Hele dommen
Saken gjelder krav om erstatning for Oslo kommunes påståtte brudd på reglene om offentlige anskaffelser. Omsorgsbygg KF Oslo kunngjorde 16. mai 2017 en tilbudskonkurranse om totalentreprise for bygging av ny Hasselhaugen barnehage i Sognsveien 8 i Oslo. Konkurransen ble kunngjort på DOFFIN, databasen for offentlige innkjøp. Det fremgikk av kunngjøringen at konkurransen skulle gjennomføres som en begrenset tilbudskonkurranse. Ankemotparten, Trygge Barnehager AS, var én av tilbyderne. En annen tilbyder, Oslo Entreprenører AS, ble tildelt kontrakten ved Omsorgsbyggs vedtak 14. november 2017. Det fremgikk av vedlegg til konkurransegrunnlaget at maksimalt tillatt bruksareal – BYA – var 400 kvm. En ukes tid etter at konkurrentene var meddelt kommunens tildeling av kontrakten, tok Trygge Barnehager kontakt med Omsorgsbygg og orienterte om at det valgte løsningsforslaget fra Oslo Entreprenører overskred maksimalt tillatt BYA. På spørsmål fra Omsorgsbygg til Oslo Entreprenører ble det klarlagt at deres løsningsforslag utgjorde et BYA på 443 kvm. Det var deretter dialog mellom Omsorgsbygg og Oslo Entreprenører.
Kontakten endte med at Oslo Entreprenører gjorde endringer i sitt forslag slik at BYA ble redusert til 400 kvm i samsvar med konkurransegrunnlaget og reguleringen av tomten. Trygge Barnehager klaget over anbudsprosessen. Klagen ble avvist. Trygge Barnehager tok deretter ut stevning for Oslo tingrett, som avsa dom i saken 11. juni 2019. Dommen har slik domsslutning: 1. Oslo kommune v/ordføreren dømmes til å betale erstatning til Trygge Barnehager AS utmålt etter rettens skjønn, oppdag begrenset til kr 3 894 108 med tillegg av forsinkelsesrenter fra forfall inntil betaling skjer. 2. Oslo kommune v/ordføreren dømmes til å betale Trygge Barnehager sakskostnader for tingretten på kr 246 650, samt rettsgebyr på kr 5 750. Lagmannsretten legger til grunn at tingretten har ment å dømme kommunen til å betale erstatning med den summen som fremgår av domsslutningen pkt. 1. Lagmannsretten kommer tilbake til dette avslutningsvis. Oslo kommune anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 9. januar 2020. Partenes representanter forklarte seg. De skriftlige bevis som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.
Sakens forhistorie og anbudsprosessen er nærmere beskrevet i tingrettens dom under overskriften «Framstilling av saken», og partene har ikke hatt innvendinger mot denne redegjørelsen, som lagmannsretten dermed legger til grunn. Lagmannsretten beskriver enkelthetene i hendelsesforløpet i den utstrekning det har betydning for lagmannsrettens bevisbedømmelse. Den ankende part, Oslo kommune, har i hovedtrekk gjort gjeldende at det i dette tilfellet ikke er begått brudd på anskaffelsesreglene. Omsorgsbygg hadde anledning til å tillate at avviket ble rettet selv om tildelingsbeslutningen var meddelt tilbyderne. Det bestrides imidlertid ikke at Oslo Entreprenørers opprinnelige løsningsforslag avvek fra regulert tillatt BYA, og at dette må anses som et vesentlig avvik. Tingretten har bygget på en uriktig forståelse av regelverket når den er kommet til at Omsorgsbygg ikke hadde anledning til å tillate retting etter at tildelingsbeslutningen var truffet og gjort kjent. Regelverket inneholder ikke noe slikt generelt forbud, heller ikke når det gjelder vesentlige feil eller mangler.
