretten la vekt på at kontraktsteksten bare viste til et seismisk profil 80 meter nedstrøms for broen, mens damanlegget var flyttet til et annet sted. Henvisningen ga derfor ikke entreprenøren noen klar oppfordring til å kontrollere fjellnivået der dammen faktisk skulle fundamenteres. Borehullene var dessuten primært utført for å vurdere morenemassenes tetthet og ga begrenset informasjon om forholdene i selve elveløpet. Retten fant derfor at NCC ikke burde ha oppdaget feilen på forhånd, og at risikoen for de uriktige opplysningene måtte bæres av byggherren.

Når det gjaldt varsling, vurderte lagmannsretten både standardens regel om «uten ugrunnet opphold» i NS 3431 punkt 8.5 og den avtalte 24-timersfristen knyttet til andre varslingsbestemmelser. Retten kom til at avviket i grunnforholdene falt inn under punkt 8.5, men uttalte også at varsel uansett var gitt innen 24 timer regnet fra det tidspunkt NCC fikk tilstrekkelig grunnlag for å forstå at merutgiftene skyldtes uriktige opplysninger fra byggherren. Lagmannsretten la til grunn at NCC lenge bare hadde mistanke om at masseberegningene var feil, og at årsaken først ble klar i møte med Sweco Grøner 16. november 2005. Da varsel ble sendt dagen etter, var fristen overholdt.

Retten godtok deretter NCCs kravsberegning. Merkostnadene var etter rettens syn sannsynliggjort gjennom økt betongforbruk, tilleggskrav fra underentreprenør, riggdrift, omlegging av elv, vinter- og veivedlikehold, pumper og påslag for hovedkontor og fortjeneste.

Lagmannsretten kom til at Stryn Energi hadde gitt uriktige og misvisende opplysninger om grunnforholdene ved damstedet, og at byggherren måtte bære risikoen for dette etter NS 3431. NCC hadde ikke oversittet varslingsfristen, fordi selskapet først 16. november 2005 fikk tilstrekkelig klarhet i at merkostnadene skyldtes byggherrens feilopplysninger, og varslet dagen etter. NCC fikk derfor fullt medhold i sitt krav og ble tilkjent 9 187 808 kroner med forsinkelsesrenter samt sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Dommen illustrerer at byggherren også i totalentrepriser kan få risikoen for grunnforhold når anbuds- eller kontraktsmaterialet inneholder konkrete, men uriktige eller misvisende opplysninger. Selv om totalentreprenøren normalt bærer risikoen for prosjektering og grunnforhold, kan klare formuleringer og tegninger i konkurransegrunnlaget flytte risikoen tilbake til byggherren. Dommen viser også at varslingsfristen først begynner å løpe når entreprenøren har tilstrekkelig faktisk grunnlag for å forstå både avviket og at byggherren er ansvarlig. Saken gjelder ikke offentlige anskaffelser direkte, men har generell betydning for utforming og bruk av konkurransegrunnlag i bygge- og anleggskontrakter.