Oslo tingrett: Forføyning stanset utskifting i OPS-prosjekt

Hovedspørsmålet var om Skanska midlertidig måtte unnlate å gjennomføre Statens vegvesens krav om å skifte ut APSL som underentreprenør. Dette berodde særlig på om det var sannsynliggjort saklig grunn for utskifting etter kontraktens bestemmelse om sentrale kontraktsmedhjelpere.

Saken springer ut av OPS-prosjektet Hålogalandsvegen E10, der Statens vegvesen er byggherre, Hålogalandsvegen AS er OPS-leverandør, og Skanska Norge AS er totalentreprenør. Skanska inngikk 2. mai 2023 underentreprenøravtale med A. Pedersen & Sønn Lastebiltransport AS (APSL) om massetransport og tipparbeid knyttet til tunneldriving. Kontrakten hadde oppgitt verdi på om lag 294,77 millioner kroner ekskl. mva. Statens vegvesen gjennomførte kontroll av APSL for perioden 1. september til 30. november 2023 og konkluderte 16. april 2024 med 1832 overtredelser av regelverket om kjøre- og hviletid og fartsskriver. På denne bakgrunn varslet og besluttet Statens vegvesen å kreve APSL skiftet ut. APSL bestred både det kontraktsrettslige grunnlaget og de faktiske premissene for utskiftingen. Selskapet anførte blant annet at mye av den aktuelle kjøringen foregikk på lukket anleggsområde og derfor falt utenfor regelverket, samt at antall brudd var overdrevet som følge av feil knyttet til sjåførkort, kjøretøyfiler og registreringer. Etter tidligere prosess mot staten ble ny begjæring om midlertidig forføyning rettet mot Skanska. Gjennomføringen av utskiftingen ble utsatt i påvente av rettens avgjørelse.

Retten tok utgangspunkt i tvisteloven § 34-2, som krever at saksøkeren sannsynliggjør både krav og sikringsgrunn. Først vurderte retten det kontraktsmessige grunnlaget for utskifting. APSL anførte at bestemmelsen i OPS-avtalens C1 punkt 17.2 ikke var vedtatt av selskapet. Retten viste til underentrepriseavtalen av 2. mai 2023, oversikten over kontraktsdokumenter og et fremlagt skjema for egenerklæring ved bruk av sentrale kontraktsmedhjelpere, signert av APSLs representant. På denne bakgrunn la retten til grunn at APSL både hadde vedtatt og var kjent med C1 punkt 17.2. Retten fant også at APSL var en sentral kontraktsmedhjelper, fordi selskapet utførte fysiske anleggsarbeider ved massetransport og tipparbeid.

Deretter vurderte retten om det forelå saklig grunn for utskifting. Retten la til grunn at kontraktsbestemmelsens henvisning til hva som kan utgjøre saklig grunn ikke var uttømmende, og at brudd på regelverket om kjøre- og hviletid etter omstendighetene kan være saklig grunn til utskifting. Det avgjørende ble imidlertid om det på dette stadiet var sannsynliggjort at Statens vegvesens faktiske grunnlag var holdbart.

Retten fremhevet at en sentral del av tvisten gjaldt om den aktuelle kjøringen skjedde på område åpent for alminnelig ferdsel, eller på lukket anleggsområde utenfor regelverkets anvendelsesområde. Etter vitneforklaringene fant retten at APSLs oppgaver ved Fiskefjordtunnelen var mer omfattende og tidkrevende enn Statens vegvesen hadde lagt til grunn. Retten viste blant annet til arbeid før og etter sprengning, krevende fysisk utforming av anleggsområdet, varierende vær- og føreforhold, mellomlagring av masser utenfor tunnelen og senere videre transport til tunneltipp. På denne bakgrunn fant retten det sannsynliggjort at mye av den registrerte kjøringen ikke var underlagt kjøre- og hviletidsbestemmelsene, og at antallet regelbrudd derfor kunne være vesentlig lavere enn angitt i kontrollrapporten.

Retten fant videre at APSL hadde sannsynliggjort reduksjon i antallet brudd knyttet til manglende innlevering av sjåførkort og kjøretøyfiler. Forklaringene om reell ansettelsesperiode kontra AA-registeret og om biler som ikke lenger var disponert eller var solgt ut av landet, ble tillagt vekt. Retten bemerket også at Statens vegvesen uriktig hadde omtalt kontrollen høsten 2023 som en oppfølgingskontroll til en kontroll i 2021, uten at slik kontroll lot seg dokumentere. Dette kunne ha påvirket vurderingen av APSLs forebyggende tiltak og merknader til rapporten.

Retten uttalte at terskelen for saklig grunn er høy og må bygge på omfanget av faktiske brudd og alvorligheten av dem. Når APSL hadde sannsynliggjort at omfanget av regelbrudd var vesentlig lavere enn lagt til grunn, kunne det ikke utelukkes at vurderingen av saklig grunn ville stille seg annerledes ved en endelig prøving. Hovedkravet var derfor sannsynliggjort. Sikringsgrunn var ikke omstridt, og retten fant vilkåret i tvisteloven § 34-1 første ledd bokstav b oppfylt. Forholdsmessighetsvurderingen etter § 34-1 annet ledd talte heller ikke mot forføyning.

Oslo tingrett tok begjæringen om midlertidig forføyning til følge. Skanska ble pålagt å unnlate å gjennomføre Statens vegvesens utskiftingskrav overfor APSL frem til det foreligger endelig avgjørelse om utskiftingskravets rettmessighet. Retten bygget dette på at APSL hadde sannsynliggjort at det faktiske omfanget av regelbrudd kunne være vesentlig lavere enn Statens vegvesen hadde lagt til grunn, og at spørsmålet om saklig grunn for utskifting derfor ikke var tilstrekkelig avklart. APSL ble også tilkjent sakskostnader fra både Skanska og staten.

Kjennelsen illustrerer at krav om utskifting av sentrale kontraktsmedhjelpere i offentlige kontrakter må bygge på et tilstrekkelig opplyst og etterprøvbart faktisk grunnlag. Selv om brudd på arbeidslivs- eller transportregelverk kan utgjøre saklig grunn, viser avgjørelsen at retten vil prøve både kontraktsforankringen og de faktiske premissene for utskifting. Saken understreker også betydningen av kontradiksjon, korrekt klassifisering av om virksomheten faktisk omfattes av det aktuelle regelverket, og en konkret vurdering av bruddenes omfang og alvor. For OPS- og entrepriseprosjekter er kjennelsen særlig relevant ved bruk av bestemmelser om sentrale kontraktsmedhjelpere og henvisninger til avvisningsreglene i anskaffelsesforskriften.