FOA — Forum for offentlige anskaffelser

Norsk dom

LA-2012-85717: Ingen erstatning etter tildeling av skiltkontrakt

Saken gjaldt krav om erstatning for positiv og negativ kontraktsinteresse etter tildeling av kontrakt om produksjon av kjennemerker. Tapende tilbyder anførte at valgt tilbud med plastskilt skulle vært avvist som vesentlig avvikende, og at evaluering og klagebehandling var mangelfull. Lagmannsretten kom til at plast ikke var utelukket, at vurderingen av tykkelse og stivhet hørte under oppdragsgivers innkjøpsfaglige skjønn, og at det ikke forelå anskaffelsesrettslige feil. Anken ble forkastet.
Hovedspørsmål
Hovedspørsmålet var om det valgte tilbudet med plastkjennemerker skulle vært avvist som vesentlig avvik fra kravspesifikasjonen etter anskaffelsesforskriften § 20-13 første ledd bokstav e. Subsidiært var spørsmålet om det forelå feil ved miljøevalueringen eller klagebehandlingen som kunne gi grunnlag for erstatning for negativ kontraktsinteresse.

Saksdata: LA-2012-85717, Agder lagmannsrett, FOA 2006, erstatningssak.

Faktum

Samferdselsdepartementet ved Vegdirektoratet gjennomførte i 2008 en anbudskonkurranse om levering av kjennemerker. Norske Regskilt AS deltok i konkurransen, men kontrakten ble tildelt SMC, som tilbød kjennemerker produsert i plast. Norske Regskilt AS mente tilbudet skulle vært avvist fordi plast etter deres syn ikke var tillatt, og fordi de tilbudte skiltene ikke oppfylte kravspesifikasjonens krav til tykkelse og stivhet. Selskapet anførte dermed at det forelå et vesentlig avvik fra kravspesifikasjonen. Videre gjorde selskapet gjeldende at miljøkriteriet ikke var tilfredsstillende evaluert, og at konkurransen og den etterfølgende klageprosessen var gjennomført i strid med kravene til begrunnelse, rimelig klagefrist og god forretningsskikk. Saken hadde tidligere vært behandlet i KOFA i sak 2008-187 og i Aust-Telemark tingrett. For lagmannsretten krevde Norske Regskilt AS erstatning både for positiv kontraktsinteresse, altså som om kontrakten var tildelt selskapet, og subsidiært for negativ kontraktsinteresse knyttet til kostnader ved deltakelsen i konkurransen.

Rettens vurdering

Lagmannsretten skilte mellom to spørsmål under anførselen om vesentlig avvik: for det første om konkurransegrunnlaget overhodet utelukket plast som materiale, og for det andre om de tilbudte plastskiltene oppfylte kravene til stivhet og at de ikke skulle være vesentlig tykkere enn aluminiumsskilt. Når det gjaldt materialspørsmålet, tolket retten konkurransegrunnlaget slik at annet materiale enn aluminium uttrykkelig var forutsatt som mulig. Formuleringen om at kjennemerker av annet materiale enn aluminium skulle ha minimum samme stivhet og ikke være vesentlig tykkere, kunne etter rettens syn ikke forstås slik at plast var utelukket. Retten fant heller ikke at en slik forståelse stred mot de grunnleggende kravene i anskaffelsesloven § 5 eller kravet til klarhet etter SIAC-praksis.

Når det gjaldt vurderingen av tykkelse og stivhet, la lagmannsretten til grunn at dette var spørsmål underlagt oppdragsgivers innkjøpsfaglige skjønn. Med henvisning til KOFA-praksis, Rt-2007-1783 (NIDA) og flere lagmannsrettsavgjørelser, uttalte retten at domstolene ikke skal overprøve selve skjønnet, men kan kontrollere om det bygger på feil faktum, usaklige hensyn, vilkårlighet, sterk urimelighet eller strid med anskaffelsesloven § 5. Kravet «vesentlig tykkere» ble ansett som et skjønnsmessig funksjonskrav som åpnet for et relativt romslig skjønn. Retten fant ikke grunnlag for å sette til side Vegdirektoratets vurdering av at plastskiltet oppfylte kravene til stivhet og tykkelse. Det forelå derfor ikke et vesentlig avvik som skulle medført avvisning etter forskriften § 20-13 første ledd bokstav e.