Forutsetningen er at hensynet til likebehandling av partene er oppfylt. Det var det i dette tilfellet. Omsorgsbygg foretok en ny evaluering av det reviderte tilbudet fra Oslo Entreprenører i forhold til konkurrentene, og kom til at tilbudet fra Oslo Entreprenører fortsatt var best, selv om det ble gjort fratrekk i poengsum for de ulempene de nye løsningene innebar. Oslo Entreprenører ble ikke gitt noen særfordel ved at Omsorgsbyggs vurdering av styrker og svakheter ved de enkelte tilbudene var kjent på det tidspunkt. Et eventuelt brudd på anskaffelsesreglene er uansett ikke tilstrekkelig kvalifisert til å utgjøre et ansvarsgrunnlag for kommunen. Endelig anfører kommunen at Trygge Barnehager ikke kan få erstatning for sin positive kontraktsinteresse. Trygge Barnehager har ikke godtgjort noe tap i fortjeneste som kan erstattes. Dersom lagmannsretten kommer til at ankemotparten har krav på å få erstattet sin negative kontraktsinteresse, bestrides ikke selve det påståtte tapet, men det er vist til at aktsomhetsnormen «tilstrekkelig kvalifisert brudd» også gjelder for et slikt tap.
I tillegg kreves det årsakssammenheng mellom det påståtte bruddet på anskaffelsesreglene og tapet i den forstand at Trygge Barnehager må føre bevis for at man ikke ville deltatt i konkurransen dersom man hadde visst at Omsorgsbygg ville begå regelbrudd.
Oslo kommune har lagt ned slik påstand: 1. Oslo kommune frifinnes. 2. Oslo kommune tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. Ankemotparten, Trygge Barnehager AS, har i korte trekk anført at tingrettens dom er riktig. Det foreligger ansvarsgrunnlag for Trygge Barnehagers positive kontraktsinteresse. Subsidiært må den negative kontraktsinteressen erstattes. Det foreligger et vesentlig brudd på anskaffelsesregelverket. Omsorgsbygg hadde plikt til å avvise tilbudet fra Oslo Entreprenører da avviket ble oppdaget. Konkurransen var avsluttet, og ved å fortsette dialogen med Oslo Entreprenører og tillate retting, begikk kommunen brudd så vel på likebehandlingsprinsippet som på prinsippet om forutberegnelighet for tilbyderne. Når det foreligger et ansvarsbetingende brudd på anskaffelsesregelverket, har Trygge Barnehager krav på å bli stilt som om man hadde fått og gjennomført kontrakten. Trygge Barnehager skal da ha erstattet den økonomiske fortjenesten foretaket ville oppnådd. Subsidiært må Trygge Barnehager få erstattet sin negative kontraktsinteresse.
Foretaket ville aldri deltatt i tilbudskonkurransen dersom man hadde kjent til at kommunen ikke ville følge anskaffelsesreglene og tilbudsgrunnlaget. Trygge Barnehager AS har lagt ned slik påstand: 1. Anken forkastes. 2. Trygge Barnehager AS tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten, men på et noe annet grunnlag. Det fremgikk av ytelsesbeskrivelsen som var vedlegg til konkurransegrunnlaget at tilbudt løsning skulle være i henhold til reguleringsplanen for eiendommen Sognsveien 8. Av reguleringsbestemmelsene fremgår det at maksimalt tillatt bruksareal (BYA) er 400 kvm. Det er på det rene, og ikke bestridt, at Oslo Entreprenørers løsning innebar et BYA på 443 kvm, og dermed var i strid med et sentralt krav i konkurransegrunnlaget. Det er heller ikke bestridt at det er tale om et vesentlig avvik. Feilen ble imidlertid ikke oppdaget før Trygge Barnehager, som hadde foretatt en grov beregning av konkurrentens tilbud etter at tildelingen var meddelt, gjorde Omsorgsbygg oppmerksom på avviket.
