Oslo tingrett: Stans i Ruters konkurranse etter avvisning av Unibuss

Hovedspørsmålet var om Ruter lovlig kunne avvise Unibuss fra konkurransen etter forsyningsforskriften § 20-2 tredje ledd bokstav f på grunn av tidligere vesentlig kontraktsbrudd. Retten vurderte også om rekonstruksjonsavtalen ga avtalerettslig grunnlag for avvisning, og hvordan reglene om avbøtende tiltak i § 20-5 skulle forstås.

Ruter utlyste 28.04.2025 en konkurranse med forhandling etter forutgående kunngjøring om drift av to bussområder i Bærum for perioden fra 04.10.2026 til 14.04.2030, med mulig forlengelse til 30.06.2031. Områdene hadde tidligere vært drevet av Unibuss under kontrakter inngått etter en konkurranse i 2018. Unibuss fikk i 2023 og 2024 betydelige økonomiske problemer, blant annet knyttet til underskudd i Bærumskontraktene, dyrere elektriske busser og driftsproblemer i Oslo-kontrakter. Under rekonstruksjon åpnet ved Oslo tingrett 13.05.2024 sa Unibuss opp Bærumskontraktene med hjemmel i dekningsloven § 7-6, jf. rekonstruksjonsloven § 62. I rekonstruksjonsavtalen 28.06.2025 ble det lagt til grunn at oppsigelsen ga Ruter et neddiskontert erstatningskrav på om lag 312 millioner kroner, som skulle gjøres opp ved dividendebetaling på 100 millioner kroner. Avtalen inneholdt også et punkt om at Unibuss ikke skulle delta i «nød-/hasteanskaffelsesprosesser» knyttet til Bærumskontraktene de første tre årene. Da Unibuss søkte om prekvalifisering i den nye konkurransen, avviste Ruter selskapet 12.06.2025 etter forsyningsforskriften § 20-2 tredje ledd bokstav f. Unibuss begjærte deretter midlertidig forføyning med krav om stans i konkurransen.

Retten tok utgangspunkt i at anskaffelsen lå over EØS-terskelverdiene og var regulert av anskaffelsesloven og forsyningsforskriften. Etter anskaffelsesloven § 8 kan retten før kontraktsinngåelse sette til side beslutninger som er truffet i strid med regelverket. Siden partene var enige om sikringsgrunn og forholdsmessighet etter tvisteloven § 34-1, var det avgjørende om Unibuss hadde sannsynliggjort hovedkravet om at avvisningen var ulovlig.

Retten avviste først at rekonstruksjonsavtalens punkt 2.2.9 ga et selvstendig avtalerettslig grunnlag for å holde Unibuss utenfor denne konkurransen. Etter ordlyden gjaldt punktet bare «nød-/hasteanskaffelsesprosesser». Den aktuelle konkurransen var derimot en ordinær konkurranse med forhandling etter forutgående kunngjøring, ikke en ikke-kunngjort hasteanskaffelse. Forhistorien til avtalepunktet ga heller ikke tilstrekkelige holdepunkter for å tolke bestemmelsen utvidende.

Når det gjaldt forsyningsforskriften § 20-2 tredje ledd bokstav f, kom retten til at Unibuss’ oppsigelse av Bærumskontraktene under rekonstruksjon måtte likestilles med et vesentlig kontraktsbrudd i forskriftens forstand. Oppsigelsen var lovlig etter dekningsloven og rekonstruksjonsloven, men den var samtidig en endelig bekreftelse på manglende evne til å oppfylle kontraktene i en lang gjenværende kontraktsperiode. Kravet om at kontraktsbruddet måtte ha ført til heving, erstatning eller lignende sanksjon, var også oppfylt fordi oppsigelsen ga Ruter et betydelig erstatningskrav.

Retten lot spørsmålet stå åpent om bestemmelsen forutsetter et selvstendig krav om svekket pålitelighet eller integritet utover det vesentlige kontraktsbruddet. Det avgjørende ble i stedet vurderingen av avbøtende tiltak etter forsyningsforskriften § 20-5. Retten la til grunn at bokstav a var oppfylt fordi Unibuss hadde betalt den avtalte dividenden, og Ruter ikke lenger hadde krav mot Unibuss knyttet til Bærumskontraktene. Bokstav b ble ansett irrelevant ved avvisning på grunn av vesentlig mislighold av tidligere kontrakt, fordi det da ikke foreligger «ansvarlige myndigheter» å samarbeide med i bestemmelsens forstand. Etter bokstav c hadde Unibuss dokumentert en rekke tiltak, blant annet utskifting av ledelsen, styrket økonomi, ekstern evaluering og forbedret virksomhetsstyring og anbudsprosess.

Retten mente at Ruter bygget avvisningen på en uriktig forståelse av § 20-5 ved å anse bokstav c som irrelevant i en slik dekningskjøpssituasjon og ved i praksis å oppstille en avvisningsadgang nærmest uavhengig av hvilke avbøtende tiltak som var gjennomført. Etter rettens syn må spørsmålet om leverandøren kan delta avgjøres innenfor rammen av reglene om avbøtende tiltak. Derfor var avvisningsbeslutningen truffet i strid med regelverket. Retten bemerket også at det var flere forhold som talte for at avvisningen kunne være uforholdsmessig, men fant det ikke nødvendig å avgjøre dette endelig.

Oslo tingrett kom til at Unibuss hadde sannsynliggjort hovedkravet om at avvisningen fra konkurransen var i strid med anskaffelsesregelverket. Selv om retten mente at Unibuss tidligere hadde begått et vesentlig kontraktsbrudd, bygget Ruters avvisning på en uriktig forståelse av forsyningsforskriften § 20-5 om avbøtende tiltak. Rekonstruksjonsavtalen ga heller ikke selvstendig grunnlag for å stenge Unibuss ute fra den aktuelle konkurransen. Ruter ble derfor pålagt å stanse konkurransen til avvisningens rettmessighet er rettskraftig avgjort, og måtte betale sakskostnader til Unibuss.

Kjennelsen illustrerer at avvisning for tidligere vesentlig kontraktsbrudd ikke kan vurderes isolert fra reglene om self-cleaning og avbøtende tiltak. Selv i saker hvor leverandøren har misligholdt en stor og sentral kontrakt, må oppdragsgiver foreta en konkret vurdering av om tiltakene etter forsyningsforskriften § 20-5 er relevante og tilstrekkelige. Dommen viser også at domstolene kan prøve rettsanvendelsen fullt ut ved avvisning, særlig når oppdragsgiver bygger på en generell antakelse om at en leverandør ikke bør få konkurrere om en overlappende kontrakt. Avtaleklausuler om fremtidig deltakelse må dessuten tolkes etter ordlyd og anskaffelsesrettslig kontekst.