For kravet om negativ kontraktsinteresse vurderte retten først miljøevalueringen. Den kom til at kravspesifikasjonen ikke krevde en særskilt beregningsmodell, og at evalueringen, selv om den var kortfattet, var tilstrekkelig og i samsvar med de grunnleggende kravene. Retten la også vekt på at miljø bare telte 30 prosent som tildelingskriterium. Deretter vurderte retten begrunnelsen for tildelingsbeslutningen, klagefristen og håndteringen av klagen. Lagmannsretten mente at begrunnelsen samlet sett oppfylte forskriftens krav, at en samlet klagefrist på 10 dager var tilstrekkelig, og at det ikke forelå brudd på god forretningsskikk ved behandlingen av klagen. Siden retten ikke fant noen anskaffelsesrettslig feil, var det heller ikke grunnlag for erstatning. Retten bemerket dessuten at årsakssammenheng uansett ikke var sannsynliggjort for den negative kontraktsinteressen.

Konklusjon

Lagmannsretten forkastet anken. Retten kom til at konkurransegrunnlaget ikke utelukket plast som materiale, og at spørsmålet om plastskiltene var tilstrekkelig stive og ikke vesentlig tykkere enn aluminiumsskilt, lå innenfor oppdragsgivers innkjøpsfaglige skjønn. Dette skjønnet ga ikke grunnlag for domstolskorreksjon. Retten fant heller ingen feil ved miljøevalueringen, begrunnelsen for tildelingen, klagefristen eller klagebehandlingen. Norske Regskilt AS fikk derfor verken medhold i krav om erstatning for positiv eller negativ kontraktsinteresse, og ble dømt til å betale statens sakskostnader for lagmannsretten.

Praktisk betydning

Dommen illustrerer at domstolene viser tilbakeholdenhet ved prøving av oppdragsgivers innkjøpsfaglige skjønn, særlig der kravspesifikasjonen bruker skjønnsmessige funksjonskrav som «vesentlig tykkere» og «samme stivhet». Samtidig viser avgjørelsen at tolkningen av konkurransegrunnlaget som utgangspunkt kan prøves fullt ut. For oppdragsgivere understreker dommen betydningen av å utforme kravspesifikasjoner klart, men også at funksjonskrav kan gi et handlingsrom dersom de anvendes forsvarlig. For leverandører viser dommen at erstatningskrav forutsetter påviselige anskaffelsesrettslige feil, og at uenighet om tekniske vurderinger ikke i seg selv er tilstrekkelig.

Refererte rettskilder

Hele dommen

Lagmannsretten har kome til at anken ikkje kan føre fram. Til støtte for kravet om skadebot for den positive kontraktsinteressa – at Norske Regskilt AS skal bli stilt økonomisk som om selskapet hadde blitt tildelt kontrakt – er det gjort gjeldande to alternative grunnlag. Synsmåten om at dei valte plastkjennemerka utgjer eit vesentleg avvik frå kravspesifikasjonane i konkurransegrunnlaget, er både grunngjeven med at dei ikkje fyller kravet til «tykkelse» og – i mindre grad – «stivhet», og med at bruk av plast er utelukka i denne anbodskonkurransen. Påstandsgrunnlaga til ankeparten reiser spørsmål om kva kompetanse domstolane har til å prøve om det ligg føre eit vesentleg avvik frå kravspesifikasjonane, jf. anskaffingsforskrifta § 20-13 fyrste ledd bokstav e.