Et sentralt spørsmål i saken er dermed om Omsorgsbygg var berettiget til å gå i dialog med Oslo Entreprenører etter at det var gjort kjent at dette selskapet var blitt tildelt kontrakten, og så tillate retting av tilbudet på dette tidspunkt. Det følger av forskrift om offentlige anskaffelser («forskriften») § 9-6 første ledd bokstav b at oppdragsgiver skal avvise et tilbud som inneholder vesentlige avvik fra anskaffelsesdokumentene. Det er derfor ikke tvilsomt at tilbudet fra Oslo Entreprenører skulle vært avvist dersom avviket var blitt oppdaget før kontrakten ble tildelt, og avviket ikke ble rettet opp etter en dialog på dette tidspunkt. Dette følger av bestemmelsen i § 9-6 første ledd bokstav b, som supplerer § 9-7 andre ledd. Det heter her at oppdragsgiver «kan utsette avgjørelsen om avvisning til han har gjennomført en eventuell dialog med leverandøren». Omsorgsbygg kunne derfor, før beslutningen om tildeling var truffet, valgt å ha en dialog med Oslo Entreprenører for så å ta stilling til spørsmålet om avvisning etter at dialogen var sluttført.
Når avviket imidlertid først oppdages etter at beslutningen om å tildele oppdraget til Oslo Entreprenører var truffet, innebærer det at tildelingsbeslutningen ble truffet i strid med forskriften. Dette vil Omsorgsbygg ha plikt til å rette opp. Spørsmålet er hvilket handlingsrom Omsorgsbygg har i et slikt tilfelle. Forskriften § 10-1 tredje ledd gir en viss veiledning for denne situasjonen. § 10-1 tredje og fjerde ledd lyder slik: Dersom oppdragsgiveren finner at beslutningen om valget av leverandør er i strid med forskriften, kan beslutningen omgjøres frem til kontrakten er inngått. Kontrakten anses inngått når begge parter har signert kontrakten. Disse reglene tar nettopp sikte på den situasjonen at oppdragsgiver oppdager at beslutningen om tildelingen av kontrakten var i strid med regelverket etter at selve tildelingen er foretatt og meddelt tilbyderne, men før kontrakten er undertegnet.
Omgjøring av tildelingsbeslutningen er en mulighet oppdragsgiveren har, men bestemmelsen kan ikke forstås slik at oppdragsgiver også har en plikt til omgjøring, jf. formuleringen «kan» omgjøres. Når oppdragsgiver ikke har plikt til å omgjøre, må oppdragsgiver også gis andre muligheter til å få rettet opp det avviket som foreligger. Sammenhengen i regelverket tilsier da at bestemmelsen i forskriften § 9-7 andre ledd fortsatt må gjelde i denne perioden. Ordlyden i § 9-7 er ikke til hinder for en slik forståelse. Forskriften i seg selv stenger derfor ikke for at Omsorgsbygg kunne velge å fortsette dialogen med Oslo Entreprenører, og så vente med å ta stilling til spørsmålet om avvisning til etter at denne dialogen var sluttført. Forutsetningen er da at Omsorgsbygg, etter endt dialog, må foreta en ny evaluering hvor Oslo Entreprenørers rettede tilbud sammenliknes med tilbudet fra den eller de nærmeste konkurrentene, og denne nye evalueringen må være etterprøvbar. De grunnleggende hensynene til likebehandling og forutberegnelighet må likevel komme inn som en skranke ved en slik fremgangsmåte.
Disse grunnleggende prinsippene fremgår av anskaffelsesloven § 4: Oppdragsgiveren skal opptre i samsvar med grunnleggende prinsipper om konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet. Dette innebærer at så vel beslutningen om å fortsette dialogen med Oslo Entreprenører, som gjennomføringen av dialogen og den senere evalueringen av Oslo Entreprenørers reviderte tilbud, må skje i samsvar med prinsippene i anskaffelsesloven § 4, særlig hensynet til likebehandling av tilbyderne. Den forståelsen av regelverket som lagmannsretten her gir uttrykk for, er også i samsvar med en avgjørelse truffet av Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) 1. oktober 2019 [KOFA-2018-173]1. Også i den saken ble oppdragsgiver først oppmerksom på at et valgt tilbud var i strid med anskaffelsesdokumentene etter at kontrakten var tildelt valgte leverandør. Klageren gjorde gjeldende at oppdragsgiver var avskåret fra å gå i dialog med den valgte leverandøren på dette tidspunkt, og at tilbudet dermed skulle vært avvist. KOFA uttalte i avsnitt 30 og 31 følgende: (30) Klagenemnda er ikke enig i dette.
Det er riktignok slik at anskaffelsesregelverket forutsetter at konkurransefasen skal være fullført før kontrakt tildeles, slik klagenemnda påpekte i sak 2019/342 premiss (30). Dette besvarer imidlertid ikke spørsmålet om hvilket handlingsrom oppdragsgiver har i en situasjon hvor kontrakt er tildelt en leverandør hvis tilbud inneholder vesentlige avvik. Spørsmålet er ikke direkte løst i forarbeidene. Etter forskriften § 9-7
(2) kan oppdragsgiver avvente avgjørelse om avvisning av tilbud som inneholder vesentlige avvik til etter dialog er gjennomført. Ordlyden stenger dermed ikke for å gå i dialog også i et tilfelle som vår sak – hvor innklagede ble oppmerksom på vesentlige avvik i valgte leverandørs tilbud først etter at kontrakt var tildelt. (31) Slik klagenemnda ser det, er det i prinsippet ingenting i veien for at oppdragsgiver går i dialog med en eller flere av leverandørene for a rette en feil ved tildelingsbeslutningen. Denne dialogen kan gjelde «alle sider ved tilbudene», herunder også vesentlige avvik fra anskaffelsesdokumentene jf. forskriften § 9-3 (1). Bare dersom oppdragsgiver ikke lykkes med å rette opp avvikene har han plikt til a avvise tilbudet, jf. forskriften § 9-7 (2), se også klagenemndas avgjørelse i sak 2017/157 [KOFA- 2017-157]1, avsnitt 30. Adgangen til å gå i dialog etter at tildelingsbeslutningen er truffet, begrenses likevel av kravet til likebehandling i loven § 4. Etter klagenemndas syn gjør ikke denne begrensningen seg gjeldende i vår sak.
Klagenemnda kan heller ikke se at adgangen til å gå i dialog etter at tildelingsbeslutningen er truffet, vil sette til side regelen i forskriften § 10-1 (3), om at oppdragsgiver ikke kan endre tildelingsbeslutningen ut fra en endret skjønnsutøvelse. Ved retting av en ulovlig tildelingsevaluering må skjønnet utøves på nytt. Klagers anførsel om at innklagede var avskåret fra å gå i dialog med valgte leverandør, kan ikke føre frem. Spørsmålet for lagmannsretten blir dermed om Omsorgsbygg brøt med kravet til likebehandling av tilbyderne når man valgte å gå i en ny dialog med Oslo Entreprenører i dette tilfellet. Lagmannsretten tar utgangspunkt i at avviket i Oslo Entreprenørers tilbud i dette tilfellet gjaldt et sentralt krav: kravet til maksimalt tillatt BYA etter reguleringsbestemmelsene. Begrensningene i bruksareal på bygningen legger føringer ikke bare på størrelsen på det bygget som skal oppføres, men også på rominndeling og fordeling av arealer til de ulike bruksområdene, og på uteområdene. For de tilbyderne som skal finne løsning på oppdragsgivers bestilling, vil begrensningene i bygningens omfang være grunnleggende.
Den tilbyder som forholder seg til begrensningen i BYA, vil ha mindre rom for kreativitet enn den tilbyder som lar kreativiteten få større spillerom for så å foreta begrensende tiltak etter at selve konseptet for planløsningen er akseptert.