Avgjerande for spørsmålet om plast i det heile er utelukka som materiale i kjennemerka, blir ei tolking av konkurransegrunnlaget. Som nemnt tidlegare i domen her, heiter det i punkt C.5.1 at «[k]jennemerker av et annet materiale enn aluminium skal ha minimum samme «stivhet» som aluminiumskjennemerkene og ikke være vesentlig tykkere». Som lagmannsretten straks kjem attende til, talar rettspraksis for at domstolane i saker om offentlege anskaffingar bør vere tilbakehaldande med å prøve det såkalla innkjøpsfaglege skjønet til oppdragsgjevaren. Slik som kravspesifikasjonen er ordlagd i dette høvet, kjem dette synspunktet inn med full tyngd når det gjeld forståinga av det skjønsmessige kriteriet «vesentlig tykkere». Når det derimot gjeld spørsmålet om plast heilt er utelukka som materiale, reiser ikkje det på same måten spørsmålet om skjøn. Då er det meir som talar for at domstolane har full kompetanse til å ta stilling til det. Lagmannsretten kan ikkje sjå at konkurransegrunnlaget er til hinder for å tilby levering av plastkjennemerke.

Når det føresetnadsvis blir opna for anna materialval enn aluminium, kan ikkje dette tolkast heilt bort. Etter det som er opplyst under ankeforhandlinga, er det plast og stål som er andre mogelege materialslag. Ankeparten meiner med støtte i vitneførsle på den sida at korkje plast eller stål er aktuelt, av ulike grunnar, og at berre aluminium kan nyttast. Det høver dårleg med den aktuelle formuleringa i kravspesifikasjonen. Rettnok kan det sjå ut til at bransjen jamtover har rekna aluminium som det mest aktuelle materialet, ettersom seks av dei sju tilboda var baserte på levering av aluminiumskjennemerke. Men den valde tilbydaren, SMC, baserte seg på skilt produserte i plast. SMC opplyste at skiltet var produsert frå 1994 til og med 2001 i Sverige, og utan at leverandøren hadde fått reklamasjonar. Jamvel om det meste av bransjen kan ha hatt eit avvisande syn på bruk av plast i 2008 òg, kan dette synet ikkje ha vore einerådande. Dersom ankeparten var i tvil om anbodskonkurransen opna for anna materialval enn aluminium, kunne ein ha spurt seg føre hos oppdragsgjevaren.

Lagmannsretten meiner at opning for bruk av anna enn aluminium ikkje kan reknast å vere i strid med dei grunnleggjande krava i anskaffingslova § 5 eller med kriteriet i SIAC-domen om formulering av kravspesifikasjonane slik at alle «normally diligent tenderers» kan forstå dei på same måten. Det at sakshandsamaren i Vegdirektoratet, Ivar Fjeldberg, opphavleg meinte at tilbodet frå SMC ikkje oppfylte krava, synest å gå på krava til stivleik og tjukkleik, ikkje bruken av plast i seg sjølv, jf. ankeutdraget side 106. Det blir etter dette lagt til grunn at plast ikkje er utelukka i anbodskonkurransen. Når det så gjeld spørsmålet om det valte tilbodet oppfyller kravspesifikasjonen med omsyn til kor tjukke og stive skilta må vere, tek lagmannsretten utgangspunkt i at dette er emne for eit innkjøpsfagleg skjøn hos oppdragsgjevaren. Praksis hos KOFA er at dette klageorganet har vore varsam med å prøve det innkjøpsfaglege skjønet. Ein viser til dei KOFA-sakene som er nemnde under partsutsegnene til staten.

Då klaga frå ankeparten her var føre, gav klagenemnda uttrykk for fylgjande, KOFA-2008-187 avsnitt 55: «Etter klagenemndas oppfatning må kravspesifikasjonen forstås slik at det er gjenstand for innklagedes [dvs. Vegdirektoratet] skjønn å vurdere hvorvidt kjennemerker i annet materiale enn aluminium er vesentlig tykkere enn kjennemerker i aluminium. Innklagede har vurdert det slik at valgte leverandørs tilbudte kjennemerker ikke var vesentlig tykkere enn kjennemerker i aluminium. Klagenemnda finner ikke grunnlag for å underkjenne innklagedes innkjøpsfaglige skjønn. Klagers anførsel tas derfor ikke til følge.» Tilsvarande synsmåtar blei lagde til grunn med omsyn til kravet om same «stivhet» som aluminiumskjennemerke, jf. avsnitt 56. Praksis hos KOFA er ikkje avgjerande når intensiteten i domstolprøvinga skal fastleggjast. Staten har vist til høgsterettsdomen i Rt-2007-1783 (NIDA) som normgjevande for kor langt domstolane skal prøve skjønet til oppdragsgjevaren i saker om offentlege anskaffingar.

I denne domen avsnitt 44 heiter det: «Når det gjelder den konkrete utmålingen av 0 poeng for de to kriteriene [kvalitet og leveringstryggleik], anser jeg dette å tilligge kommunens skjønn, som ikke bør overprøves av domstolene. Skjønnet fremstår verken som vilkårlig eller sterkt urimelig, og støter heller ikke an mot kravene i anskaffelsesloven § 5 om forutberegnelighet, gjennomsiktighet og etterprøvbarhet.» Staten har vidare vist til fleire lagmannsrettsavgjerder om offentlege anskaffingar, der det er lagt til grunn at domstolane ikkje kan overprøve sjølve det innkjøpsfaglege skjønet til oppdragsgjevaren, nemleg LB-201068992, LB-2011-36129 og LA-2011-100800. Domstolane kan derimot prøve, som det heiter i den fyrstnemnde

avgjerda, «om skjønnet bygger på usaklige hensyn, er vilkårlig, er sterkt urimelig, og om det støter an mot de grunnleggende kravene i anskaffelsesloven § 5 ... », ved sidan av å prøve om det er lagt eit rett faktum til grunn. Lagmannsretten legg denne rettsoppfatninga til grunn for si avgjerd. Ankeparten har på si side vist til LB-2008-146318 og tre fråsegner frå KOFA, der det er teke konkret stilling til om det låg føre eit vesentleg avvik frå kravspesifikasjonane. Lagmannsretten meiner desse tilfella ikkje kan jamførast med det skjønsmessige kriteriet «vesentlig tykkere» i saka her. I dei andre sakene var det tale om konkrete krav som gjekk på leveringstida for reparasjonsarbeid, graden på takfall og areal på bueiningar. Heller ikkje avgjerda i LH-2009-45911 kan samanliknast med vår sak når det gjeld kva som kan prøvast av domstolane. Den sistnemnde saka galdt utfyllinga av ein post i tilbodet, og reiste ikkje på same måten spørsmål om eit innkjøpsfagleg skjøn. Lagmannsretten kan ikkje sjå at avgjerda til Vegdirektoratet byggjer på eit urett faktum.

Det er ikkje gjort gjeldande som ein feil at direktoratet har målt tjukkleiken på det valte plastskiltet til om lag 5 mm medrekna ramma, medan ankeparten har kome til 5,4 mm, jf. ankeutdraget side 147. Etter anskaffingslova § 5 andre ledd skal «hensynet til forutberegnelighet, gjennomsiktighet og etterprøvbarhet ivaretas gjennom anskaffelsesprosessen». Eit kriterium som «vesentlig tykkere», utan ei konkretisering eller talfesting av kva avvik som blir godteke, må seiast å opne for eit noko romsleg skjøn. Det er naturleg å oppfatte det som eit funksjonskrav. Lagmannsretten kan ikkje sjå at skjønsutøvinga til Vegdirektoratet er i strid med dei grunnleggjande krava til ein anskaffingsprosess. Lagmannsretten meiner vidare at skjønet til direktoratet ikkje har vore vilkårleg, eller at det er teke utanforliggjande omsyn eller at skjønet er sterkt urimeleg, når det er lagt til grunn at det valte plastkjennemerket har «minimum samme «stivhet»» og ikkje er «vesentlig tykkere» enn eit aluminiumsmerke som er 1,0 mm tjukt. Kravspesifikasjonen legg som nemnt opp til eit romsleg skjøn, utan talfesting av avviket.

Det omstendet at sakshandsamaren i fyrste omgang meinte at desse kriteria ikkje var oppfylte, fører ikkje til at den avsluttande vurderinga i direktoratet må reknast å vere vilkårleg eller fremje utanforliggjande omsyn. Den endelege avgjerda om kontraktstildeling blei teken etter at dei ymse fagmiljøa i direktoratet var rådspurde. Det er vurderinga til Vegdirektoratet ut frå tilhøva på kontraktstildelingstidspunktet som må vere avgjerande. Ein må sjå bort frå at direktoratet, på bakgrunn av noko uheldige røynsler med plastskilt i mellomtida, seinare har gått over til å krevje brukt aluminium som einaste aktuelle materiale til kjennemerke, jf. ankeutdraget side 269. Det er etter dette ikkje grunnlag for å setje til sides det innkjøpsfaglege skjønet til Vegdirektoratet i saka her. Det kan såleis ikkje reknast å liggje føre eit vesentleg avvik frå ein kravspesifikasjon, og som i tilfelle skulle ha ført til avvising av tilbodet frå SMC, jf. anskaffingsforskrifta § 20-13 fyrste ledd bokstav e. Det hefter i dette stykket ingen anskaffingsrettsleg feil ved kontraktstildelinga til SMC.

Kravet om skadebot for den positive kontraktsinteressa kan av den grunn ikkje føre fram. Lagmannsretten treng difor ikkje gå nærare inn på den ansvarslæra som er utvikla med grunnlag i Rt-20011062 (Nucleus), og som for skadebotansvar for den positive kontraktsinteressa stiller vilkår om at det er gjort ein «vesentleg feil». Ein går så over til å ta stilling til det subsidiære kravet som er reist i saka – skadebot for den negative kontraktsinteressa. Dette er skadebot for ymse utgifter som ankeparten har hatt i samband med konkurransen, jf. tingrettsdomen side 11. Føresetnaden for å få tilkjend slik skadebot er at det ligg føre brot på regelverket om offentlege anskaffingar, men det er i utgangspunktet ikkje stilt krav om at regelbrotet skal vere av ein viss karakter, jf. Dragsten/Lindalen side 336. Det fylgjer av Rt-1997-574 (Firesafe) at det som hovudregel må stillast vilkår om at tilbydaren gjer det sannsynleg at han ikkje ville ha delteke i konkurransen med kjennskap til at oppdragsgjevaren ville bryte anskaffingsreglane. Dette talar for at «helt bagatellmessige overtredelser», jf.

Dragsten/Lindalen s.st., likevel ikkje fører til ansvar for den negative kontraktsinteressa. Det fylgjer på den andre sida av Firesafedomen at det ikkje bør stillast for strenge beviskrav for at tilbydaren ikkje vil ha vore med i anbodskonkurransen, og at ein bevistvil i tilfelle bør gå ut over innbydaren. Ankeparten har som nemnt gjort gjeldande to grunnlag til støtte for kravet om skadebot for den negative kontraktsinteressa. Det eine grunnlaget gjeld evalueringa av miljøsida av leveransen, det andre gjeld gjennomføringa av anbodskonkurransen, særleg handteringa av klageprosessen.

Med omsyn til miljøaspektet, viser lagmannsretten til at det må takast utgangspunkt i kravspesifikasjonen i konkurransegrunnlaget punkt C.7.2, referert tidlegare. Som nemnt av staten, er det ikkje noko krav om at det skal vere modellar for utrekning av miljøkriteriet. Kravspesifikasjonen inneheld ei rekkje moment som det skal leggjast vekt på når det gjeld miljøbelasting ved kjennemerkeproduksjonen. Evalueringa av tilboda i anskaffingsprotokollen punkt 14, er teken inn tidlegare i domen her når det gjeld tilboda frå SMC og ankeparten. Vurderingane er nokså kortfatta, men kan ikkje seiast å vere utilstrekkelege eller i strid med dei grunnleggjande krava til anskaffingsprosessen i § 5 i lova. Evalueringa av miljøaspektet må oppfattast slik at det er lagt avgjerande vekt på miljøsertifisering av verksemdene. Lagmannsretten er komen til at miljøsida av leveransen må reknast å vere tilfredsstillande evaluert av Vegdirektoratet. Det er då òg lagt vekt på at miljø berre skal telje med 30 prosent som tildelingskriterium i anbodskonkurransen.

I eit slikt tilfelle kan det ikkje stillast så strenge krav til evalueringa som i dei tilfella der miljøomsyn skal ha større tyngd som tildelingskriterium. Ankeparten har etter dette ikkje krav på skadebot for den negative kontraktsinteressa grunngjeve i at miljøaspektet ikkje er evaluert eller at det ikkje er tilfredsstillande evaluert. Ein går så over til å drøfte det andre grunnlaget for kravet om å få bøtt den negative kontraktsinteressa, nemleg at konkurransen og særleg klageprosessen er gjennomført i strid med «god forretningsskikk», jf. anskaffingslova § 5 fyrste ledd. Når det gjeld lengda på klagefristen, er partane samde om at ein frist på 10 dagar vanlegvis er tilstrekkeleg. Forskrifta § 22-3 fyrste ledd seier at det skal gjevast melding om kven som skal tildelast kontrakt til alle deltakarane «i rimelig tid før kontrakt eller rammeavtale inngås». Meldinga om kontraktstildeling som ankeparten fekk i brev 3. oktober 2008, er attgjeven tidlegare i domen. Prisen i det valte tilbodet frå SMC er ikkje nærare oppgjeven utover å bli karakterisert som «den klart laveste sammenliknet med de andre tilbudene».

Det må likevel seiast å vere ei råkande formulering med tanke på at denne prisen låg om lag 40 prosent under pristilbodet frå ankeparten, jamvel om dei etterfylgjande formuleringane om at prisen til ankeparten «ligger noe over» og «er noe høyere», kan seiast å avdempe inntrykket av ein stor prisskilnad. Som nemnt under partsutsegnene til ankeparten, skal ei grunngjeving for kontraktstildeling innehalde informasjon som gjev ein tilbydar grunnlag for å vurdere om valet har vore «saklig og forsvarlig, i samsvar med angitte tildelingskriterier», jf. anskaffingsforskrifta § 20-16 fyrste ledd. Dei to tildelingskriteria i anbodskonkurransen her, nemleg pris og miljøtilhøve, er båe omtala i brevet 3. oktober 2008. Opplysning om den konkrete prisen i det valte tilbodet manglar derimot. Kva slag materiale til kjennemerke som det valte tilbodet er basert på, er ikkje opplyst; det gjeld elles òg det seinare brevet frå 9. oktober 2008 – men det kan heller ikkje krevjast.

Når Vegdirektoratet i det etterfylgjande brevet 9. oktober 2008 har karakterisert det fyrste brevet som «ufullstendig og noe misvisende», går dette mellom anna på at dette brevet òg legg vekt på andre sider ved det valte tilbodet enn pris og miljø. Det blir presisert i det seinare brevet at det einast er lagt vekt på dei to oppgjevne tildelingskriteria. Omtala av valet av tilbod er svært kort i brevet frå 3. oktober, men lagmannsretten hallar til at grunngjevingskravet likevel må reknast å vere oppfylt. Grunngjevingskravet går ikkje lenger enn til at det skal setje ein misnøgd tilbydar i stand til å vurdere om tildelinga er sakleg og forsvarleg, og det må seiast å vere tilfelle her – jamvel utan at SMC sin pris er konkret oppgjeven. Det som er sagt om andre sider ved det valte tilbodet, er uturvande informasjon som kan verke forvirrande, men fører ikkje til at grunngjevingskravet ikkje er oppfylt. Det er likevel ikkje avgjerande om den fyrste meldinga i brevet 3. oktober heilt ut fyller kravet til grunngjeving i forskrifta § 20-16 fyrste ledd.