Likebehandlingsprinsippet er det mest grunnleggende av alle hensyn som styrer regelverket for offentlige anskaffelser. At alle leverandører i markedet gis like muligheter til å delta, er det som best sikrer en velfungerende konkurranse og dermed også sikrer den mest effektive utnyttelsen av samfunnets ressurser. Når et så sentralt vilkår som høyst tillatte bruksareal ikke håndheves klart og tydelig, innebærer det i realiteten at konkurrentene leverer sine tilbud under ulike forutsetninger – reelt sett under en form for bristende forutsetninger. Det var i dette tilfellet heller ikke stilt krav om målsatte tegninger som underlag for tilbudene. Dermed blir også forutberegneligheten for tilbyderne dårligere. Til dette kommer at når dialogen gjennomføres kun med den ene tilbyderen som på forhånd er utpekt som den beste, vil han få en fordel fremfor de øvrige nærmeste konkurrentene. Den tilbyderen hvis løsningsforslag allerede er utpekt som det beste, vil da vite hvilke sider ved hans tilbud som er regnet som best, og han kan konsentrere seg om å løse det som avviker fra konkurransegrunnlaget.
De øvrige tilbyderne vil ikke få anledning til å justere de sidene av deres tilbud som har skåret dårligere enn det valgte tilbudet. Dette er en konsekvens av adgangen til å gjenoppta dialog med den valgte tilbyderen etter at tildelingsbeslutningen er truffet. I mange tilfeller vil dette være ubetenkelig i forhold til likebehandlingsprinsippet, men når avviket som skal rettes, er så sentralt som i dette tilfellet, vil det i ettertid være vanskelig å fastslå at tilbyderne ikke er blitt forskjellsbehandlet. Lagmannsretten viser til bemerkningene foran om at begrensningen i BYA vil være styrende for den totale løsningen av oppdraget. Lagmannsretten er etter dette blitt stående ved at det var en feil fra Omsorgsbyggs side at man i dette tilfellet gikk i dialog med Oslo Entreprenører etter at tildelingsbeslutningen var truffet. Når Oslo Entreprenører ble gitt anledning til å rette et så vesentlig avvik fra anskaffelsesgrunnlaget som her, brøt det med prinsippet om likebehandling av tilbyderne.
Etter lagmannsrettens syn kan det også stilles spørsmål ved om prinsippet om forutberegnelighet for tilbyderne ble brutt ved at det ikke ble stilt dokumentasjonskrav for byggets BYA. Med det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette. Når hensynet til likebehandling av tilbyderne i dette tilfellet stenger for en fortsatt dialog med den valgte leverandøren, er konsekvensen etter forskriften § 9-6 første ledd bokstav b at tilbudet fra Oslo Entreprenører skulle vært avvist. Den videre behandlingen av byggesaken etter avvisningen måtte Omsorgsbygg selv ta stilling til. Når tilbudet fra Oslo Entreprenører ikke ble avvist, var det i strid med forskriften § 9-6 og et brudd på prinsippet om likebehandling av tilbyderne i konkurransen. For at denne feilen skal være ansvarsbetingende, må bruddet på anskaffelsesreglene anses som tilstrekkelig kvalifisert for at det kan knyttes erstatningsansvar til det. Denne aktsomhetsnormen fremgår av Høyesteretts dom i sak HR-2019-1801-A (Fosen-Linjen).
Ved vurderingen av dette spørsmålet tar lagmannsretten utgangspunkt i at avviket fra anskaffelsesgrunnlaget i dette tilfellet var vesentlig i omfang og sentralt i sin karakter. Omsorgsbyggs brudd på regelverket medførte – slik lagmannsretten bedømmer det – at det grunnleggende prinsippet om likebehandling av tilbyderne, ble brutt. Kommunen har gjort gjeldende at det i dette tilfellet var vanskelig for Omsorgsbygg å se at den løsningen som ble valgt, brøt med begrensningen i tillatt BYA. Det fremgikk ikke klart av tilbudet fra Oslo Entreprenører om deler av parkeringsarealet var medregnet i forslaget eller ikke. Lagmannsretten kan forstå dette. Det er likevel ikke avgjørende for lagmannsrettens vurdering. Uklarheten i tilbudet fra Oslo Entreprenører var en konsekvens av at Omsorgsbygg ikke stilte krav til målsatte tegninger i tilbudene. Det var heller ikke Omsorgsbygg som først oppdaget at Oslo Entreprenørers planlagte bygg overskred høyeste tillatte BYA etter reguleringsplanen med mer enn elleve prosent. Dette ble først påpekt av Trygge Barnehager, som selv hadde foretatt en grov oppmåling av det foreslåtte bygget.
Når prinsippet om likebehandling av tilbyderne er brutt, er dette en så vesentlig svakhet ved anskaffelsesprosessen i dette tilfellet at lagmannsretten finner at bruddet på anskaffelsesreglene må anses som tilstrekkelig kvalifisert til at Trygge Barnehager må ha krav på erstatning for sitt tap. Foranlediget av kommunens prosedyre bemerker lagmannsretten at den erstatningsbetingende feilen i dette tilfellet ikke er Omsorgsbyggs forståelse av forskriften og adgangen til å fortsette dialogen med Oslo Entreprenører, men at Omsorgsbygg ikke forstod at en slik dialog, og en adgang for Oslo Entreprenører til å rette mangelen ved tilbudet, i dette konkrete tilfellet innebar brudd på likebehandlingsprinsippet i relasjon til Trygge Barnehager. Det er ikke bestridt at det foreligger årsakssammenheng mellom Omsorgsbyggs brudd på anskaffelsesreglene og et eventuelt tap Trygge Barnehager måtte ha lidt. Det er på det rene at Trygge Barnehagers tilbud var rangert som det nest beste, og dermed skulle vært valgt dersom Oslo Entreprenørers tilbud ble avvist. Det gjøres ikke
lenger gjeldende at også Trygge Barnehagers tilbud skulle vært avvist. Spørsmålet er om, og i hvilken utstrekning, Trygge Barnehager er blitt påført et tap. Det tap som skal erstattes, vil i denne sammenheng være den netto fortjeneste Trygge Barnehager ville hatt dersom de var blitt tilbudt kontrakten. Erstatningen skal sette Trygge Barnehager i samme stilling som om dette foretaket var blitt tildelt kontrakten og hadde gjennomført den (den positive kontraktsinteressen). Beregningen av tapet må nødvendigvis bli skjønnsmessig. Lagmannsretten tar utgangspunkt i det prisskjema som tilbudet fra Trygge Barnehager bygget på. Den totale tilbudssummen var opprinnelig på 30 768 559 kroner, senere redusert til 29 980 000 kroner. De tilhørende utgiftene er anslagsmessige tall, men den største utgiftsposten er beregnet på grunnlag av de kalkylene som underleverandørenes tilbud til Trygge Barnehager bygget på. Omsorgsbygg har hatt visse innvendinger mot beregningen, men disse er i liten grad underbygget, og de ble imøtegått av Trygge Barnehagers partsrepresentant under ankeforhandlingen.
Etter lagmannsrettens syn fremstår Trygge Barnehagers beregning av utgiftene forbundet med gjennomføring av entreprisen, som nøkterne og sannsynlige. Lagmannsretten legger disse til grunn for den skjønnsmessige utmålingen av erstatning. Trygge Barnehager har videre lagt til grunn et dekningsbidrag på 12 prosent. Dette er etter Omsorgsbyggs oppfatning for høyt. Trygge Barnehager har vist til at man normalt har et dekningsbidrag på 15 – 17 prosent. Det er ikke pekt på forhold ved dette byggeprosjektet særskilt som skulle tilsi en lavere dekningsgrad enn normalt. En påstand fra Omsorgsbyggs side om at Trygge Barnehager ikke hadde hatt noen fortjeneste på et annet byggeprosjekt, ble tilbakevist under ankeforhandlingen, og det er heller ikke fra Omsorgsbyggs side begrunnet hvorfor Trygge Barnehager ikke skulle oppnå noen fortjeneste på prosjektet Hasselhaugen barnehage. Lagmannsretten finner at et dekningsbidrag på 12 prosent i dette tilfellet fremstår som sannsynlig. Det er også i samsvar med hva som tidligere er lagt til grunn i sammenliknbare saker, for eksempel sakene LB- 2017-94201 og LE-2015-102226.