Jamvel om ein skulle byggje på at denne grunngjevinga var noko mangelfull, kom det ei meir fullstendig grunngjeving i brev 9. oktober. Slik omstenda i denne saka ligg til, må ein samla klagefrist på 10 dagar rekna frå 3. oktober haldast for å vere tilstrekkeleg lang, og oppfylle kravet til «rimelig tid» i forskrifta § 22-3 fyrste ledd. Det er ved denne vurderinga òg lagt vekt på at ankeparten hadde gjeve inn ei omfattande klage i brev 13. oktober 2008, før klagefristen gjekk ut. Ein kan ikkje sjå at ankeparten blei hindra i å krevje rettslege åtgjerder for å utsetje kontraktsinngåinga. Vegdirektoratet nemnde uttrykkeleg i brevet 9. oktober at klagefristen ikkje ville bli forlengd, ettersom ein

meinte at «meddelelsen og den nærmere begrunnelsen er gitt i rimelig tid før avtalen inngås og at tilbyderne dermed har tilstrekkelig tid til å vurdere evt. klage». Ankeparten måtte såleis vere budd på at det kunne bli inngått kontrakt straks klagefristen var ute. Ein viser elles til at dersom ein tilbydar bad om ei utvida grunngjeving, hadde oppdragsgjevaren ein frist på 15 dagar, jf. forskrifta § 20-16 fjerde ledd, slik ho då lydde. Konsekvensen av denne fristen var at grunngjevinga for valet kunne sendast etter at det hadde kome i stand kontrakt med den valte tilbydaren. Ankeparten har òg kome med innvendingar til den måten klaga over tildelingsavgjerda blei handsama på. Vegdirektoratet opplyste i brev 14. oktober 2008 at før det blei inngått kontrakt med SMC, blei klaga frå ankeparten gjennomgått, utan at det blei funne grunnlag for å endre tildelinga. Lagmannsretten kan ikkje sjå at direktoratet med dette har handla i strid med god forretningsskikk. KOFA har lagt til grunn at regelverket ikkje inneheld noko krav om at avslag på ei klage skal grunngjevast, jf. KOFA-2008-187 avsnitt 66.

Ankeparten kan etter dette heller ikkje få medhald i skadebotkravet med grunnlag i at anbodskonkurransen og klageprosessen har vore gjennomført i strid med god forretningsskikk eller andre grunnleggjande krav til anskaffingsprosessen, jf. anskaffingslova § 5. Ingen av dei to grunnlaga som er gjorde gjeldande til støtte for kravet om skadebot for den negative kontraktsinteressa, har ført fram. Det ligg ikkje føre nokon anskaffingsrettsleg feil som kan føre til ansvar for Vegdirektoratet. Lagmannsretten treng då ikkje gå inn på spørsmåla om årsakssamanheng og om ansvar uavhengig av om ankeparten ville ha delteke i konkurransen. Ein skal likevel leggje til at jamvel om det skulle vere gjort feil som hevda av ankeparten, er det ikkje haldepunkt for at ankeparten med kjennskap til slike feil ville ha avstått frå å gje inn tilbod i anbodskonkurransen. I dette stykket nøyer ein seg med å vise til partsutsegnene frå staten. Vilkåret om årsakssamanheng ville difor òg vere til hinder for at kravet om skadebot for den negative kontraktsinteressa kunne føre fram. Anken blir såleis forkasta.

Ankemotparten har vunne saka, og har i samsvar med hovudregelen i tvistelova § 20-2 fyrste ledd krav på full dekning av sakskostnadene sine for båe rettar. Det er ikkje grunnlag for å gjere unntak etter tredje ledd. Prosessfullmektigen har gjeve inn ei kostnadsoppgåve for lagmannsretten på kr 62 938; av dette utgjer salæret kr 59 400. Det har ikkje kome innvendingar til kostnadsoppgåva, som blir godteken av retten, jf. § 20-5. Kostnadsavgjerda til tingretten bør bli ståande. Domen er samrøystes. Domsslutning: 1. Anken blir forkasta. 2. I sakskostnader for lagmannsretten skal Norske Regskilt AS v/styreleiaren betale 62938 – sekstiotusennihundreogtrettiåtte – kroner til staten v/Samferdsledepartementet innan 2 – to – veker etter at denne domen er forkynt.

Emner: offentlige anskaffelser, erstatning, positiv kontraktsinteresse, negativ kontraktsinteresse, vesentlig avvik, avvisning av tilbud, innkjøpsfaglig skjønn, kravspesifikasjon, miljøevaluering, begrunnelsesplikt, klagefrist