Etter dette er lagmannsretten blitt stående ved den samme erstatningen som ble utmålt i tingretten – 3 894 108 kroner. Trygge Barnehager har etter dette vunnet saken, og skal ha erstattet sine kostnader forbundet med ankesaken, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Advokat Voldstad har levert kostnadsoppgave og har krevd seg tilkjent i alt 196 000 kroner. Det er opplyst at oppgaven er redusert skjønnsmessig for bytte av prosessfullmektig fra tingretten, og at oppgaven bare omfatter arbeid for én prosessfullmektig. Kommunen har hatt innvendinger mot oppgaven, knyttet til det timetallet som er anvendt. Lagmannsretten er enig i at kravet er høyt sett hen til at det er tale om en ankeforhandling som varte én dag. Det er imidlertid tale om en sak med stort dokumenttilfang, og det er kommet til nye og viktige avgjørelser fra Høyesterett og fra KOFA i tiden etter ankeforhandling. Lagmannsretten er blitt stående ved at det anvendte timetallet er forsvarlig, og at kostnadene for øvrig er rimelige og har vært nødvendige for oppdraget. Etter dette tilkjennes Trygge Barnehager sakskostnader med 196 000 kroner for lagmannsretten.
Kommunen har også opprettholdt sine anførsler knyttet til størrelsen på de kostnader som ble tilkjent Trygge Barnehager av tingretten. Lagmannsretten har foretatt en ny vurdering av disse kostnadene, men er kommet til at også disse må anses rimelige og forsvarlige. Det vises til tingrettens begrunnelse. Etter dette forkastes anken. Tingrettens domsslutning pkt. 1 har fått en form som ikke er i samsvar med tingrettens mening. Det går klart frem av tingrettens dom (siste avsnitt før kapittel 7 om sakskostnadene) at tingretten har ment å tilkjenne Trygge Barnehager erstatning med 3 894 108 kroner. Feilen kunne vært rettet etter tvisteloven § 19-8. Da lagmannsretten har prøvd saken i sin helhet, er det naturlig at lagmannsretten formulerer en ny domsslutning til erstatning for tingrettens domsslutning pkt. 1, i samsvar med tingrettens og lagmannsrettens syn på saken. Tingrettens domsslutning inneholdt heller ingen oppfyllelsesfrist eller annet forfallstidspunkt for erstatningen.
Ankemotpartens påstand for lagmannsretten var at anken skulle forkastes, mens det for tingretten ble nedlagt påstand om forsinkelsesrenter «fra forfall inntil betaling skjer». Det er ikke anført noe tidligere forfallstidspunkt enn det som følger av tvisteloven § 19-7 første ledd tredje punktum – to uker etter forkynnelsen av dommen. Lagmannsretten legger til grunn at tingretten har ment å tilkjenne renter fra dette tidspunkt. Lagmannsretten tilføyer derfor at forfall finner sted to uker etter forkynnelsen av tingrettens dom.
Dommen er enstemmig. Domsslutning 1. Oslo kommune v/ordføreren betaler erstatning til Trygge Barnehager AS med 3 894 108 – tremillioneråttehundreognittifiretusenetthundreogåtte – kroner med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven fra to uker etter forkynnelsen av tingrettens dom og til betaling skjer. 2. For øvrig forkastes anken. 3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Oslo kommune v/ordføreren til Trygge Barnehager AS 196 000 – etthundreognittisekstusen – kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen.